Feeds:
Innlegg
Kommentarer

USAs fall: Fantasifull eller realistisk krisemaksimering?

31/07/2010 av Magne Stolpnessæter

I går hadde selveste Dagens Næringsliv en liten notis med tittelen «USA vil splittes opp». For en finansavis som er mentalt forankret i status quo var det muligens et stort sprang å vie oppmerksomheten til slike profetier. Hadde proklamasjonen kommet fra utskjelte Johan Galtung ville den ha blitt latterliggjort og ignorert med forakt. Men når en tidligere redaktør i liberale Wall Street Journal og assisterende finansminister i den republikanske Reagan-administrasjonen sier det samme, får pipa en litt annen låt.

Immanuel Wallersteins dystopiske overmann er intet mindre enn Paul Craig Roberts, en av hjernene bak Reagonomics. Wallerstein og Roberts er nok skjønt enige om et apokalyptisk utfall for dagens system før en ny orden kan etableres. Men Roberts overbyr Wallerstein på timingen. Førstnevnte drister seg til å si at USA vil falle og oppløses allerede i 2017, hundre år etter den bolsjevikiske oktoberrevolusjonen…

Men stopp en halv: Har vi ikke hørt lignende profetier med ulik timing før? Og er det ikke slik at Paul Kennedy og Galtung har bommet? Vil ikke Roberts utsette seg for enorm fallhøyde her? Hva som ligger til grunn for at ting vil skje i akkurat 2017 vet jeg ikke, for boken til Roberts er fremdeles ulest fra min side [How the Economy Was Lost: The War of the Worlds].  Historien har vist at INTET varer evig, så hvorvidt et utfall inntreffer i 2017, 2034 eller 2060 spiller ingen rolle. Å si at det ALDRI vil skje er ikke mindre overmodig enn å våge en eksakt datering.

Jeg vil ikke øde bort tiden på diskusjoner for eller imot påstanden til Roberts. At han ikke fornekter seg er mer interessant av andre grunner. Når en mann fra den amerikanske eliten – politisk, økonomisk og akademisk – utsetter publikum for et slikt syrebad, er dette tegn i tiden man ikke bør ignorere. Han tar ikke prediksjonen fra løse luften, men ser derimot på strukturelle føringer over tid. Roberts er kanskje liberaler av legning, men har forsonet seg med at verden går mot en fundamentalt usikker postliberal epoke.

En av vår tids fremste hoffintellektuelle, Niall Ferguson, vil neppe gå så langt som Roberts. Han understreker dog at USA står ved et viktig og skjebnesvangert veiskille. På TV er han veldig optimistisk og snakker varmt om USAs fortsatt store potensial. Men i det skrevne ord overfor et mindre publikum er han noe mer reservert og åpen for radikale utfall. Slik som i Vanity Fair i 2006:  «The day when the Capitol in Washington, D.C., will be reduced to a picturesque ruin may seem to us infinitely remote. History—including the greatest historian of them all, Edward Gibbon—suggests that it may come sooner than we think».

* * * * * *

PAUL CRAIG ROBERTS: THE YEAR AMERICA DISSOLVED

It was 2017.  Clans were governing America.

The first clans organized around local police forces. The conservatives’ war on crime during the late 20th century and the Bush/Obama war on terror during the first decade of the 21st century had resulted in the police becoming militarized and unaccountable.

As society broke down, the police became warlords. The state police broke apart, and the officers were subsumed into the local forces of their communities. The newly formed tribes expanded to encompass the relatives and friends of the police.

The dollar had collapsed as world reserve currency in 2012 when the worsening economic depression made it clear to Washington’s creditors that the federal budget deficit was too large to be financed except by the printing of money.

With the dollar’s demise, import prices skyrocketed. As Americans were unable to afford foreign-made goods, the transnational corporations that were producing offshore for US markets were bankrupted, further eroding the government’s revenue base.

The government was forced to print money in order to pay its bills, causing domestic prices to rise rapidly. Faced with hyperinflation, Washington took recourse in terminating Social Security and Medicare and followed up by confiscating the remnants of private pensions. This provided a one-year respite, but with no more resources to confiscate, money creation and hyperinflation resumed.

Organized food deliveries broke down when the government fought hyperinflation with fixed prices and the mandate that all purchases and sales had to be in US paper currency. Unwilling to trade appreciating goods for depreciating paper, goods disappeared from stores.

Washington responded as Lenin had done during the “war communism” period of Soviet history. The government sent troops to confiscate goods for distribution in kind to the population. This was a temporary stop-gap until existing stocks were depleted, as future production was discouraged. Much of the confiscated stocks became the property of the troops who seized the goods.

Goods reappeared in markets under the protection of local warlords.Transactions were conducted in barter and in gold, silver, and copper coins. Other clans organized around families and individuals who possessed stocks of food,bullion, guns and ammunition. Uneasy alliances formed to balance differences in clan strengths. Betrayals quickly made loyalty a necessary trait for survival.

Large scale food and other production broke down as local militias taxed distribution as goods moved across local territories.  Washington seized domestic oil production and refineries, but much of the government’s gasoline was paid for safe passage across clan territories.

Most of the troops in Washington’s overseas bases were abandoned. As their resource stocks were drawn down, the abandoned soldiers were forced into alliances with those with whom they had been fighting.

Washington found it increasingly difficult to maintain itself. As it lost control over the country, Washington was less able to secure supplies from abroad as tribute from those Washington threatened with nuclear attack. Gradually other nuclear powers realized that the only target in America was Washington.  The more astute saw the writing on the wall and slipped away from the former capital city.

When Rome began her empire, Rome’s currency consisted of gold and silver coinage. Rome was well organized with efficient institutions and the ability to supply troops in the field so that campaigns could continue indefinitely, a monopoly in the world of Rome’s time.

When hubris sent America in pursuit of overseas empire, the venture coincided with the offshoring of American manufacturing, industrial, and professional service jobs and the corresponding erosion of the government’s tax base, with the advent of massive budget and trade deficits, with the erosion of the fiat paper currency’s value, and with America’s dependence on foreign creditors and puppet rulers.

The Roman Empire lasted for centuries. The American one collapsed overnight. Rome’s corruption became the strength of her enemies, and the Western Empire was overrun.

America’s collapse occurred when government ceased to represent the people and became the instrument of a private oligarchy. Decisions were made in behalf of short-term profits for the few at the expense of unmanageable liabilities for the many. Overwhelmed by liabilities, the government collapsed. Globalism had run its course.

Life reformed on a local basis.

Reklame

Publisert i Økonomi | 1 Comment »

We can only hope for new Kravchenkos

17/07/2010 av Magne Stolpnessæter

Av Slavoj Žižek (2009):

«What most people know about Kravchenko ends in 1949. That year, he sued Les Lettres Françaises for libel after the French Communist weekly claimed that he was a drunk and a wife-beater and his memoir was the propaganda work of American spies. In the Paris courtroom, Soviet generals and Russian peasants took the witness stand to debate the truth of Kravchenko’s writings, and the trial grew from a personal suit to a spectacular indictment of the whole Stalinist system.

But immediately after his victory in the case, when Kravchenko was still being hailed all around the world as a cold war hero, he had the courage to speak out passionately against Joseph McCarthy’s witch hunts. “I believe profoundly,” he wrote, “that in the struggle against Communists and their organizations … we cannot and should not resort to the methods and forms employed by the Communists.” His warning to Americans: to fight Stalinism in such a way was to court the danger of starting to resemble their opponent.

Kravchenko also became more and more obsessed with the inequalities of the Western world, and wrote a sequel to “I Chose Freedom” that was titled, significantly, “I Chose Justice.” He devoted himself to finding less exploitative forms of collectivization and wound up in Bolivia, where he squandered all his money trying to organize poor farmers. Crushed by this failure, he withdrew into private life and shot himself in 1966 at his home in New York.

How did we come to this? Deceived by 20th-century Communism and disillusioned with 21st-century capitalism, we can only hope for new Kravchenkos — and that they come to happier ends. On the search for justice, they will have to start from scratch. They will have to invent their own ideologies. They will be denounced as dangerous utopians, but they alone will have awakened from the utopian dream that holds the rest of us under its sway».

Publisert i Dagsaktuelle tema: Politikk |

Karakterdannelse og Jens Bjørneboes tidløse formaninger

25/06/2010 av Magne Stolpnessæter

Før vi banker på døren til Jens Bjørneboe, vil jeg først si noe om intellektuelle krigere mens vi vandrer på stien.

I en verden der universitetsmaskineriet UT-«danner» unge mennesker framfor å så de frø som gjør dem KARAKTERDANNEDE, trengs det stemmer som rister i fundamentene. Ellers ender vi opp i en verden av føyelige roboter og vulgærfascisme i den kommende post-liberale æra. Falske eliter regjerer allerede, men man kan risikere at framtidens «leder»-generasjon overtrumfer forgjengerne. Teknokratiets senit og menneskehetens nadir er utrolig nok ikke en tilbakelagt distanse. Det vil bli enda verre før det blir bedre. Å være karakterdannet er uansett vanskelig nok, og jeg må innrømme at iallfall jeg faller igjennom i dette stadiet av livet.

Istedet for å servere altfor konkrete råd – er bedre til å gi dem enn å følge dem selv – som kan være mer skadelige enn helende, vil jeg si følgende: Alle de som er i besittelse av VARHET bør skaffe seg oversikt og sammenligningsgrunnlag. Både i sitt eget liv og gjennom «viktige» verker. Man kan raskt gå seg vill og fortape seg fullstendig. Et årvåkent og søkende menneske vil alltids støte på stemmer der ute som er sterke og formanende. Og ikke minst forførende. Har man stilt det riktige spørsmål til seg selv om livet på forhånd? Man må dessverre tørre å gjøre seg sårbar.

På et eller annet tidspunkt må man bare stoppe opp i jakten på referanser, og lytte til sine tilbøyeligheter. (Dog ETTER virkelig å ha satt seg inn i viktige spørsmål.) For ikke alle «vismenn» er av det gode. Den ene manns eliksir er den andre manns gift. Det er ikke relativisme å si dette, for det betyr egentlig at man må være konsistent i sine valg. Og man må erkjenne at også andre kan være konsistente på diametralt motsatte premisser. Relativisme derimot, er som å si at jeg er en stein, og det er like bra som være en hvilken som helst annen stein. Sannheten er at alt er ikke «like bra». Og man skal ikke tolerere inkonsistens og hykleri hos motparten. Toleranse i det hele tatt har vist seg å være farlig.

