Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for 11. februar 2009

Et år før finanskrisen slo ut med full kraft, gjorde Immanuel Wallerstein sitt publikum oppmerksom på relevansen av en relativt uskyldig og obskur businessartikkel i New York Times datert til 3. oktober 2007:

http://www.nytimes.com/2007/10/03/business/worldbusiness/03broadband.html?_r=1&scp=4&sq=average%20speed%20of%20broadband%20connections%20in%20megabits%20a%20second&st=cse

Artikkelen lister opp ti rike land som rangeres etter (1) bredbåndshastighet målt i antall megabits per sekund, og (2) den månedlige avgiften for bredbåndsabonnement. Japan var raskest og billigst (61,0 og $0,27). Sør-Korea fulgte «hakk i hæl» (45,6 og $0,45). Det interessante er sammenligningen USA kontra Japan: Bredbåndet var 4,8 ganger tregere og 12 ganger dyrere i drift. Og Frankrike – som ble latterliggjort av amerikanerne for landets «tilbakestående sosialistøkonomi» – hadde et bredbåndsnett som var 3 ganger raskere enn amerikanernes og halvparten så billig.

Forklaringen på spriket i hastighet og pris kan forklares ved ulike forretningskulturer: Langsiktighet vs. kortsiktighet. Der japanerne tenker tiår fram i tid, og pøser på med milliarder inn i infrastrukturprosjekter som er ment for den kommende generasjonen uten å forvente øyeblikkelig fortjeneste, har amerikanske investorer de siste 20-30 år skydd storstilte planer for den harde realøkonomien, en type investering som man ikke kan forvente økonomisk utbytte fra innen årets slutt.

Prioriteringskontrastene kan muligens også forklare den kvalitative forskjellen mellom de respektive lands jernbanenett. Det japanske Shinkansen og det franske TGV er blant de aller raskeste toglinjer i verden, til sammenligning med det mer teknologisk utdaterte Amtrak i USA, som sliter konstant med økonomien og altfor få passasjerer. En kronisk tilstand lenge før finanskrisen.

Ikke siden 1950-tallet har det vært storstilt modernisering av den amerikanske infrastrukturen. Obama krisemaksimerer neppe når han sier at dette kanskje er den siste sjansen til å redde USA fra et eventuelt fall ned i en mindre priviligert økonomisk divisjon. Om ikke en New Deal for dette århundret stables på beina, og en mer langsiktig horisont stakes ut, så er de geopolitiske implikasjonene ikke å kimse av. USA vil kunne opprettholde forspranget i den militær-industrielle kompleks en god stund til. Og Russland har beholdt andreplassen høyt over nr. 3, selv nesten 20 år etter Sovjetimperiets sammenbrudd.

Men det militær-industrielle forspranget er et av de siste store USA har. Her kan man i flere år til skumme fløten av det grunnlag som ble lagt under 2.verdenskrig, fordi det tar mange generasjoner å utvikle et produktivt og slagkraftig kompleks. Noe utfordrere som Kina har måttet ta til etterretning. Men kineserne tenker i geologisk tid, og har en uslåelig tålmodighet. Hvor lenge kan amerikanerne skumme fløten uten å samtidig ty til omvurdering av den etablerte praksis?

I de 8 år som har gått forut har militærutgiftene steget til himmels parallelt med en stadig økt utenlandsgjeld in tandem med stadig lavere skatter. Wallerstein spådde i oktober 2007 at boblen ville sprekke, noe den omsider gjorde. Japan sliter også like tungt, og landets mer avanserte infrastruktur har følgelig ikke gitt uttelling per dags dato.

Uavhengig av antall megabits per sekund, så vil både Japan, Frankrike og USA slite med solvensen i kommende tider. Tida vil vise hvem som prioriterte riktig av disse lands investorer. Dette er ikke bare et spørsmål om teknologisk forsprang, men også IDEOLOGI: Neoliberalismen har siden 1980 vært mer rotfestet i USA enn i de to andre land. Dette sammenfaller også med USAs unike maktposisjon fra 1990 til i dag: Som i tidligere tider har hegemonens tilbakegang fått næring fra sin egen tidligere suksess. Det som fungerte bra i en epoke, er akilleshælen i den neste. En ledende nasjon konsentrerer seg om kortsiktige mål i ly av sin overlegne posisjon, og overinvesterer i astronomisk kostbart militærutstyr som kanskje aldri blir brukt (heldigvis).

I USA ble innovasjon i den sivile sektor erstattet med spekulasjon som kilden til profitt. Resultatet ser vi i dag. Og Obama krisemaksimerer ikke: Frykten i Washington er velbegrunnet, og før man vet ordet av det, er andre lands forsprang i alt fra datateknologi til jernbaneteknologi umulig å ta igjen. Konturene av hva det kvalitative spriket i infrastruktur innebærer, synes ikke enda, annet enn at fordelingen av ulike lands relative kapabiliteter muligens vil forskyve seg merkbart. Men som med alt annet er framtiden egentlig umulig å spå. Dersom man ser bort fra andre scenarier, så vil forskjellene i disse lands økonomiske prioriteringer ha sterke føringer for det som venter oss.

Reklamer

Read Full Post »

Åndskjempe

Da Arne Næss forlot oss i januar kalte NRKs journalist ham for en åndskjempe. Hvem som fant opp ordet “åndskjempe” er uvisst. Antakelig har mange tenkt ut kombinasjonen ånd+kjempe uavhengig av hverandre utallige ganger. Ikke slik at jeg følte at NRK-journalisten hadde stjålet ordet fra meg. Men la striden om “opphavsretten” ligge. Det mer interessante er: Hva er egentlig en åndskjempe? Min definisjon setter lista høyt: En åndskjempe er en person som rommer i seg sin epokes lys og mørke, og utfolder dens spektrum som et prisme. Her holder det ikke å være sertifisert fagidiot, man må også kunne unnfange NYE og STORE impulser.

Med utsikt fra den komfort og det behag som en nyter i den bestående status quo, ligner disse et kulturelt og sosialt intet, der de vokser taust og i mørke. Og i den spede begynnelse ville en historiker og sosiolog igjen muligens kun erkjenne intet.

Men hvem blir åndskjemper? De som er døde er lettere å oppdage enn de som lever i dag, og noen vil aldri bli oppdaget, fordi de som blir oppdaget har vunnet i Lotto med Fortunas samtykke. Brytningstid x en gunstig konstellasjon av strukturer x flaks x personlig intellekt x standhaftig vilje er formelens uutgrunnelige faktorer som til sammen munner ut i det produkt som skaper åndskjemper.

Read Full Post »