Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Virkningshistorie’ Category

Utdrag fra et brev Rainer Maria Rilke skrev til Alexandre Benois i 1901:

«It is always forgotten that the philosopher, just like the poet, is the carrier of futures among us, and that he may therefore not count as strongly on the support of his time. Philosophers and poets are contemporaries of the people in the far-off future, and as soon as they are done with agitating the neighbours they have no reason to reach order or draw conclusions in their development, aside from those systematic compilations that they need in order to survey their own situation but that they destroy again as quickly to advance their internal progress.

Once his achievement has been systematized and expressed in words, once students, disciples, and friends rally around it and enemies attack it, then the philosopher has lost the right to rattle the foundation of this now inhabited system and jeopardize the thousands of individuals whose livelihood now depends on it. He has impeded his own ruthless progress, which perhaps could arise only from the ruins of this order, and while only yesterday he had still

been unlimited master of thousands of developments, who could indulge every nuance of his will in a king’s fashion, he has now become the highest servant of a system that grows larger than its founder with each passing day.

Philosophers should be patient and wait and not harbour wishes to reign over an empire supported by the means of its time. They are the kings of what is yet to come, and their crowns are still one with the ore buried in the veins of our mountains.

The fact is that the most progressive individuals bestow things on the future and consequently have to be stern in their dealings with the present. They don’t have any bread to offer the hungry – no matter how often they themselves may think so. . .they have stones that their contemporaries mistake for bread and nourishment but that at bottom will lie as the foundations for future days, which they must not give away. Consider the infinite freedom of the individual who is without fame and unknown; this is the kind of freedom the philosopher must guard for himself: that every day he may be someone new, a refuter of himself».

Reklamer

Read Full Post »

The transition to liberalism takes place in an imperceptible manner, like continental drift, thus hiding its effects from view. Its most terrible consequences are those of the long term. These effects themselves are concealed, paradoxically, by the resistance to which this transition is currently giving rise among those who defend the old order by drawing on the resources it contained, on old solidarities, on reserves of social capital that protect an entire portion of the present social order from falling into anomie. This social capital is fated to wither away – although not in the short run – if it is not renewed and reproduced.

But these same forces of “conservation”, which it is too easy to treat as conservative, are also, from another point of view, FORCES OF RESISTANCE to the establishment of the new order and can become SUBVERSIVE forces. If there is still cause for some hope, it is that forces still exist, both in state institutions and in the orientations of social actors that, under the appearance of simply defending an order that has disappeared and its corresponding “privileges” will be able to resist the challenge only by working to INVENT and CONSTRUCT a new social order.

– Pierre Bourdieu (1998)

* * * * * * * *

Neoliberalismen behandles ofte som pornografi: man kan ikke definere hva det er, men det gjenkjennes når man ser det. Neoliberalisme er vanligvis et polemisk begrep for å omtale nåtidens dominerende tankevev. Den tas på en måte for gitt, og undertegnede er intet unntak. Selv om man slutter opp om kritikken av fenomenet [se f.eks ”Reisen til helvete på første klasse”], betyr det ikke at forståelsen er fullendt. Så hvordan fange denne usynlige dragen i ord?

Subversive aktivister som stormer barrikadene behøver selvfølgelig ikke å grave seg ned i dette tåkete gjørmelandskapet. Deres lodd er å skape konkret historie. Følge handlingens imperativ, heroisk og forvandlende. Allikevel, selv fotsoldatene må hente sin viljestyrke fra noe mer enn sitt eget mot. For noen må tenne deres gnist på ny, vekke troen på at en annen virkelighet er mulig og at det eksisterende systemets sotteseng ikke er reisens ende. Elitetroppene derimot, skal gå bak fiendens linjer. Lære seg hans språk og tilrane seg hans hemmeligheter. Avsløringsprosjektet går alltid forut for frigjøringen.