Men konsistens må ikke forveksles med dogmatikk. Det er mye innbilt konsistens der ute. Tenkere som kanskje produserer gift kan sitte på innsikter som folder ut ditt liv enda mer. Derfor er det heller ikke enkelt å si at man skal forsake seg fra aversive motpoler ut ifra en umiddelbar dissonans. Det er jo i det minste motsatt av likegyldighet. Poenget er at ALT som blir til LIV inni deg av det som blir skrevet og sagt, enten det frambringer en mørk storm eller en sollys dag, gir deg nøkkelen til dine tilbøyeligheter. Er de destruktive eller konstruktive? Eller er det subtile overganger mellom dem?

Dette er jo bare første skritt. Neste skritt blir å finne ut HVEM som har strukturert tankemønstrene og VÆRE-måten for oss. Hvor går grenseoppgangen mellom det som kan sies og tenkes og det som ikke kan sies og tenkes? Mange mennesker dør lykkelige uten å ha ofret en kalori på slike spørsmål. Det var jo kanskje deres lodd, så det er jo greit. Men for mennesker med VARHET, og som leser viktige verker som blir levende i dem, så er det ensbetydende med å dø i sotteseng dersom man ikke tar disse utforskende skritt. Man må gi sin verden en FYLDE og VÆREN, for ellers blir verden bare et intetsigende kaos. Et nihilistisk helvete pakket inn i glanspapir og sukkerspinn.

En viktig døråpner for meg har vært (og er fortsatt) alias «Porfyreos». Han er kanskje en av Norges skarpeste tenkere. Og han vil muligens forbli ukjent for den kompakte, liberale majoritet. Porfyreos er en ung mann som fremdeles vokser. Han er en intellektuell kriger – han skyr dog betegnelsen «intellektuell» –  som beveger seg med lysets hastighet gjennom terrenget. Både jeg og de  få som har gleden av å kjenne ham ligger minst tjue skritt bak når vi endelig har fordøyd det Porfyreos anbefalte oss å studere for et år siden. Den gangen het han Arueharis. Og pre-Arueharis er kapitler for seg. Det er vanskelig å vite hvor man til enhver tid har ham, noe som uansett er uvesentlig. Viktigere er at hans observasjoner ofte treffer innertieren i diagnosen av nåtidens herskende habitus.

Som «Porfyreos» uttalte det: Dagens intellektuelle er tusseladder. Han hadde en veldig treffende beskrivelse av representanter for ironigenerasjonen. Hans eksempel var Knut Nærum, men dette gjelder også slike som Harald Eia. Begge er arketyper for en utbredt  habitus i vår tid. For å låne ordene til Porfyreos:

«Man kan ikke rolig og klart søke mot en bekreftende strategi eller innstilling med slike folk, men skal helst sitte med et halvironisk smil hvis man skal legge frem noe av betydning. Underforstått: “Så ille er det egentlig ikke” eller i det minste “selv om det skulle være så ille er jo uansett livet bare en stor spøk.” Engstelige smil, engstelig latter, man blir redd for at et uforsiktig ord skal knuse noen, og man ofrer sannheten og gjør seg til en parodi på den, man blir en dommedagsprofetkarikatur i ren medlidenhet.

Vi har ikke engang lenger en borgerlig anstendighets tomme kulisser å slå imot i en kollektiv schizofreni der angsten holdes ute ved hjelp av en habitus hentet fra Seinfeld, Friends eller Nytt på Nytt. Joey, Chandler og Knut Nærum snakker om verdens undergang, “Løser verdensproblemer he he”. Det er utgangspunktet for en samtale om alvorlige ting med et menneske i dag. Om de kommer med nystrøken akademikerdress, Nietzscheansk pathos eller annen staffasje hjelper ikke det stort hvis ikke motet til å stille seg i en risikabel posisjon er til stede».

Sagt på en annen måte: Både Nærum og Eia er skarpe og vittige vesener på sine vis. Men de er ikke verdensskapende. Alt som heter inderlighet ødelegges når slike får KULTURELL definisjonsmakt. Det handler ikke om å være for eller mot humor, men å være oppmerksom på GRENSEOPPGANGENE mellom det frigjørende for karakterdannelsen og det som tjorer deg fast i de bestående maktstrukturer. Som satirikere faller både Nærum og Eia igjennom. Deres kulturelle definisjonsmakt er kuriøst nok bare en funksjon av en dypereliggende AVMAKT i forhold til de som EGENTLIG regjerer.

Med fare for å tabloidisere og forvrenge budskapet til Porfyreos, må jeg skyte inn at hans budskap er enda mer blodig seriøst enn en isolert kritikk av en pil råtten ironigenerasjon. Det er en sivilisasjonskritikk innforlivet i et større endetidsdrama. For verden går mot en radikalt annerledes destinasjon, og svært få har den nødvendige mentale ballast til å ta innover seg hamskiftet. Karakterdannelse er derfor den ARMERING tenkende mennesker trenger i dag.

Dog: Karakterdannelse er uansett bare det nest beste etter å bli innviet i esoteriske innsikter fra tradisjonen, men veiene til de sistnevnte er effektivt blokkert for nesten alle. Sølvmedaljen er vanskelig nok å tilkjempe seg. Og ingen utsteder garantier for deg. Karakterdannelse handler ikke om å lese seg ihjel på en litterær kanon anbefalt av konsensus, men å velge de avenyer som hever deg til nye plan og utvider din indre livsverden. Dessuten handler det om å utforske nye terreng som ikke er tegnet inn på kartene til tradisjonen.  Hvem dette behovet gjelder for kan bare hver enkelt vite.

Nå som stien nærmer seg slutten, vil vi få servert to symbolske fortellinger om karakterdannelse og ridderlighet av Jens Bjørneboe: «Tors ferd til Utgard-Loke» og «Parsifal».

* * * * * *

TORS FERD TIL UTGARD-LOKE

De fleste av dere som sitter her har hørt om Tors ferd til Utgard-Loke. Dere vet at da Tor og hans menn kom til Utgard-Lokes borg, da ble de budt inn for å prøve seg i de idretter som hver kunne best. Men de tapte i alle. Alt de prøvet på, klarte de så dårlig at Utgard-Lokes folk lo høyt av dem. Alt gikk dårlig, i alt tapte de, alt gjorde de galt. Til og med Tor som var den sterkeste av gudene, slapp riktig dårlig fra det; og da de gikk bort fra Utgard-borgen, var de sikre på at de aldri ville seire over Lokes menn.

Først senere fikk de vite at utfallet av idrettene nok hadde vært anderledes enn det hadde sett ut til der inne. Da Tor ikke hadde klart den styrkeprøve å tømme Utgard-Lokes drikkehorn, da kom det seg av at hornet nådde helt ned til havet, og at det var verdens store hav som Tor hadde drukket av, og at han hadde drukket slik i den tredje slurken at havet var sunket flere tommer over hele verden og Utgard-folkene var blitt bleke av skrekk.

Death

Da Tor hadde tatt brytetak med den gamle kjerringen Elde, og bare hadde brutt henne i kne med det ene benet, da hadde det vært alderen selv han kjempet med.

Og da Tor bare hadde klart å løfte Utgard-Lokes katt så høyt at den såvidt løftet den ene poten opp fra gulvet, da hadde det i virkeligheten vært Midgardsormen selv han hadde løftet, — og det slik at den næsten hadde mistet taket som den har om jorden. Og latteren som gudene hadde hørt fra Utgard-folkene, det hadde ikke vært noen latter, men i virkeligheten var det Lokes folk som skrek av angst.

Slik gikk det til at hver gang Tors folk vant en seier, da trodde de selv at de tapte. Og Midgardsormen er den største og siste og frykteligste av alle drager, og den har slynget seg fast omkring jorden.

Nu er det på samme måte med menneskene når de prøver å gjøre noe som er godt og riktig; Utgard-Loke, kongen over Utgard-borgen, bruker trollkunstene sine og får oss til å tro at vi har tapt, eller til å tro at det et menneske kan makte, det er så lite at det ikke monner noe å gjøre det. For Utgard-Loke vet at bare menneskene mister motet, da vil han seire.

Men i virkeligheten er det slik, at når menneskene taper uten å miste motet, da skriker Utgard-Lokes folk av angst.

– Jens Bjørneboe –

* * * * * *


PARSIFAL

Dere vet at Adam hadde en sønn som het Kain. Han slog sin bror ihjel, og han fikk mange sønner selv. Disse sønnene het Jabal Kain, Jubal Kain, og Tubal Kain. De lærte menneskene å bygge hus og templer, fløyter og strengespill, verktøy og våpen. Tubal Kain var den første som kunne synge, og han laget den første harpe. De fikk mange, mange barn, og de bredte seg ut over hele verden. Kains sønner kom til å bo i alle land.

I et land som het Wales bodde der elleve Kain-sønner i en stor borg. De var brødre og red på hester, og var kledd i rustninger av stål. Deres store glede var å kjempe med andre riddere, og når de hørte om turneringer noe sted, da drog de alltid dit hen for å kjempe.

På den tiden var landet uten konge, og alle kjempet mot hverandre og la landet øde, slik at der kom ulykke over alle. I skogene, i klippehulene, bodde vakre jomfruer, men omflakkende riddere skremte dem bort eller tok dem til fange. Men ved London stod en stor sten, og i den stenen var der vokset fast et sverd. Alle visste at den som kunne trekke sverdet ut, skulle bli konge over hele riket, og alle prøvet, men ingen klarte å rokke sverdet så meget som en halv tomme.

En gang kom der ridende en gutt forbi; han skulle hjem og hente et sverd for sin eldre bror som var så gammel at han allerede kunne være med på turneringene, men så fikk hans se sverdet som stod i stenen, og eftersom han ikke visste hva det var for et sverd, så tenkte han at han kunne ta det isteden, — så slapp han å ride helt hjem efter brorens. Han tok sverdet med seg uten å merke noe, og slik kom det frem at han måtte være kongen over landet.

Fredløs

Han het Arthur, og samlet hundreogåtteogførti av de beste og edleste riddere i verden om seg, og satt med dem om det runde bord. Han bragte orden i landet og i mange andre land, og overalt hvor noe var galt eller urettferdig, eller når noe ondt hendte, da reiste én eller flere av Arthurs riddere dit og kjempet for rettferdigheten. De drog på eventyr i den vide verden, og den sterkeste og modigste av dem het Lancelot. Han kunne ikke tape i kamp. Men rundt det runde bord stod hundreogfemti stoler, og kongen og ridderne var bare hundreogniogførti tilsammen, så setet ved siden av Lancelot stod tomt. Det ventet på sin mann. Og han var ennu ikke født. I det sete måtte ingen sitte.

