Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for 9. mars 2009

For dagens postmoderne individer er den kalde krigens eksistensielle angst i skyggen av atomsoppen underlig fjern. I det siste tiår har bare tidvise glimt av denne frykt trengt igjennom nummenheten underholdningen og informasjonsstøyen skaper. Som før Saddams påståtte masseødeleggelsesvåpen ble avslørt som bløff, og som når Nord-Korea detonerer noen sprengladninger, og Iran visstnok er på terskelen til å gjøre det samme. Men alt dette er bare døgnfluens dirren. Atomvåpnenes potensial til å utføre masseslakt har ikke forsvunnet, men trusselen fra den globale oppvarmingen og nå finanskrisen, har gjort mange kjernefysisk demente. Allikevel, selv begrunnede mistanker om økosystemets sammenbrudd og det moderne samfunnets generelle sårbarhet fungerer bare som avveksling for sportsresultatene. Kun sekterikerne tar dette alvorlig. Slik var det ikke med atomfrykten for en liten mannsalder tilbake.

Atomsoppens visuelle gru preget minst to generasjoners bevissthet og deres livshorisont før den så og si ble glemt etter 1990. Både på begynnelsen av 1960-tallet og begynnelsen av 1980-tallet var verden farlig nær undergangen, har vi i ettertid fått høre. Og slik kjentes det også for mange den gang. I disse dager gjenskapes denne knugende følelsen i den kinoaktuelle superheltfilmen Watchmen. Denne er imidlertid bare den n’te i rekken av filmer med samme underliggende tema. Av disse er det få, om noen, som har tatt den kalde krigen

på kornet like briljant som Stanley Kubricks svarte komedie Dr. Strangelove. ”The worst case scenario” blir en realitet etter at den psykotiske generalen Jack D. Ripper på uautorisert vis har satt i gang et plot som vil utløse en atomkrig mellom USA og Sovjetunionen. Til slutt aktiviseres den fryktede «Dommedagsmaskinen»; en maskin som vil utrydde alt liv. Filmens budskap var at den skjøre terrorbalansen mellom supermaktene uttrykt gjennom det slående akronymet MAD – mutually assured destruction eller vissheten om gjensidig ødeleggelse – når som helst kunne bryte sammen enten ved misforståelser eller uhell.

Men i løpet av 64 år med atombombens eksistens har det kjernefysiske ragnarok imidlertid uteblitt. Spredningsoptimistene ser dette som et ”bevis” på at terrorbalansen er fredsskapende – fred snevert forstått som fravær av krig – og ønsker nye medlemmer til atomklubben velkommen. Spredningspessimistene derimot frykter at tilførselen av nye medlemmer vil gjøre verden mindre trygg, og at sjansene for atomkrig øker etter hvert som spredningen av de apokalyptiske våpnene tiltar. Redselen forsterkes av mulighetene for at ikkestatlige aktører som al-Qaida eller andre ekstremistiske grupperinger klarer å skaffe seg det ultimate masseødeleggelsesvåpen. Er vi på vei fra den kalde krigens MAD til det som kan bli 21.århundrets NUTS?

ivymike2

Jacques Chirac fikk masse kjeft da han sa at det ikke ville bli noe verre om Iran fikk atomvåpen. Så hvorfor ikke bare la dem få det? Etter press fra sine egne og utenfra trakk han tilbake uttalelsen, men dette skal ikke hindre fritenkere i å stille samme spørsmål. Dog ikke retorisk, men analytisk. Dette er et tema som det vanskelig lar seg diskutere rasjonelt, og erfaringene fra Hiroshima og Nagasaki er kraftige advarsler i bakgrunnen. Uten å avfeie bekymrede innvendinger, må man her tillate seg å tenke klart. Og man må unngå å blande kortene. Den sunne fornuft og intuisjonen sier oss at så lenge atomvåpen eksisterer, så vil noen før eller siden trykke på den fatale knappen og kanskje utslette alt liv. Men: Uten å nødvendigvis applaudere spredningsoptimistene, så har vi allikevel godt av å studere deres argumenter nøye.

Innenfor studiene av internasjonal politikk er teoretikeren Kenneth Waltz en av de mest toneangivende i dag. Hans spredningsoptimisme er dog et minoritetssyn. Kritikerne må allikevel medgi at argumentene hans her er teoretisk vanntette, selv om man i praksis kanskje kun kan gi ham forsiktig medhold.

AVSKREKKING, ikke forsvar, er atomvåpnenes funksjon. Hvordan kan Waltz da mene at disse kan opprettholde staters sikkerhet? Først sier Waltz at minst tre operasjonelle forutsetninger må være til stede før man kan snakke om effektiv avskrekking: (1) Fravær av preventiv krig i overgangsfasen der en stat har atomvåpen, mens den andre staten er på et kjernefysisk embryostadium; (2) for å unngå forkjøpskrig må begge stater ha ANNENSLAGSEVNE (perfeksjonert av atomubåter som er vanskelig å oppspore), som betyr at begge har evne til å absorbere et angrep pluss at de makter å slå tilbake; og (3) de kjernefysiske arsenalene kan ikke tas i bruk uautorisert eller tilfeldig.