Man kan kun erobre neste VENDETID ved å erkjenne HVA den herskende tankeveven er: HVEM manet den fram, HVORDAN spredte den seg, gjennom HVILKE forpostfektere, lanseknekter og geriljasoldater? Philip Mirowski fra Notre Dame er kanskje den som har kommet lengst i å forstå neoliberalismens genealogi og VÆREN. I 2009 var han og  Dieter Plehwe fra Berlin redaktører for boken The Road From Mont Pelerin.  Som mye annet Mirowski har skrevet – bare for å nevne More Heat than Light og  The Effortless Economy of Science? – er dette en veritabel tour de force.

Et mesterverk i sin sjanger, og han skriver gjennomgående bedre enn gjengse norske akademikere (de siste er preget av yrkesskade og stilistisk uførhet). Referanserammen er ufattelig mye større, og han er like bevandret i verdenslitteraturen som naturvitenskap, matematikk, økonomi, historie og kontinental så vel som anglosaksisk filosofi. Han er et utdøende tilfelle av det klassiske Bildungsmensch, mer tysk og kontinental enn amerikansk. Kjemper som Mirowski bygger i fjell, mens akademiske dverger borer seg på stadig smalere felt. De siste mister helheten av syne og eksisterer på et areal tilsvarende et frimerke. Men nok polemikk for denne gang (jeg kunne ikke dy meg).

Over til det vesentlige: hvorfor er det så vanskelig å definere ”neoliberalisme”? En mer amorf tankevev kan neppe forestilles i dag. Den kan ikke reduseres til ti bud, og det finnes intet ”neoliberalt manifest”. Som Mirowski sier: De aller fleste forskere i USA anser begrepet om neoliberalisme som et innholdsløst skjellsord oppfunnet av venstresiden. Men neoliberalisme er en korrekt betegnelse på et reelt fenomen”. Problemet ligger i at de som stemples som ”neoliberale” aldri kaller seg selv for det. Derfor må man først dra på en begrepshistorisk reise og tørke støv av arkivert flaskepost fra det forrige århundret.

Vi behøver ikke å gjenta fortellingen om Augusto Pinochet, Margaret Thatcher og  Ronald Reagan som alle kjenner fra før. De to siste var bare kulminasjonen av et METAPOLITISK FORARBEID gjennom nesten to generasjoner. Uten denne premissleveransen hadde kanskje aldri deres revolusjon funnet sted. En omveltning som feilaktig fikk fortegnet ”konservativt”, mens det egentlig var snakk om marxismens mørkeblå tvilling. Konservatismen avgikk altså ved døden allerede ti år før man demonterte Jernteppet.

Ifølge Dieter Plehwe var det den sveitsiske økonomen Hans Honegger som i 1925 lanserte begrepet neoliberalisme. ”Neoliberalismen” til Honegger var imidlertid et annet kreatur enn mutanten som senere ekspanderte. Her er arven fra klassisk liberalisme fremdeles til stede. Frihet forstås utelukkende negativt, dvs. frihet fra ytre tvang og begrensninger. Men det var ikke før 20 år senere at neoliberalismen fikk sitt teoretiske momentum (etiketten ble riktignok løsaktig brukt av franske liberalere i Colloque Walter Lippmann på 1930-tallet).

Mirowski og Plehwe sporer neoliberalismens egentlige fødsel til 1947, da tankekollektivet Mont Pèlerin Society (MPS)  ble etablert for å skape et alternativ til klassisk liberalisme. Bortimot 40 økonomer og intellektuelle møttes for å diskutere fremtiden, liberalismen og den vestlige sivilisasjonens verdier. Initiativtakeren var den østerrikske økonomen  Friedrich Hayek (1899-1992), og blant deltakerne på denne første kollokvien var en rekke andre fremtredende menn, blant dem Milton Friedman (1912-2006) og Karl Popper (1902-1994). Tankekollektivet tok sitt navn etter stedet de møttes i april 1947, nemlig Mont Pèlerin nær Montreux i Sveits. MPS var heterogent, og både libertarianere og anarkister deltok. Men de ble etter hvert marginaliserte.