Men Lancelot elsket dronning Gunniver, kong Arthurs dronning. En gang mens han lette efter eventyr, kom ridder Lancelot til en fjern, fjern borg, og kongen på den borgen nedstammet fra Josef av Arimatea, han som hadde tatt Kristus ned av korset og begravet ham. Josef av Arimatea hadde samlet blodsdråpene fra Herrens sår i sin skål, og denne skålen het Den hellige Gral. Den hadde meget stor tryllekraft, og var helligere enn alle andre ting. Borgherren hadde Gral i sin forvaring, og en gang fikk Lancelot se den. Det glemte han aldri.

Men borgherrens datter elsket Lancelot og bad ham bli hos dem, for Lancelot var da den største ridder i verden. Men Lancelot svarte:

«Du er fjorten år, og du ligner de blomster som kommer opp av jorden før Påske. Men min kjærlighet ville være som den tørre og hete sommer. Derfor må du vente, og finne en annen. Og når din sommer er kommet, da vil jeg ikke lenger være den største ridder, for blant de unge pager, blant dem som rekker oss vin og vann og nye lanser ved turneringene, blant de helt unge pager, der står allerede min overmann. Ham skal du velge.»

Allikevel fikk Lancelot en sønn med henne, men han vokste opp langt borte og Lancelot så ham ikke. Lancelot drog ut i verden, og han møtte ikke noen ridder som kunne beseire ham og kaste ham av sadlen. Han fant ingen overmann. Men efter mange år møtte han en fremmed ridder i hvit rustning, med rødt kors på skjoldet, og Lancelot kjempet med ham. Da tapte Lancelot. Men den hvite ridderen het Galahad, og var Lancelots sønn.

En dag satt alle de hundreogåtteogførti riddere og kong Arthur selv samlet om det runde bord, og plutselig kom et veldig lys mellem dem og ridder Galahad stod hos dem. Der var en gammel mann som førte ham, og han satte Galahad i den ledige stolen og sa:
«Lenge før du sov og vokste i din mors legeme, har denne plass ventet på deg.» —

Og plutselig så alle ridderne Den hellige Gral midt mellem seg, så ble den borte igjen. Men de følte at den som har vært nær Den hellige Gral, han kan aldri mere tenke på noe annet enn den. Og han kan ikke for alt i verden la være å søke efter den. Så de stod alle sammen opp og sverget at de til sin død aldri ville tenke på annet enn å søke efter Gral.

Men med de elleve brødrene i Wales, Kain-sønnene, gikk det dårlig. De var gode og tapre riddere, men én efter én mistet de livet i turneringer. Til slutt var der bare én igjen av dem, og han hadde ingen barn. Hans hustru tigget og bad ham, og lenge holdt han seg borte fra alle ridderkamper og eventyr.

Endelig ventet de at et barn skulle komme til jorden, og like før timen var kommet, drog ridderen avsted til turnéring. Da orket han ikke å vente lenger. Barnet ble født, og det var en sterk gutt, og da budet kom frem til faren, lå ridderen strakt på båren, og der rant blod av rustningen hans.

For at gutten aldri skulle se en ridder, aldri se en rustning eller lanse, og aldri få lyst på ridderskapet selv, drog moren inn i en fjern, dyp skog med ham og lot ham vokse opp der. Han lærte hverken våpenbruk eller folkeskikk, og hadde lite forstand. Han visste ikke engang om sitt eget navn. Men i virkeligheten hadde han navnet Parsifal, og det navn hadde aldri noe menneske brukt før ham. Men Parsifals mor het Herzelaide. Slik gikk det til at Parsifal nedstammet fra Kain.

Men ridderne om det runde bord drog ut for å søke Gral, og det var vanskeligere og tyngre og lengere enn noe annet eventyr. De gikk seg vill i landene, og uten å vite det, gjorde de vanskelighetene større for seg selv og hverandre. Langt og lenge, i mange år, streifet de om uten å finne Gral, og de ble fortvilet inntil døden, og de tålte ikke synet av hverandre, — og når to Gralsriddere møttes, da kjempet de mot hverandre.

Men Parsifal forlot sin mor Herzelaide, og kom til kong Arthurs slott, hvor enda noen av ridderne var hos ham. Og Parsifal var som en vill hjort fra skogen, han hadde ingen forstand, og han hadde aldri sett et sverd eller en rustning før. Han trodde at ridderne var Guds hellige engler. Han kjente ingen forskjell på godt og ondt, og visste intet om ridderskapets lover, eller om reglene for riddernes turneringer. Allikevel ble han en ridder, bedre enn noen annen. Men han måtte lære meget og streifet lenge om i verden. Så kom han til Gralsborgen, hvor kongen var såret og syk. Denne kongen het fiskerkongen Amfortas.

Men selv om Parsifal hadde lært meget, av tapperhet, mot og utholdenhet, så glemte han å spørre fiskerkongen om smertene, og om hvor han var såret. For Parsifal hadde enda ikke lært det som var nødvendig for den som skal finne Gral; han hadde ikke lært å føle andres smerter like sterkt som sine egne. Derfor måtte han igjen ut i verden for å lære mer, og for å få mer forstand.

I mange år streifet han omkring.

Med de andre riddere og med den edle Lancelot gikk det slik at de nu ofte kjempet for en sak uten at den var rettferdig, men bare kjempet for å kjempe eller for å vinne ære. Alltid kjempet de mot hverandre, og tapre menn ble liggende igjen i gresset hvor de hadde vært. Til slutt la der seg hat og mørke over dem, slik at de kjempet mot hverandre i store slag og drepte hverandre som ulver. Og Arthurs rike ble svakt og fattig og var ikke to hasselnøtter verdt, folket gråt og ingen var trygge for ridderne. Og Lancelot kjempet mot kongen og drepte gamle venner, og kong Arthur selv ble drept av sin egen sønn.

For hvis Gralsridderne glemmer Gral, da dreper de hverandre. Ridder Galahad så ingen noe til.

Men han og Parsifal traff hverandre, og sammen fant de Den hellige Gral. Men det er en annen og meget lang historie.

– Jens Bjørneboe –

Berømmelse

Publisert i Eksistensielle spørsmål | 2 Comments »

Dypøkologien – del 2

12/05/2010 av Magne Stolpnessæter

BRAND: Verre tider; verre syner

gjennem fremtidsnatten lyner!

Britens kvalme stenkullsky

senker sort seg over landet,

smusser alt det friske grønne,

kveler alle spirer skjønne,

stryker lavt, med giftstoff blandet,

stjeler sol og dag fra egnen,

drysser ned, som askeregnen

over oldtids dømte by.

– Henrik Ibsen, Brand (1866)

Juggernaut

OUVERTURE

I ”Dypøkologien – del 1” var utgangspunktet et kritisk overblikk over hva dypøkologien rommet av eventuelle fallgruver og eksesser. Katalysatoren for essayet var Luc Ferry, i rollen som aktor. I denne hypotetiske rettergangen kan det sies at aktor i beste fall har klart å nøste opp interessante indisier. I tillegg har han en agenda. Gjennom retorisk manipulasjon klarte han å oppnå hos den uinnvidde jury det han eksplisitt advarte mot: Å tillegge visse aktører – her Arne Næss – skyld ved assosiasjon.  Å påpeke overlappinger mellom nazisme og dypøkologi i synet på dyrenes rettigheter, kan raskt føre til en implisitt likestilling. Før vi går videre til dypøkologien, er det høyst viktig å ta et oppgjør med aktoratet gjennom å sette opp et MOTAKTORAT.

Ferry kan ha rett i at det er kryptototalitære tendenser innenfor dypøkologien. Den har iallfall sterkt misantropiske sidestrømninger. Biosentrisk verdensbilde til tross: Arne Næss på sin side, var verken kryptototalitær eller misantropisk. Han var radikal demokrat og antiliberalist på samme tid. Man må ikke enten være totalitær eller liberal demokrat, og man må ikke enten være misantrop eller humanist. Det karakteristiske for nyfilosofen [nouveaux philosophe] Ferry er at han som barn av den kalde krigen forvalter disse falske dikotomiene. Og en nyfilosof TROR på dem [se også denne Vagant-artikkelen].

Hos nyfilosofene finnes det intet ideologisk kontinuum: Slutter man ikke opp om det liberale status quo, så er man muligens tyrannofil. Fra et slikt perspektiv er det kort vei fra et radikalt, direkte demokrati til repressiv stalinisme. På skalaen fra radikalt demokrati til det totalitære, så befinner det liberale status quo seg et sted midt i mellom. Men hakket nærmere det totalitære enn det radikalt demokratiske. Undertegnede vil ikke kritisere Ferry for at han frykter demokratisk mobbvelde, men for at han tegner opp falske dikotomier.

Det er den SIMULERTE folkeligheten hos Ferry og nyfilosofene som er mest graverende. Å være de facto elitist harmonerer dårlig med demokratiske pretensjoner, med mindre man aldri har vært opptatt av begrepsavklaringer. Selv er jeg tilhenger av elitisme, men misliker en tilslørt variant som ikke erkjennes internt.

Uavhengig av hvilket normativt standpunkt man lander på, må man strebe etter en KONSEKVENT sammenheng mellom liv og lære. Machiavelliske opportunister rammes ikke av en slik kritikk: For dem er det hele bare et iskaldt spill der de av instrumentelle årsaker skjuler sin vilje til makt. Hyklerne er derimot de som med et BANKENDE HJERTE taler om humanisme når de samtidig privilegeres av en rådende orden som er dehumaniserende for majoriteten.

Hyklerne drives av en hellig overbevisning som ender opp med å bli uhellig kompromittert av dem selv. Konsekvente opportunister begår aldri slike feil, nettopp fordi deres incentiver ikke styres av noen annen overbevisning enn brutalt selverkjente egeninteresser. Hyklere derimot, rasjonaliserer vekk egeninteressene på idealets alter for å unngå kognitiv dissonans. Nyfilosofene – i likhet med Tony Blair – kjennetegnes nettopp av en slik diagnose.

Poenget med denne digresjonen er som nevnt å ta et oppgjør med et politisk ståsted som DEMONISERER og SYKELIGGJØR ethvert forsøk på å bryte ut av den rådende orden. Samtidig: Som elitist kritiserer jeg ikke Ferry for å være reelt udemokratisk, men for å være inkonsekvent. Hans kvasidemokratiske posisjon blir derfor bare en OBSERVASJON hos undertegnede.