Ved å avklare forskjellene mellom forsvar og avskrekking blir det lettere å se hvordan atomvåpen har en edruelig effekt på de som måtte ha ønske om krig. Man kan fraråde partene fra å gå til krig enten ved forsvar eller avskrekking, eller ved en kombinasjon. Å bygge et ugjennomtrengelig forsvar er det DEFENSIVE idealet mot et potensielt angrep, men det utgjør ingen direkte trussel mot fiendens sikkerhet. En annen måte å sikre seg på mot en aggressor, er å bli fysisk kapabel til å påføre motparten uakseptabel skade. Med andre ord, evnen til å avskrekke avhenger av den OFFENSIVE kapabilitet som i en krigssituasjon utgjør en direkte trussel mot sikkerheten til den angripende part. Avskrekking betyr å hindre noen fra å utføre en handling ved å skremme dem. Motforestillinger skapt av avskrekking opererer ved å skremme stater til å holde fred, ikke fordi det er fysisk vanskelig å angripe, men fordi opponentens reaksjon kan resultere i massiv STRAFF.

Er spredning av atomvåpen fredsfremmende eller fredshemmende? Ifølge Waltz, avhenger svaret av hvorvidt våpnene oppmuntrer stater til å utplassere dem på en måte som gjør den aktive bruken av makt mer eller mindre sannsynlig, og på en måte som er mer eller mindre destruktiv. Dersom atomvåpen på effektivt vis kan brukes til offensive formål og utpressing virker mer troverdig, er spredning av atomvåpen fredshemmende. Men siden atomvåpen er dårlig egnet til å erobre fremmed territorium, mener Waltz at det er lite sannsynlig at de vil bli brukt.

Deres nytteverdi ligger med andre ord i deres ubrukelighet. Hvis dette er tilfellet, vil våpnene avskrekke stater fra å starte forkjøpskrig eller preventiv krig, og trusler om aggresjon blir mindre troverdige. Selv om sannsynligheten for atomkrig er svært lav, utelukker ikke Waltz muligheten. Men jo høyere innsatsen til en aggressorstat er, og jo nærmere denne staten er i ferd med å innkassere seieren, desto større er sjansen for at denne staten gjør en invitasjon til gjengjeldelse og risikerer dermed sin egen undergang. Dette scenariet er allikevel lite sannsynlig siden stater er lite villige til å risikere svært mye for små gevinster. Dersom krigen først har brutt ut, kan den eskalere hvis den underlegne part bruker større og større stridshoder. I frykt for dette, vil stater trekke seg tilbake. Deeskalering, ikke eskalering er det mest sannsynlige. Incentivene for å utkjempe en kjernefysisk krig er mikroskopiske siden partene risikerer å vinne intet og tape alt. Atomvåpen er med andre ord egnet for å bevare status quo, ikke for å erobre.

Som sagt, er dette teoretisk vanntett. Men hva sier historien oss? Jo, at atomvåpen kun har blitt brukt to ganger, og da mens USA hadde monopol, og aldri etter at Sovjetunionen brøt monopolet. Med unntak av Israels bombing av Saddams embryoinstallasjoner i 1981, har aspirerende atommakter fått utvikle sine våpen i fred. Det gjaldt for både Sovjetunionen og Kina, og senere Pakistan og Nord-Korea. Og nå muligens Iran.

Hva da med diktatorer? Waltz har også et svar på det: Regimetype og innenrikspolitisk stabilitet er mindre relevante faktorer. Årsaken han angir er at selv under kaotiske forhold – som da kultur-revolusjonen pågikk i Maos Kina eller da Sovjetunionen kollapset – er makthaverne i stand til å kontrollere sine kjernefysiske arsenaler. Når det gjelder ”uforutsigbare” statsledere i såkalte ”røverstater”, er han enda mer optimistisk. Diktatorer av Gaddafis og Kim Jong-Ils kaliber er eksempler på hva han kaller OVERLEVERE. Folk som klarer å holde på makta tiår etter tiår må ha kognitive ferdigheter langt over gjennomsnittet, og totalitære ledere er ofte langt mer sensitive overfor sikkerhetskostnader enn demokratiske statsmenn, ifølge Waltz.

Radikal innenrikspolitikk er ikke nødvendigvis ensbetydende med en like radikal utenrikspolitikk. Tvert om, under glasuren av aggressiv retorikk fører slike diktatorer som oftest moderat og forsiktig utenrikspolitikk. Få forstår betydningen av ordet overlevelse bedre enn rogues. At selv Stalin og Mao aldri gikk så langt som å bruke atomvåpen, kan tyde på det. Hitler døde før atomalderen, så hvordan en ekspansiv diktator av hans kaliber ville ha forholdt seg til dette, blir bare kontrafaktiske spekulasjoner.

Menneskeheten har unngått 3.verdenskrig så langt. Dessverre har vi ingen garantier for å unngå den i framtiden. Dersom stater har EVNE og VILJE til å lage atomvåpen, er det muligens lite som kan gjøres for å stoppe dem. Derfor må verden regne med ytterligere spredning i tiden som kommer. Den relative glemsel og nummenhet hos enkelte nye statsmenn gjør kanskje bruk av atomvåpen mindre avskrekkende i dag, både hos demokrater og totalitære. Arsenalene hos de nye atommakter er uansett ikke på høyde med overkill-kapasiteten til amerikanerne og russerne, og derav mer oversiktlige.

Personlig deler jeg ikke Waltz’ optimisme fullt ut når det gjelder staters indre stabilitet: Spesielt gjelder det verdens løse kanon, Pakistan. Iranske ayatollaer er kanskje dypest sett rasjonelle, men dersom den pakistanske stat skulle gå i oppløsning, er omverdenen muligens prisgitt krefter som ikke lar seg avskrekke. Herfra kan våpnene spre seg til ikkestatlige aktører som lenge har drømt om å virkeliggjøre andres ultimate mareritt. Om så skulle skje, vil vektskåla gå ned med et brak for pessimistenes argumenter, og enhver form for spredningsoptimisme tape troverdighet. Uansett hvor teoretisk vanntett den måtte være.

nuke_dees2

Read Full Post »