Som allerede nevnt, er det ingen i dag som er selverklærte neoliberalister. I begynnelsen brukte faktisk medlemmene av MPS betegnelsen ”neoliberal” også om seg selv. Deriblant Friedman i en artikkel fra 1951. Det som har forvirret kommentatorer i ettertid, er at betegnelsen gikk ut av sirkulasjon i de innerste kretser allerede på slutten av 1950-tallet. Da insisterte de ikke lenger på at de representerte et brudd med den klassiske liberalismen. Mirowski mener allikevel at de forble nettopp neoliberalister, fordi deres grunnsyn var uforandret.

Neoliberalisme er ikke det samme som klassisk liberalisme. Motsetningen i neoliberalismen mellom stat og marked er en skinnmotsetning. Påstanden om at vi trenger mindre stat og mer marked, og at målet er en ekstremindividualisme av den typen Ayn Rand (1905-1982) forfektet er bare en myte (Rand var ingen neoliberaler). Hayek og Friedman trodde aldri på det. Staten var instrumentelt viktig for dem, og de var inspirerte av den autoritære tyske juristen Carl Schmitt (1888-1985).

Neoliberalistene har alltid søkt en OMDEFINERING av statens rolle, aldri dens utslettelse. De ønsker ingen minimalistisk nattvekterstat. Fri konkurranse er ikke nødvendigvis et gode, og monopoler er ikke nødvendigvis et onde sett fra Hayek og Friedman. Begge deler relativiseres. Og diktaturer kan være funksjonelle så lenge de er (økonomisk) liberale, som Hayek sa i et intervju med den chilenske avisen El Mercurio i 1981. Hayek innså allerede i 1920-årene at den klassiske liberalismen var stein død.

Hans senere arbeid var et svar på utfordringen som ble servert av Schmitt: ”Hvordan kan politisk orden og frihet sikres dersom staten ikke har andre begrensninger enn de lover som lages av dem som til enhver tid sitter i parlamentet eller regjeringen”? Vi skal ikke besvare gåten her, men det kan sies at den har forblitt uløst i det 21.århundret. Hayek tok ikke sikte på å konfrontere Schmitt direkte, men tillot seg heller å skumme fløten av arbeidet til Det tredje rikets kronjurist.

Mirowski tilføyer: ”Det går en anekdote om at Ludwig von Mises (1881-1973) en gang stormet ut av et møte i MPS og skrek til de andre medlemmene: Dere er sosialister alle sammen! Det er en morsom historie. Samtidig er den ikke bare morsom, for den har en kjerne av sannhet i seg som de fleste overser. Von Mises så at de andre i en forstand VAR ”sosialister”, fordi de hadde et begrep om å styrke staten. Gruppen av teoretikere i MPS, med von Hayek, Milton Friedman mfl. i spissen, hadde langsiktige mål om endring av samfunnet. De var ikke konservative, de var radikale. Og de har lykkes. De skapte et system som gradvis har erobret sentrale institusjoner verden over. Det handler om en samfunnsmodell som er autoritær og hierarkisk i sitt vesen, og som vil skape et helt bestemt marked som er avhengig av en sterk stat”.

Da Mirowski gjestet Oslo i fjor høst, tegnet han opp et kart der han viste innflytelsen fra gruppen i MPS via universitetet i Chicago til dagens store amerikanske tenketanker som Cato Institute og American Enterprise Institute. Han var også opptatt av innflytelsen i Norge, der man kan spore en linje fra Trygve Hoff (1895-1982) – som var redaktør i Farmand og medlem av MPS – via Libertas til dagens liberale tenketank Civita.

Rekkevidden har omsider blitt planetarisk, selv om den kanskje har vært på retur de siste to år. Hemmeligheten bak neoliberalismens slagkraft er dels at den ikke erklæres for hva den er. Tåkelegging er altså hersketeknikk, selv om den er ubevisst av de fleste utøverne i dag. Ifølge Mirowski var den neppe ubevisst hos Hayek selv, som var den mest sofistikerte av MPS-medlemmene i både bredde og dybde (Friedman nådde ham ikke til knærne).