Jeg er enig med Ferry i at streben etter politisk perfeksjon er en snarvei til tyranni. En slik skepsis mot perfeksjoner harmonerer med god konservatisme. Samtidig kan den misbrukes som en unnskyldning for ikke å ta innover seg mulige motforestillinger om at det bestående er fundamentalt galt og katastrofalt i lengden. At noe aldri kan eller bør bli ”perfekt”, er IKKE det samme som at tingenes tilstand aldri KAN eller BØR bli radikalt bedre og annerledes.

La oss nå sette strek over Ferry, og gå videre til sakens kjerne. For å forstå HVA dypøkologien ER, må man ha en viss formening om hva den IKKE er. Det er ikke bare kritikerne av dypøkologien som BLANDER KORTENE når de sidestiller Næss med autoritære økokrater og Martin Heidegger. Forvirringen skyldes like mye disiplene til Næss. Overlappinger mellom Næss og Heidegger finnes, men forskjellene er flere enn likhetene. Slutten av innlegget vil derfor prioritere et forsøk på AVKLARING delvis gjennom å forstå hva Næss ikke er.

The Companions of Fear (1942)

ØKORADIKALISME

Som nevnt i ”Dypøkologien – del 1” så er det den grunne økologien de fleste forbinder med miljøvern. Den er REFORMISTISK, og ønsker å opprettholde rammene for status quo ved å forandre den INNENFRA. Den spiller på lag med premissene til det reelt eksisterende demokratiet og det liberal-økonomiske systemet. Naturlig nok er grunnøkologien dominerende i dag, ikke minst fordi dens prinsipp om ”bærekraftig utvikling” er såpass vagt at nesten alle kan slutte seg til den uten å ofre seg drastisk. Miljøbevisst kildesortering er i så måte en grunnøkologisk gest som injiserer god samvittighet inn i den moderne konsument. Også grønn industrialisme kan kalles grunnøkologisk.

Her er det viktig å merke seg at distinksjonen mellom ”dyp” og ”grunn” raskt kan bli en falsk dikotomi. Spesielt fordi betegnelsen ”dyp” står i fare for å monopolisere kontrasten til det ”grunne”. Man er ikke enten ”dyp” eller ”grunn”; man er enten RADIKAL eller ”grunn”. Ved å snakke om økoradikalisme inkluderer man alle andre subversive elementer langs den grønne akse, som f.eks anarkistisk sosialøkologi og økomarxisme. Og økofascisme for den saks skyld, uten sammenligning forøvrig. Dessuten er prefiksen ”dyp” noe pretensiøs, fordi denne filosofien er ikke spesielt dyp. Men ambisjonsnivået er høyere enn alminnelig.

Arne Næss kalte seg riktignok ”reformator”, men dypøkologiens politiske premisser er uansett uforenlige med det bestående. AVVIKLING, og ikke ”utvikling” – forstått som økonomisk vekst – er det sosiale målet: Total desentralisering og favoriseringen av små lokalsamfunn, demontering av staten og den globaliserte økonomien, samt en streben mot klasseløshet. Næss var ingen marxist, men anså sosialismen som mer prisverdig enn kapitalismen. Egalitarisme blant mennesker skal gjenspeile egalitarisme i naturen, der alle organismer – fra blåhvalen til grantreet, påskeliljen og mikrobene – er likestilte og likeverdige.

Unødvendig å si: En praktisk implementering av en slik politikk lar seg neppe gjennomføres via reformer slik strukturene og den gjennomgående konsensus er i dag. Dypøkologien er derfor implisitt revolusjonær, selv om Næss favoriserte reform som politisk gjennomslagsmetode. Anarkistiske sosialøkologer (som Murray Bookchin) og økomarxister (som Joel Kovel) derimot, er eksplisitt revolusjonære. Felles for dem alle er at de tar avstand fra markedsøkonomien og ivrer for et radikalt, direkte demokrati.

Preskriptivt vektlegges det ulikt: Dypøkologene anser enkeltmenneskets mentale omveltning som det primære, mens hos sosialøkologene og økomarxistene kommer dette i andre rekke. For dem er problemet primært av STRUKTURELL art. Her er økonomisk utbytting og økologisk degradering to sider av samme sak. Dessuten settes mennesket i sentrum, og da spesielt hos sosialøkologene. Hos dypøkologene er roten til ondet humanismens arroganse på bekostning av den resterende biosfæren.

Dypøkologien er mindre politisert enn andre former for økoradikalisme, fordi fokuset rettes mest mot en alternativ livsstil og psykologisk forvandling heller enn kamp mot strukturene. Dette er dog en gradsforskjell, for Næss er veldig politisk i sitt hovedverk Økologi, samfunn og livsstil fra 1976. I tillegg må det sies at selv om Næss er grunnleggeren av den dypøkologiske bevegelse, så er dypøkologene en mildt sagt broket forsamling. Næss er i all hovedsak den viktigste og mest kjente BÆREREN av denne ideologien, som er full av divergens. Felles for dypøkologene er enigheten om at alle levende vesener har en EGENVERDI, uavhengig av den ”nytteverdi” de måtte ha for menneskene. Dette fordi alt liv henger sammen.

Journeyman_Stephen Rothwell

Utover HELHET som grunnprinsipp, tar ikke dypøkologien standpunkt for eller mot religion. Blant dypøkologene er ateister og agnostikere like mye representerte som de religiøse. Næss selv var ikke troende. Bevegelsen har uansett et kvasireligiøst preg. Hva er dens preskripsjon for en bedre og mer balansert verden? Jo, en systemendring der FORNUFT og FØLELSER spiller på samme lag. Forholdet mellom fornuft og følelser er ment å være komplementært. Det gjenspeiles hos rytter og hest: Rytteren gir hesten ordrer, men det er hesten som bringer ham av sted. Man tror tanken skaper handling, men de må utløse følelser for at noe skal skje. Følelsene er som hesten.

Fornuftsbegrepet til Næss kan man forstå via Spinozas RATIO. Den bør ikke forveksles med den moderne rasjonaliteten, som er en kald og beregnende snusfornuft. Ratios stemme er et kompass man konsulterer når man spør seg følgende:  Hvilke valg er forenlige med menneskets natur? Spinoza (1632-1677) nedvurderte ikke følelsene som en fiende av fornuften, men anså dem som livsviktige og verdensskapende krefter. Ingen bevegelse uten følelser. Ifølge Spinoza defineres ikke menneskets natur som ”godt” eller ”ondt” – et frampek mot Nietzsches ”hinsides godt og ondt”; Nietzsche satte Spinoza høyt – men ut ifra følelsene. De POSITIVE følelsene AKTIVERER menneskets natur,  mens de NEGATIVE følelsene PASSIVISERER den. Sistnevnte kan være hevnlyst, uvilje, hat og misunnelse. Alt hva Nietzsche kalte for slavemoral [se også «Slavemoral vs. ridderlighet»].

De negative følelsene kan være veldig intense, men aldri så SLITESTERKE som de positive, siden de ikke aktiverer hele mennesket. Dets natur er ikke alle aspekter ved mennesket, men noe grunnleggende i vår utrustning. Ifølge Spinoza strømmer det grunnleggende til overflaten gjennom ratios stemme. Denne stemmen kommer INNENFRA og skal hjelpe oss til å transformere negative følelser i retning av det positive. Undertrykking av følelsene er undertrykking av menneskets liv i sin helhet, og i siste instans skadelig for menneskets samkvem med verden.

Spinozisten Næss understreker at vi ikke kan ha et eiendomsforhold til følelser. De er noe som oppstår i møte med oss selv og verden. Ikke bare HAR vi følelser, like lite som vi HAR relasjoner. Men i indre forhold ER vi følelser og relasjoner. Vi kan ikke stille oss utenfor oss selv. Målet er å møte andre medskapninger med hele oss selv. Å ha en følelse for ALT som er LEVENDE er det mest presserende ifølge Næss. En bevisstgjøring av knutepunktene i livets vev må være der før man er i stand til å ta ANSVAR for framtidige generasjoner og framtidens levende vesener generelt. Her gjelder FØLT, ikke abstrakt ansvar.

68_pics

FRA NÆSS TIL HEIDEGGER OG DAS GESTELL

Da dypøkologien ble lansert av Næss i 1973, var verden på vei inn i en olje- og energikrise. Neo-malthusianerne – i likhet med Næss – mente at verdens befolkning måtte reduseres drastisk: Inntil 90% før den økologiske balansen kunne gjenopprettes. Mange av neo-malthusianerne var autokrater, og ikke fremmede for tanken om økodiktatur. Deriblant økokraten William Ophuls,  som mener at et regime av økologiske konger – forstått som  platonske filosofkonger – og mandariner er menneskehetens redning. For økokratene har ikke massene en positiv rolle: De bør innfinne seg med å være passive undersåtter styrt ovenfra. Aktørene er den økologisk opplyste elite.

Her kunne ikke den egalitære Næss ha vært mer uenig: ”Utviklingen av en økologisk ansvarsbevisst filosofi kan ikke overlates til en elite. For å få slagkraft må alle være med…for å påvirke utviklingen lokalt eller i videre sammenheng” (se Næss 1976: 16). Det er på dette punkt at mistanker om kryptototalitære holdninger mister sin kraft. Ut ifra dette sitatet må det sies at selv om dypøkologien tar avstand fra humanismen – den er som Ferry sier, post-humanistisk – så er den hverken antidemokratisk eller kryptototalitær. Den er tvert imot ekstremdemokratisk på en måte som harmonerer dårlig med parlamentarismen i de reelt eksisterende liberaldemokratier.

Forvirringen rundt dypøkologiens  forhold til diktatur vs. demokrati er ikke den eneste. En uklarhet som går igjen både hos kritikere (Ferry) og disipler (Devall, Sessions og Zimmermann) er at Næss settes i hartkorn med Heidegger. En del av denne misforståelsen kan kanskje spores tilbake til boken Fire moderne filosofer fra 1966, der Næss presenterer Heidegger sammen med Sartre, Wittgenstein og den logiske positivisten Carnap fra Wienerkretsen. Dette var en sammenblanding som skapte furore blant de aller mest dogmatiske empiristene, som anklaget Næss for å være kjetter og forræder (den unge Næss var jo som kjent ultrastringent analytisk filosof).

Dette skjedde på en tid der Næss hadde en gryende interesse for de ”nye” eksistensialistiske strømningene fra kontinentet. Og dette var like før den spirituelle og økologiske vendingen til Næss. Det interessante med Næss var at han ikke avviste kontinentale metafysikere som tåkefyrster som man kunne forvente den gang. Istedet plukket Næss opp delinnsikter han anså som både fruktbare og fascinerende. Men derfra til å si at Heidegger hadde en transformativ virkning på Næss, er muligens ren  paranoia blant kritikere, og ren ønsketenkning blant heideggerianske dypøkologer.

