Vindskeivt

Da Arne Næss forlot oss i januar kalte NRKs journalist ham for en åndskjempe. Hvem som fant opp ordet “åndskjempe” er uvisst. Antakelig har mange tenkt ut kombinasjonen ånd+kjempe uavhengig av hverandre utallige ganger. Ikke slik at jeg følte at NRK-journalisten hadde stjålet ordet fra meg. Men la striden om “opphavsretten” ligge. Det mer interessante er: Hva er egentlig en åndskjempe? Min definisjon setter lista høyt: En åndskjempe er en person som rommer i seg sin epokes lys og mørke, og utfolder dens spektrum som et prisme. Her holder det ikke å være sertifisert fagidiot, man må også kunne unnfange NYE og STORE impulser.

Med utsikt fra den komfort og det behag som en nyter i den bestående status quo, ligner disse et kulturelt og sosialt intet, der de vokser taust og i mørke. Og i den spede begynnelse ville en historiker og sosiolog igjen muligens kun erkjenne intet.

Men hvem blir åndskjemper? De som er døde er lettere å oppdage enn de som lever i dag, og noen vil aldri bli oppdaget, fordi de som blir oppdaget har vunnet i Lotto med Fortunas samtykke. Brytningstid x en gunstig konstellasjon av strukturer x flaks x personlig intellekt x standhaftig vilje er formelens uutgrunnelige faktorer som til sammen munner ut i det produkt som skaper åndskjemper.