For Hayek var det ikke ønskelig at folks frihet skulle forlenges fra kunnskap i samfunnet til kunnskap OM samfunnet, fordi slik makrososiologisk selvransakelse om hvorfor man PASSIVT aksepterer ufullstendig kunnskap fører til spørsmål om hvorfor markedet skaper rom for visse former for kunnskap og undertrykker andre. Tilstrebing av et helhetssyn undergraver idealet om markedet som den ultimate informasjonsdevise. Hayek var ifølge Mirowski tilhenger av doktrinen om DOBBEL SANNHET: nemlig at den politisk-økonomiske eliten skulle forstå nødvendigheten av å undertrykke demokratiet, samtidig som massene ble oppmuntret til å erodere legitimiteten til ”formynderstaten”.

Christian Arnsperger skrev i 2007 at Hayek nektet andre det som ga sistnevnte en mening i livet: å teoretisere om samfunnet som HELHET, å hevde sin egen forståelse av MENINGEN og FORMÅLET med den menneskelige evolusjon, og viljen til å påtvinge den sin egen utopi gjennom et prosjekt som ikke var altfor langt unna den totalitarismen han selv kritiserte. Som Arnsperger nådeløst sier: ”[it is] a theory to end all theories; not so different from the end of history scenarios so beloved of his epigones”. Frihet – ikke minst frihet til å tenke helhetlig – må derfor være like ujevnt fordelt som materielle goder innenfor markedet.

Tatt ut av sin sammenheng virker dette som en konspirasjonsteori og en stråmannsanalyse der man tillegger Hayek synspunkter han kanskje ikke hadde. Dersom man kun leser det som er utgitt av Hayek så kan man kanskje tro det, men Mirowski og hans team har gått enda grundigere til verks. De har saumfart arkivet over referatene fra MPS og derfra konkludert med disse påstandene. Han tilføyer at historien om neoliberalismen ikke er risset inn i stein, og mye gjenstår å finne ut.

Allikevel er hans studium en upolert diamant som danner en plattform for de som ønsker å forstå historiens kanskje mest suksessfulle metapolitiske prosjekt. Deltakerne i MPS forstod utmerket godt nødvendigheten av interdisiplinaritet, og holdt seg unna akademias stadig mer sterile spesialisering. Dessuten lyktes de i å oppnå kontakter i maktens korridorer. Selv for de som føler aversjon mot neoliberalismen, er deres eksempel noe å lære av for alle de som har et seriøst ønske om å endre status quo.

Bak ethvert VIRKELIG vellykket opprør kreves det minst en generasjon – kanskje mer – med METAPOLITISK ouverture som spenner fra det esoteriske til det populistiske. Barn av den passiviserte allmuen og overløpere fra herskerklassen må organisk inngå i åndens stille veving før mulighetsrommet er sprengt fullt ut. Morgendagens forbundsfeller har kanskje ikke krysset hverandres spor enda. Selv om det murres i Spania, Hellas og Frankrike – samt andre land – og forholdene for et omslag blir stadig bedre tilrettelagt, hjelper det ikke om man samtidig ikke tar sikte på å skape en positiv visjon.

Konseptuell forståelse alene blir uansett altfor intellektuelt. Her må demningene som holder følelseslivet i sjakk åpnes. EKSISTENSIELL ANGST hos et bredt lag unge mennesker som instinktivt merker at deres liv er uten framtidshåp om det herskende tankevev holdes i live, er kanskje det eneste som kan bryte sirkelen. Angsten skal være fødselshjelper for viljen til mestringsopplevelse, mestringen av å gripe ØYEBLIKKET som igjen skaper LYSNINGEN for det autentiske håp. Historiens tilsynelatende slutt er bare et langt interregnum. For historien vil gjenfødes. Nemesis og Fortuna vil atter gi tilværelsen fylde.