Næss kollaborerte med kontinental ”provinsialisme” ved å reorientere den rundt en allerede hegemonisk anglosaksisk diskurs. Etter Fire moderne filosofer figurerte Heidegger hovedsakelig i godt gjemte passasjer eller fotnoter i tekstene til Næss. I hovedverket Økologi, samfunn og livsstil kritiserer Næss samfunnets ”nyttepregede” gjennomsnittsmåte å se på verden ved å referere til Heideggers grunnbegrep das Man [se også ”Das Man og angstens lyse natt”]. Utover dette er Heidegger aldri eksplisitt nevnt i dette verket. Allikevel indikerer passasjen at Heidegger har satt et visst spor etter seg i bevisstheten til Næss, og at den tyske åndskjempe på ingen måte hadde en nøytral posisjon hos den norske eks-empirist og fjellklatrer.

Både N & H var bekymret over FÆRRE værensmuligheter for mennesket i det teknologisk-kapitalistiske systemet: Spesialisering, fremmedgjøring og fragmentering er faktorer som virker begrensende snarere enn utvidende. Spesialiseringen kan medføre en innsnevring i livserfaringer, dog eventuelt med en større dybdeinnsikt. Fragmenteringen kan nærmest per definisjon – foregå parallelt med en økning i antallet konkrete situasjoner mennesket finner seg selv i, kanskje uten at man riktig går ”inn” i noen av situasjonene.

N & H var begge opptatt over teknologiens skadevirkninger, men  i diametralt ulik grad. Næss var atskillig mer preskriptiv og konkret. Han skiller skarpt mellom idealet om MYK og NÆR teknologi på den ene siden, og den dominerende HARDE og FJERNE teknologien på den andre siden. Med ”myk” og nær teknologi mener Næss en type teknikk som i liten grad reduserer miljøkvalitetene og lagerressursene, som ikke forutsetter råmaterialer, verktøy m.m. som ikke kan skaffes lokalt.

Heideggers teknologikritikk er mer ESSENSIALISTISK. Her er det helt andre – og verre – farer ved teknologi som truer enn de rent konkrete. Med konkret menes det direkte skade forårsaket eller muliggjort av teknologi: Eksempelvis oljelekkasjer i Mexicogulfen eller Tsjernobyl-ulykken. Heidegger er ikke blind for teknologiens konkrete hasarder, og heller ikke for dens fordeler. Ved å ikke gjøre konkret teknologi til primærondet levner han moderne teknologi en legitim rolle. Hvilket er en forutsetning for å ta ham på alvor. Heidegger sier i klartekst: ”Det ville være tåpelig av oss å rase blindt mot teknikkens verden.”

For Heidegger er ikke fysisk skade det vi bør frykte mest: Vi bør heller utforske de VESENSMESSIGE farene, det vi kan kalle sosialiserte endringer i menneskets vesen eller væremåte. Konsensusoppfatningen av hva teknologi ER, er i følge Heidegger det han kaller antropologiske definisjonen der teknologi antas å være et rent instrument for mennesket. Heidegger har et høyere siktepunkt: Han vil undersøke hva teknologi som helhet, som institusjon, som vesen – EGENTLIG er, og ikke minst hva dette vesenet GJØR med mennesket. Teknologi som heideggeriansk begrep dreier seg dermed ikke om en bestemt type teknisk innretning, men mer om et REGIME eller SYSTEM.

Teknologien som regime er for Heidegger FRAMBRINGELSE eller AVSLØRING. Hva slags avsløring kan teknologien utføre? Jo, OPPSTILLINGEN av verden som klar til bruk. Verden forvandles til en type FORRÅD for mennesket, mer enn et sted der det bor og føler seg hjemme. Hele menneskets verden blir på denne måten omgjort til det nevnte ”forråd”, ikke bare det som FYSISK kan stilles opp, som uran fra en gruve eller maskindeler, men også det vi TROR fortsatt er natur – slik Geirangerfjorden blir en bestillbar opplevelse for et cruiseselskap. Både Geirangerfjorden og uranet eksisterer da som BESTAND. Slik skogen utnyttes som industrielt forråd for celluloseprodusentene. Mennesket BOR ikke lenger i verden – det BRUKER den.

Alt dette ”bestillbare” ved verden sammenfatter Heidegger i begrepet das Gestell: Det RAMMER INN teknologiens vesen og den moderne metafysikken. Ikke noe konkret teknologisk, men GRUNNTREKKET til hele vår teknologiske tidsepoke. Den instrumentelle fornuften, der alt behandles som midler eller ressurser, blir dermed enerådende imperativ for verdens mektigste drivkrefter.  Das Gestell overlapper dermed langt på vei med det Marx kalte for tingliggjøring og det Weber kalte for rasjonalisering. Og inntil et sammenbrudd inntreffer, så er det teknologiske imperativs stormløp irreversibelt. Ikke noe menneskelig regime – diktatorisk så vel som demokratisk – makter å demontere das Gestell. Bare etter et sammenbrudd kan kortene deles ut på nytt, er det implisitte budskapet.

At Heidegger kompromitterte sin integritet – han ble riktignok delvis rehabilitert senere – ved å inngå en faustiansk pakt med Adolf Hitler på 1930-tallet, vil nok bidra til at mange ellers lydhøre mennesker lukker seg for hans betimelige budskap. Men mye tyder på at hans teknologikritikk er delvis en anerkjennelse av at det er direkte skadelig å kaste seg på et politisk ekspresstog så lenge det teknologiske imperativ utgjør totaliteten. Den eldre Heidegger virker politisk desillusjonert, og skyr enhver form for aktivisme. Han er en politisk agnostiker på sine eldre dager, og mer opptatt av å dyrke små lommer av VARHET før den store storm kommer [se også «Martin Heidegger og Lysningen«]. Derfor er det ikke så mye konkret å hente her for den konvensjonelle miljøaktivist. Fredrik Hauge og Bellona rammes like mye av Heideggers teknologikritikk som Dick Cheney og amerikanske oljeselskaper.

Når ringen omsider sluttes, kan man oppsummere forskjellene mellom N & H ved å si at Næss er aktivist, mens Heidegger er introvert og tilbaketrukket inntil skydekket åpner seg. Næss er derfor mye mer optimistisk enn Heidegger når det gjelder mulighetene for konkrete endringer. Iallfall på overflaten. Men Næss sier selv et sted at menneskeheten ikke vil lykkes før et stykke ut i det 22. århundret. Tidligst. For en verdensomspennende mentalitet med dets milliarder av føringer må gå til grunne før så skjer. I en hypotetisk dialog mellom N & H ville Heidegger muligens ha gitt en forsiktig støtte til slik langsiktig optimisme.

michael_kenna_136

Publisert i Eksistensielle spørsmål, Metaperspektiver | 5 Comments »

Håpet

30/04/2010 av Magne Stolpnessæter

Vi drømmer og taler forjettende ord
om dagen som engang skal rinne.
Mot lysende mål på en lykkelig jord
ses mennesker jage i blinde.
Vår eldgamle verden forynges på ny,
og evig er menneskets håp om et gry.

For håpet har stått ved vår vugge her.
Det omgir hvert barn, og vil gløde
for ynglingens blikk i et regnbueskjær;
det dør ikke ut med de døde.
Den veitrette vandrer som kaster sin stav,
vil døende plante et håp på sin grav.

Det er ingen tom illusjon! Ingen gold
idé av formørkede hjerner.
Det kunngjøres høyt av ditt hjertes herold:
Vi fødtes til høyere stjerner.
Og løftet om lyset som blir oss til del,
vil aldri bli brutt for den håpende sjel.

– Friedrich von Schiller (1797) –

Originalversjonen:

Es reden und träumen die Menschen viel
Von besseren künftigen Tagen,
Nach einem glücklichen gold’nen Ziel
Sieht man sie rennen und jagen,
Die Welt wird alt und wieder jung,
Doch der Mensch hofft immer Verbesserung.

Die Hoffnung führt ihn in’s Leben ein,
Sie umflattert den fröhlichen Knaben,
Den Jüngling bezaubert ihr Geisterschein,
Sie wird mit dem Greis nicht begraben;
Denn beschließt er im Grabe den müden Lauf,
Noch am Grabe pflanzt er die Hoffnung auf.

Es ist kein leerer schmeichelnder Wahn,
Erzeugt im Gehirne des Toren,
Im Herzen kündet es laut sich an:
Zu was Besserem sind wir geboren!
Und was die innere Stimme spricht,
Das täuscht die hoffende Seele nicht.

– Friedrich von Schiller, Die Hoffnung (1797) –

Publisert i Tidløst |

Påskeøya

17/03/2010 av Magne Stolpnessæter

Av alle historier om undergang, er det ingen som rommer mer potent og grusom etterpåklokskap enn beretningen om Påskeøya. Finnes det noe frampek her? Bare graden av kollektiv besinnelse kan avgjøre det.

Påskeøya er en av de mest avsondrede steder som er bebodd på denne kloden. Knappe 160 kvadratkilometer stort [se kart]: Dvs. litt større enn Stord, men tre ganger mindre enn Hitra. Nærmeste bebodde øy – Pitcairn – ligger 2075 km mot vest, mens nærmeste fastland – Chile – ligger 3510 km mot øst [se kart]. Avstanden Påskeøya–Pitcairn tilsvarer da Trondheim–Budapest eller Oslo–Marseille, mens avstanden Påskeøya–fastlands-Chile tilsvarer Trondheim–Casablanca eller Oslo–Damaskus.

Muligens finnes det ingen øyer med samme mytiske kraft og aura som Påskeøya. I påsken 1722 ankom europeerne for første gang denne oseaniske utposten. Lederen for besetningen – den nederlandske admiral Jakob Roggeveen (1659-1729) – berettet ikke om noe stillehavsparadis, men et hobbesiansk helvete. Det var et utarmet samfunn herjet av krig, alles kamp mot alle, hungersnød og kannibalisme. I tillegg til den konsentrerte elendighet, gjorde øyas enorme statuer et massivt inntrykk på de oppdagelsesreisende. Ytterligere 50 år skulle gå før neste europeiske visitt.

michael_kenna_70

Spriket mellom det anarkiske barbari og sporene av en høytstående sivilisasjon skapte undring hos de første europeiske gjestene. Mer enn 600 statuer var spredd over den lille øya, og de var i snitt mer enn seks meter høye. Innbyggerne hadde i tillegg et eget skriftspråk [se Jared Diamond]. Som barn av sin tid kunne ikke europeerne få seg til å tro at så primitive mennesker en gang hadde frambrakt noe så elevert. Særs få – om noen – åpnet opp for at dette var en degenerert lokal kultur. Alle var overbeviste om at signaturen tilhørte et forsvunnet folkeslag.

Fram til 1900-tallet verserte ulike hypoteser. Noen trodde de kulturelle levningene stammet fra det antediluvianske kontinentet Lemuria. I likhet med Atlantis skulle det angivelig ha sunket i havet.  Thor Heyerdahl for sin del mente at Påskeøyas sivilisasjon hadde opphav i  Sør-Amerika. Ingen av spekulasjonene har stått seg i ettertid. Påskeøya hører til de siste flekkene av kloden som ble befolket av mennesker. Man antar øya ble bebodd på  500-tallet e. Kr, dvs. like etter at Vest-Romerriket kollapset. Genetikken har fastslått at urbefolkningen er polynesiere, som opprinnelig utvandret fra Sørøst-Asia for mer enn 3000 år siden. Dersom statuenes opphavsmenn var forfedrene til de uthungrede huleboerne som møtte admiral Roggeveen, hva hadde gått galt i mellomtiden?

michael_kenna_72

Da de første øyboerne steg i land, var Påskeøya nesten fullstendig dekket av skog. Stedets isolerte beliggenhet var medvirkende til et begrenset artsmangfold. Det fantes bare 30 plantearter, ingen pattedyr, noen få insektarter og to firfislearter. Fugler og fisk fantes, men ikke i store mengder. Dietten bestod derfor hovedsakelig av medbrakte søtpoteter og fjærkre.  Mangelen på permanente vassdrag gjorde ikke livsbetingelsene enklere. Ferskvannskildene befant seg i små sjøer innenfor øyas vulkankratere.

Man vet ikke med sikkerhet hvor mange som opprinnelig ankom øya, men det antas at befolkningen kulminerte på 1500-tallet til minst 7000 mennesker (ca. 4000 i dag). Etter hvert som antallet innbyggere økte, vokste det fram et mer stratifisert samfunn delt opp i konkurrerende klaner. I løpet av de første tusen årene tiltok presset mot øyas sårbare økosystem. Folket var meget industriøst. Skogen ble ikke bare hogget ned for å brukes som brensel og kanomateriell. Tømmerstokkene ble viktige transportmidler for frakt av øyas statuer.

I ettertid har mange lurt på hva som bor i øyas statuer. Hva har besjelet dem? Det får vi neppe noe fullgodt svar på. Man aner kun deres vitnesbyrd om menneskets manglende besinnelse og fall. Rundt år 1600 var øya avskoget, noe som også er konsistent med dateringen av de halvferdige statuene i steinbruddene. Da europeerne ankom øya var det ikke et tre å se. Skogutryddelsen hadde endt i den totale nød: Jorda var utpint og rasert av erosjon. Brensel fantes ikke og man kunne ikke lage kanoer. Ikke bare var fisken utenfor rekkevidde. Man hadde heller ingen sjanse til å unnslippe fangenskapet.

Moderne mennesker lener seg kanskje tilbake i sofaen og tror at denne skrekkhistorien ikke angår dem. Beretningen burde heller sige inn i ryggmargen som en brutal påminnelse om deres forgjengelighet. For dette er ikke enda en avveksling for sportsresultatene: Det er flere som lever over evne på økologisk kreditt.

På kanten av stupet

I fjor utkom boken ”Rising Powers, Shrinking Planet”, skrevet av den amerikanske fredsforskeren Michael T. Klare. Tittelen er meget konsis og sier allerede en hel del. Boken er kanskje noe av det mest betimelige som er skrevet i det siste, og gir lite grunnlag for håp på vekstoptimistenes premisser. Materialet er VELDOKUMENTERT og OPPDATERT, og lar seg enkelt spore opp av de som tar seg bryet til det. Her er det ingen konspirasjoner, bare en malstrøm av upersonlige og materialistiske føringer.

Verden står ikke bare overfor Peak Oil med et drastisk fall i oljeproduksjon og voldsom stigning i priser. Også uran og andre råstoffer tømmes ut av klodens forråd. Selv ikke kjernekraft er evigvarende. På mellomlang sikt er minkende oljeressurser alvorligst. Ikke bare for transport og privatbilisme, men ikke minst mekanisert landbruk. Verdens befolkning er kunstig stor. Hva skjer den dagen det industrielle landbruket ikke lenger har nok drivstoff?

Den militære dimensjonen vil naturligvis bli sterkt påvirket i de nærmeste årene. James Schlesinger er kanskje blant politikerne som kjenner situasjonen best. Han er for øvrig den eneste som både har vært amerikansk forsvarsminister (1973–1975) og energiminister (1977–1979). I dag arbeider han som konsulent for det amerikanske forsvarsdepartementet. Under en høring for senatet i 2005 artikulerte han omrisset av den forestående situasjonen:

“The United States is today the preponderant military power in the world. Still, our military establishment is heavily dependent upon oil. At a minimum, the rising oil price poses a budgetary problem for the Department of Defense at a time that our national budget is increasingly strained.

Moreover, in the longer run, as we face the prospect of a plateau in which we are no longer able worldwide to increase the production of oil against presumably still rising demand, the question is whether the Department of Defense will still be able to obtain the supply of oil products necessary for maintaining our military preponderance. In that prospective world, the Department of Defense will face all sorts of pressures at home and abroad to curtail its use of petroleum products, thereby endangering its overall military effectiveness”.

Schlesinger oppsummerer bakgrunnen meget konsist:

“The underlying problem is that for more than three decades, our production has outrun new discoveries. Most of our giant fields were found forty years ago and more. Even today, the bulk of our production comes from these old—and aging—giant fields. More recent discoveries tend to be small with high decline rates—and are soon exhausted…

We shall have to learn to live with degrees of insecurity—rather than the elusive security we have long sought…In addition to the long-term problem of the prospective limit on conventional oil production, we have a number of short-term or cyclical problems that have contributed to the current stringency and current high prices. Spare production capacity has essentially disappeared… Here in the United States, the problem has been amplified by the battering of Gulf infrastructure by Hurricanes Katrina and Rita”.

Wie viele Erdbällchen sind Genug

For de som tror på de enorme forekomstene av oljerik tjæresand i Alberta, så burde dette enkle regnestykket ha en edruelig effekt: Det kreves en energimengde tilsvarende et oljefat å utvinne to fat olje ut av tjæresanden. Det er ikke bare ukonvensjonell olje fra tjæresand det jaktes på: Selskapene er i økende grad avhengige av utvinninger fra stadig dypere farvann, som f.eks brasiliansk kontinentalsokkel. Selv rekordhøye priser rundt 150 dollar fatet – som i 2008 – sikrer knapt nok lønnsom drift.

Også for statlige bedrifter blir dette en ond sirkel: Man er avhengig av skyhøye oljepriser for å gjøre utvinningen profitabel, men dette skader igjen økonomien til importørene. Oljeprisene synker midlertidig, til kortsiktig fordel for importørene. Eksportørene tar økonomisk skade av nedturen, og oljefeltene blir stående brakke. Etter en stund vil etterspørselen overstige tilbudet. I mellomtiden har det ikke vært økonomiske incentiver til å utvikle de vanskeligste feltene, og seismikkselskapene sliter paradoksalt nok med å få kreditt. Fra et kremmerperspektiv har man spart seg til fant. Både importører og eksportører sitter  da i saksa.

Samtidig roper mange på grønn energi. Også her heller Michael T. Klare kaldt vann i årene til optimistene. I likhet med seismikkselskapene, så har ikke grønne konserner fått de nødvendige midlene til foreta en lønnsom produksjon av solceller og annen økologisk teknologi. Verken fra myndighetene eller bankene (som selv var fanget i hengemyra). Igjen en ond sirkel med fravær av økonomiske incentiver. Da boken til Klare ble skrevet i 2009, så var situasjonen fremdeles prekær. Han så ikke for seg noen snarlig bedring grunnet det massive underskuddet i den amerikanske økonomien. Obamas økologiske reform forblir et retorisk luftslott inntil videre.

Allikevel ligger forholdene teoretisk til rette: Solceller framstilles av silisium som er et meget utbredt mineral. Problemet er altså ikke geologisk, men STRUKTURELT: Økonomisk så vel som politisk og sosialt. Hva da med såkalte SJELDNE JORDARTER [rare earth elements/REE]? De er heller ikke særlig sjeldne, men produksjonen er geografisk sett usedvanlig konsentrert: Kina forsyner verden med 95% av dem. Bare en enkelt gruve i regionen Indre Mongolia står for 80%. Man kan  tenke seg hva som ville skje om et jordskjelv stanset gruvedriften. Et annet aspekt er av politisk art: Kina har nylig bestemt seg for å kutte drastisk ned på eksporten til fordel for egen industri.

Sjeldne jordarter brukes til ulike høyteknologiske komponenter: I datamaskiner, mobiltelefoner, iPod, radarinstallasjoner, neodym-magneter, diverse lasere osv. Både storsamfunnet og militæret er i økende grad avhengig av sjeldne jordarter. Igjen har vi det samme paradokset som hjemsøker solcelleprodusentene og seismikkselskaper: Manglende lønnsomhet gjør at en marginal andel av de sjeldne jordartene utvinnes i f.eks Nord-Amerika. Ikke at de er ”sjeldne” jordarter som sådan. I Kina subsidieres gruvene av staten, som anser de sjeldne jordartene som en STRATEGISK VIKTIG RESSURS.

At det er overflod av både silisium og sjeldne jordarter skal ikke forlede oss til å tro at det løsner over natta. Vår planet utarmes enda mer for hver dag som går. Hvor mange jordkloder trenger man egentlig for å opprettholde en vestlig levestandard? Noen sier fire, andre sier sju eller ti.  Antallet er uansett uvesentlig. Slik som vi holder på nå, lever vi på lånt tid. For vi har bare en klode til rådighet.

I en viss forstand er vi alle innbyggere av Påskeøya. Menneskeheten er strandet i universet. Forlatt av gudene og overlatt til seg selv. Moder Jord er en kosmisk påskeøy, og våre farkoster har begrenset rekkevidde. I likhet med de arkaiske øyboerne kjenner vi ikke til noen bebodd verden utenfor vår egen strandkant. De trodde de var midtpunktet i oseanet og verden. Vi tror kanskje det samme om vår plass i universet, men hvem kan si at vi har rett?