* * * * * * * *

floatingmosque_full

APROPOS: «Wikipedia som metafor»

Av Philip Mirowski (2009):

Jimmy Wales, the founder of Wikipedia, claims that he got the idea for the site from his reading of Friedrich Hayek’s famous article on “The Use of Knowledge in Society”, the ur-text of the Mont Pèlerin thought collective. In other words, Wales subscribes to the precept that objective knowledge is a state rarely attained by any individual because his or her experience is subjective and idiosyncratic; that no individual is capable of understanding social processes as a whole. But given appropriate (market-like) aggregation mechanisms for information, the system ends up arriving at the truth through “free” entry and exit.

But Wikipedia in action is not some democratic libertarian paradise in cyberspace, but is rather predicated on a strict hierarchy, in which higher levels exist to frustrate and undo the activities of participants at lower levels. The notion that “everyone can edit” is simply not true; many controversial pages would not even exist were interventions from those lower down in the hierarchy not blocked.

I cannot resist highlighting the irony that Wikipedia, the purported poster child of neoliberalism, cannot even manage to get its own internal entry on neoliberalism straight. The conviction that the truth “emerges” from random interactions of variously challenged participants in the precincts of Wiki-world only holds water if we are allowed great latitude in the definition of “truth”. Neoliberals have great faith in the marketplace of ideas; and for them, the truth is validated as what sells.

The reader might object at this point: but Wikipedia is NOT a market and rejects advertising. Here is where the political lesson comes home. One must start by inquiring how it is that Wikipedia has managed to displace so many other comparable websites that also attempt to aggregate information into bite-sized chunks for the masses. There are two fundamental considerations that interact to sustain and promote its growth, and both of them are indeed related to neoliberal ideas.

The first is: the secret to a successful website in the dawn of the twenty-first century is that it attract or expropriate FREE INFORMATION and repackage it into formats that allow for capitalization and the creation of “derivatives” that can themselves be marketed. Sites like YouTube or Facebook or Twitter suck people into providing free content, which can be leveraged into something that can be retailed, such as advertising, personal information, marketing surveys or surveillance. Wikipedia accomplishes this by appealing to the VANITY of NONSPECIALISTS and AUTODIDACTS who are convinced their own lubrications deserve as much attention as that accorded recognized intellectuals.

Secondly, the success of Wikipedia is nonetheless traceable to how the site fits into the larger business plan of commodification of the Internet. In particular, the SYMBIOSIS of Google and Wikipedia goes quite the distance in explaining how it is that Wikipedia has been blessed with exponential growth. Google started out with a good search algorithm coupled to an essentially impossible goal: fast convenient access to everything on the Web. What Google needed for effective search was some other entity to preprocess the vast masses of dreck clogging the Web and crossreference the refined results in such a way that it would show up early on Google search results.

Conveniently, Wikipedia’s policy of citing everything from other sources exactly meshed with Google’s ranking algorithm. As in so many other instances, Google wanted access to such services for free. Thus Wikipedia materialized as a Godsend for Google’s business plan. Moreover, the supposed Chinese Wall between Google and Wikipedia makes it possible for Wiki-workers to think they are squirreling away for the betterment of humankind, while Google positions itself to the premier portal for information on the Web and the biggest corporate success of the “New Information Economy”.

What are we to take away from this Wiki-interlude? First and foremost, neoliberalism MASQUERADES as a RADICALLY POPULIST philosophy, which begins with a set of philosophical theses about “knowledge” and its relationship to society. It seems to be a radical leveling philosophy, denigrating expertise and elite pretensions to hard-won knowledge, instead praising the “wisdom of crowds”. It appeals to the vanity of every self-absorbed narcissist, who would be glad to ridicule intellectuals as “professional secondhand dealers in ideas”. In Hayekian language, it elevates a “cosmos” over a rationally constructed orders designed to achieve intentional ends.

But the linked lesson is that neoliberals are simultaneously elitists: they do not in fact practice what they preach. When it comes to actually organizing something, almost everything, from a Wiki to the Mont Pèlerin Society, suddenly the cosmos of a spontaneous order collapses into a constructed and intented end. In Wikipedia, what looks like a libertarian paradise is in fact a thinly disguised TOTALITARIAN hierarchy…It adds up to a “double truth” doctrine: one truth for the masses/participants and another for those at the top.

Read Full Post »