Beliggenheten til nærmeste fastland var mystisk og ikke-eksisterende for øyboerne. Inntil nylig gjaldt dette også oss. Men selv om astronomene har sporet opp hundrevis av exo-planeter de siste 15 år, har man ennå til gode å oppdage noen med liv. Påminnelsene til Carl Sagan (1934-1996) er derfor fremdeles aktuelle.  Han kommenterte følgende i 1990 da han så et fotografi som ble tatt av romsonden Voyager 1, som den gang befant seg 6 milliarder km unna jorda:

«Look again at that dot. That’s here. That’s home. That’s us. On it everyone you love, everyone you know, everyone you ever heard of, every human being who ever was, lived out their lives.

The AGGREGATE of our  joy and suffering, thousands of confident religions, ideologies, and  economic doctrines, every hunter and forager, every hero and coward,  every creator and destroyer of civilization, every king and peasant,  every young couple in love, every mother and father, hopeful child,  inventor and explorer, every teacher of morals, every corrupt  politician, every «superstar», every «supreme leader», every saint and  sinner in the history of our species lived there – on a mote of dust  suspended in a sunbeam.

The Earth is a very small stage in a vast cosmic arena. Think of the rivers of blood spilled by all those generals and emperors so that, in glory and triumph, they could become the momentary masters of a fraction of a dot. Think of the endless cruelties visited by the inhabitants of one corner of this PIXEL on the scarcely distinguishable inhabitants of  some other corner, how frequent their misunderstandings, how eager they  are to kill one another, how fervent their hatreds.

Our posturings, our imagined self-importance, the delusion that we have some privileged position in the Universe, are challenged by this point of pale light. Our planet is a lonely speck in the great enveloping cosmic dark. In our obscurity, in all this vastness, there is no hint that help will come from elsewhere to save us from ourselves.

The Earth is the only world known so far to harbor life. There is nowhere else, at least in the near future, to which our species could migrate. Visit, yes. Settle, not yet. Like it or not, for the moment the Earth is where we make our stand.

It has been said that astronomy is a humbling and character-building experience. There is perhaps no better demonstration of the folly of human conceits than this distant image of our tiny world. To me, it underscores our responsibility to deal more kindly with one another, and to preserve and cherish the pale blue dot, the only home we’ve ever known.»

Formaningene til Carl Sagan hindrer neppe at enkelte grubler videre: Finnes det høytstående og utenomjordiske sivilisasjoner der ute? Spørsmålet forblir interessant, men er ikke presserende i nuet. På samme måte var det like relevant for påskeøyboerne å drømme om en ekstern menneskehet bak synsranden. De hadde nok med sine eksistensielle prøvelser.

Noen sekter klamrer seg til håpet om godartede veseners nedstigning fra intergalaktiske farkoster. De burde ha konsultert aztekerne i forkant. Kildene til mer bærekraftige utopier befinner seg imidlertid på helt andre plan: I SKAPERKRAFT og RADIKAL NYTENKNING, samt glemt og tidløs visdom. På utsiden av den umiddelbare boblen, bakover i tid og framover i tid.

Jeg fornekter ikke at en teknisk revolusjon er påtrengt. Men det er underordnet et massivt behov for omveltning i den kollektive bevissthet. Forskjellen i rekkefølge er forskjellen mellom menneskets avvikling og menneskets tilbakekomst.

Det kommer ingen Marshall-hjelp fra månen.

Publisert i Eksistensielle spørsmål, Metaperspektiver | 12 Comments »

Bush: Neoliberalismens Bresjnev?

08/03/2010 av Magne Stolpnessæter

Og Obama som neoliberalismens Gorbatsjov? Før vi kan tillate oss et slikt tankeeksperiment kan det være riktig å minne seg selv på følgende: Man skal ikke ta for lett på å gjøre analogien fra Sovjetunionens endetid anvendelig for det amerikanske regimet i begynnelsen av det 21. århundret.

Historisk bevisste observatører kan aldri garantere at analogier er sammenlignbare for hensikten med deres eksersis. En bør passe seg for å ikke høste mer visdom av en erfaring enn den rommer.

Man blir utvilsomt klokere av å studere historie, men det gjelder å forstå den historiske analogis begrensninger. Hendelser har en innviklet struktur, og det er vanskelig å foregripe samspill eller sammentreff mellom ulike opptrinn. I tillegg kan man aldri utelukke jokere [wild cards]: Begivenheter eller personer som vrir utviklingen i en helt ny retning.

Tidsåndens føringer og livsløpet til systemets bakenforliggende strukturer vil uansett måtte tillegges en enorm overvekt. Og skal man ambisiøst føye til fortellingens metafysikk, blir lerretet altfor stort til at det kan blekes her. (Det ville forøvrig ha vært en kjettersk tanke innenfor modernistisk historiografi bare å komme på en slik tilnærming. Teologiens katakomber er blokkert inntil videre.) Etter å ha lagt generelle motforestillinger til grunn, kan man så prosedere narrativet om Bush som neoliberalismens Bresjnev [om neoliberalismen, se Pierre Bourdieus artikkel].

Motivet er ikke å påberope seg historisk riktighet i form av empirisk ”korrespondansesannhet” [se ”Husvennen og sannhetens vesen”], men intuitivt belyse symmetrier som er potensielt instruktive: En GRUNNFORTELLING om hybris, tragiske skikkelser, maktens senit og dens korrumpering, stagnasjon og undergang. Jevnføring av aktørenes psykobiografier og statenes styresett er derfor digresjoner i denne sammenheng. Her sees det igjennom et annet okular: For det er den geopolitiske tragediens ARKETYPER som sammen utgjør brennpunktet for linsens objektiv.

KORRELASJONEN AV KREFTER…

I slutten av 1970-årene trodde man at Sovjetimperiet var kommet for å bli. USA var på defensiven og demoralisert etter Vietnam og Nixons Watergate. Og den iranske revolusjonen gjorde ydmykelsen komplett. Mellom Nixon og Reagan1 var supermakten ledet av to ubetydelige presidenter som ikke en gang var middelmådige. Den andre supermakten var i det minste ledet av en middelmådighet: Leonid Bresjnev.

Ved slutten av tiåret ruvet Bresjnevs Sovjet, men da mest som et fastfrosset og kolossalt byråkratisk isfjell større i utstrekning og volum enn Antarktis. Utad var imperiet på militær frammarsj, selv om stagnasjonen og den store søvnen for lengst hadde inntruffet i dets hjerte.

Moskvas politiske fangarmer slynget seg ut av kjerneområdet i Øst-Europa og strakk seg til Latin-Amerika, Afrika, Midtøsten, Det indiske hav og Sørøst-Asia. Kreml var overbevist om at historiens tidevann var på sosialismens side. Invasjonen av Afghanistan var et fatalt feilgrep som ble gjort i disse mentalt svake øyeblikk.

Tidevannet skulle trekke seg tilbake. Et illevarslende jærtegn som bar bud om en kommende tsunami. Senere kjent som den neoliberale flodbølge. I 1980-årene var det Sovjetunionen som var på defensiven, og dens regenter arbeidet overtid. Motsetningene tårnet seg opp. Utfallet kjenner alle.

Bresjnev har blitt stående som arketypisk symbol for et politisk systems stagnasjon og korrumpering på høyden av dets innflytelse. Når maktens sol står i senit blendes herskernes utsikt mot avgrunn og fall. Hvert skritt som tas på toppen kan raskt bli fatalt.

Arvingene kan ikke unngå å starte på den sti som ble tråkket opp før dem. Sporet til den forløsende vei vekk fra avgrunnen kommer gjerne enten for sent eller aldri på tindens smale spiss.

Tiåret etter den andre verdens forsvinningsnummer var på mange måter en steril og politisk ”dødtid”. Provinsiell dramatikk på Balkan, Kaukasus, Afrika og Midtøsten var alvorlig nok for de det gjaldt, men hadde ingen umiddelbar betydning for kloden som helhet. Vestlig TRIUMFALISME generelt og amerikansk spesielt ledet an til konklusjonen om ”historiens slutt” og neoliberalismens ideologiske tusenårsrike. Clinton-årene var imidlertidig preget av intetsigende middelmådighet, og verdens gjenværende supermakt var i drift uten noen strategisk horisont å strekke seg etter.

Neoliberalismens sol stod i senit ved årtusenskiftet og blendet dens ideologer. Været var riktignok stille, men lummert og klamt. Mørke skyer brygget seg opp med torden og storm i lasten. Ikke alle var fornøyde med tingenes tilstand. Enhver eksisterende verdensorden vil før eller siden bli utfordret. Motsetningene tårnet seg opp igjen: Stasjonær tilstand til tross, en langsom avvikling har omsider blitt iverksatt. Her var Bush ufrivillig sjefsarkitekten.

Man skal ikke tilllegge ham for mye betydning – muligens var Dick Cheney2 til tider den EGENTLIGE presidenten, og andre krefter manipulerte stadig vekk Bush – men han blir i det minste stående som selve symbolet på den geopolitiske omveltning som ble iverksatt. Det paradoksale med Bush-regimet var at det ikke bare søkte å konsolidere og utvide det globale grepet, men samtidig demontere strukturene som USA selv installerte etter 2.verdenskrig. Den første perioden til Bush var preget av et revolusjonært opprør mot de normer og regler USA selv hadde vært premissleverandør for.

Svulstig demokratiretorikk til tross: Bush var en viktig drivkraft for en de facto REVERSERING av Huntingtons demokratibølge. Bush, Putin og Hu Jintao utgjorde ubevisst et autokratisk triumvirat, en de facto autokratisk akse Washington-Moskva-Beijing. Washington var riktignok kvasiautoritær, men økt overvåkning av dissentere og et globalt nettverk av torturkamre – med Abu Ghraib og Guantanamo som de mest ikoniske filialene – gjorde den daværende presidenten til en tapt sak for både støttespillere og PR-byråer.

ETTERMÆLE OG FØLGER

Ingen hadde gjort mer for å spille ballen over i hendene på motkreftene enn nettopp Bush. For alle verdens subversive krefter var Bush i virkeligheten en VELGJERNING og kontrastvæske som avdekket motsetningene som Clinton og hans allierte med hell glattet over. Bush gjorde slutt på den politiske dødtiden som kjennetegnet det sterile 1990-tallet, og ga historien et NYTT MOMENTUM. Kimen til nye utopier ble sådd i undergrunnstenkningen i Bush-epoken. Det er ikke utenkelig at noen TENKENDE subversive i sitt stille sinn foretrekker å applaudere Bush som fødselshjelper for det kommende, framfor å fordømme ham som konvensjonelle sosialliberalere og sosialister har hatt for vane å gjøre.

At mange radikale amerikanere stemte på Obama grunnet aversjonen mot Bush og republikanerne er kanskje forståelig, men ikke nødvendigvis rasjonelt fra et krisemaksimerende perspektiv. Når de i dag føler seg desillusjonerte over å ha satset på gal hest, burde de ikke være overrasket. Obama har ALLTID vært sentrumsorientert, og er Clintons overmann i kunsten å glatte over motsetningene. Uavhengig av hva Nobelkomitéen måtte mene, så er det ikke sikkert at Obama makter stort annet enn å UTSETTE en uunngåelig endring av de geopolitiske konstellasjonene. Noe Obama mellom linjene selv sier han er forberedt på.

Hvorvidt Bush var det rådende paradigmets politiske reinkarnasjon av Bresjnev, vil vise seg. I likhet med Bresjnev skummet han fløten av forgjengernes fortjenester mens han (utad) stod på maktens ulitmate tinder. Og i likhet med Bresjnev medvirket han sterkt til stagnasjon og tilbakegang. Bresjnev spilte også ballen i hendene på motkreftene, og førte sammen usannsynlige sengepartnere som siden ble bitre fiender. F.eks islamske fundamentalister og amerikanske statsmenn.

Dersom Bush er Bresjnev redux, er Obama da den amerikanske ekvivalenten til Gorbatsjov? Det vil vise seg, men Gorbatsjov var også en mann som glattet over motsetningene ute i verden. Og i likhet med Gorbatsjov så er også Obama uhyre mer populær i utlandet enn på hjemmebane. Obamas evne til å styre unna avgrunnen vil bli den store prøvesteinen på unngåelse av den politiske skjebne som ble Gorbatsjov til del.

Hvem som da er neoliberalismens svar på Deng Xiaoping – radikal reformator, konservator og konsolidator simultant – skal være usagt. For han eller hun finnes kanskje ikke. Iallfall ikke om endetiden til det rådende paradigmet allerede har slått inn sine første bølger på historiens sandbanker. Bush og hans håndlangere har skapt sterke føringer. De lever nå sitt eget liv.

APROPOS:

1 Dette vil falle enkelte lesere tungt for brystet: Undertegnedes mening er at Nixon har et ufortjent dårlig rykte, mens Reagan derimot har et ufortjent godt ettermæle på den KONVENSJONELLE høyresiden (her snakker jeg ikke om det AUTENTISKE, tradisjonelle og antiliberale høyre). Nixon hadde riktignok blod på sine hender som mange andre statsledere – i hans tilfelle Chile, Laos, Vietnam og Kambodsja – men viste storsinn da han åpnet Kina og hadde avspenning med Sovjetunionen. Et ”storsinn” som selvfølgelig var avledet fra naken maktpolitikk, men som ble framført med verdighet overfor motparten.

Nixon behandlet russerne og kineserne som MORALSKE LIKEMENN. Og han evnet å legge av seg hyklersk og pretensiøs demokratiretorikk. Nixons politiske diskurs var kjemisk renset for hersketeknikken kalt ”menneskerettigheter”, og han belærte aldri sine kolleger. Den kalde krigen var for ham et spørsmål om supermaktenes respektive sfærer og geopolitisk ekvilibrium [triangulært diplomati]: Verden var ikke delt inn i onde og gode regimer, men funksjonslike stater med hver sine LEGITIME INTERESSER.

Hans fall til tross: I ettertid fortoner han seg som en stor statsmann. Ikke av Bismarcks støpning, men alt annet enn middelmådig. Ettermælet til Nixon fortjener definitivt flere nyanser enn hva forstokkede liberalere og den KONVENSJONELLE venstresiden er i stand til å formidle.

2 Når man først har iverksatt analogileken, kan man vel kanskje kalle mørkemannen Cheney for neoliberalismens svar på Jurij Andropov? [KGB-sjef 1963-1978 og sovjetisk statsoverhode 1982-1984. Mye kunne ha vært annerledes om det var ham, og ikke Bresjnev som (offisielt) styrte landet 1964-1982.]

Publisert i Geopolitikk, Historie | 2 Comments »

Et år med Vindskeivt

06/02/2010 av Magne Stolpnessæter

Tidens virvelvind rykker framover. Fort. Skremmende fort. Selv for den som ønsker at begivenhetene skjedde i dag. Eller helst i går. Ventetiden er lang. Tilbakeblikket raskt. Før man aner det er framtiden en altfor konkret nåtid.

Da jeg besøkte Røros en sprengkald og krystallklar januardag tidligere i år, gikk følgende opp for meg under vandringen oppe på Bergstadens slagghauger: Landskapet var på mange måter et visuelt resymé av mitt engasjement inne på Vindskeivt.

Slagghaugene utmeisler også Vindskeivts topografi: Avleiringer som har hopet seg opp etter gammel gruvedrift. Den pågår fortsatt: Gullgraving og diamantjakt nede i undergrunnens fjellmassiv. Ikke alt er juveler. Malmen som hentes ut er kanskje mest gråstein. Noe er radioaktivt uran som gir potensiell livsvarig strålingsskade.

Lyon's Cathedral Astronomical Clock

Når en trofast leser rekonstruerer skribentens utviklingsgang, ser han kanskje etter hvilke uttalelser som er i overvekt på et gitt tidspunkt. Enten i antall eller lydstyrke, og antar at de står skribentens hjerte nærmest. I mitt tilfelle er ikke dette alltid lett å få øye på. Fordi som skribent tenker jeg tankene AV MEG, og kvitter meg med det som ikke gir noe mer.

Men Vindskeivt er ikke et sted hvor jeg bare skraper av meg gammelt tankegods. For mellom slagghaugene finnes det noen forsøk på å dyrke frukthager. Hvilke innlegg som hører hjemme i hvilken metafor, får leseren selv tenke over. Det er mindre viktig. Metaforenes betydning er kun relevante for undertegnede selv.

Dersom en tilfeldig leser i langstrakte Norge blir truffet i hjertekammeret av et arkaisk innlegg fra mars i fjor, så gleder det meg uansett. Selv om temaet skulle være likegyldig for signaturens opphav. Andre ledemotiver opptar meg fremdeles, og vil kanskje gjøre det livet ut. Alt er ikke bare ommøblering. Noe er genuin sannhetssøken.

I dag er det nøyaktig et år siden jeg lanserte Vindskeivt. Introen var en kommentar til litteraturens kommersialisering. Derfra har jeg beveget meg gjennom ulike sjangere og kategorier, alt etter dagens lune: Kultur, samfunnsspørsmål, skjønnlitteratur, geopolitikk, eksistensialisme og tilløp til metafysiske spekulasjoner. Mer av det siste kommer nok senere. Men både geopolitikk og eksistensialisme vil dominere profilen en stund til. For mye er fremdeles usagt fra min side der. Ellers er det et vell av objekter på radaren.

Å sette dagsaktuell tematikk inn i en makrohistorisk ramme – eller i et metaperspektiv – er imperativt i en mediehverdag som kveler leseren med sensasjonalistiske plattheter og grotesk sosialpornografi. Sistnevnte er en god grunn til å håpe på tabloidenes og Akersgatas forestående undergang. Deres fallende opplag og annonseinntekter er ingen trussel mot publikums informasjonstilgang.

Lenge har de gjemt seg bak parolene om ytringsfrihet, og trekker fram det falmede demokratikortet når de ber om finansiell nødhjelp i krisetider. Deres klamme konformitet gjenspeiler deres grenseløse opportunisme som alltid tilpasser seg tidsåndens uniforme tankesett. Dette er dog en vekselvirkning: De dikteres like mye av tidsånden som de dikterer den. KOMMENTARIATETS DIKTATUR er en tilsynelatende ugjennomtrengelig boble, men den vil sprekke.

Vveizc

Riktignok har enkelte medieaktører DEFINISJONSMAKT i vårt samfunn, men deres herredømme har allerede erodert. Mye takket være Internett. Det er ikke dermed sagt alle små aktører bidrar med noe positivt og vektig. Heller tvert imot. Men de få seriøse som opererer uten profittmotiver, gjør det de kan for å skape lommer av sannhetssøken i en monokulturell omverden.

Her må jeg skynde meg og si at jeg ikke har noen illusjoner om småaktørenes reelle gjennomslagskraft. De alene kan ikke velte kommentariatet. Men de kan bidra til å spre alternative budskap og vinklinger som konsensus filtrerer bort. Det meste som er viktig her i verden unnslipper norske mediers søkelys. Og dermed publikums. Enkeltaktører klarer aldri å bøte på disse manglene, men de kan lindre dem.

Konspirasjonsteorier er en fristelse man skal vokte seg for. Jeg benekter ikke at konspirasjoner alltid har funnet sted, men problemet er primært strukturelt: Sykdommens symptomer kommer av upersonlige føringer som har pågått lenge. Det blir verre før det blir bedre. Å legge tabloide redaktører, sosiale strebere og konvensjonelle politikere for hat er bortkastet negativ energi. Man må ta dem for hva de er: FENOMENER som gjenspeiler tidsånden, ikke individer som sådan [se også ”Individualitet vs. konsensus”].

Når man møter på en gjengs student i f. eks statsvitenskap i dag, kan man nesten garantere at visse tendenser går igjen – særlig hvis det er en kvinne (forskjellene mellom kjønnene viskes riktignok mer og mer ut): Likestilling, menneskerettigheter, demokrati, solidaritet med forfulgte burmesere og tibetanere, Amnesty…

Og nesten alle er sosialliberalere som blir euforiske hver gang de nevner Obama, Stoltenberg og Støre.  Jo falskere, desto bedre (Obama er kanskje genuin på sitt vis, men det er neppe JS). Simulert rettferdighetssans er en form for prestasjonsvaluta i disse dager. Veldedighet og CV kan nesten ikke eksistere uten hverandre. EGENTLIGE idealister snakker sjelden eller aldri om sitt virke: De GJØR edle handlinger for verden og menneskeheten.

Det er ikke slik at denne unge generasjonen er så fordømt demokratisk og frihetselskende: Allergi mot tradisjonell autoritet forveksles med aversjon mot undertrykkelse. De mer tildekte, upersonlige og implisitte former for herredømme tolereres derimot. ”Vellykkede” herskere i dag opphever aldri motsetningene, men GLATTER BARE OVER dem. Sukkerspinn, kos og hyggehelvete inngår i tidsåndens søtkvalme alkymi, og skaper inntrykk av at grunnlaget for systemets politiske evighetsmaskin aldri raser sammen [se også ”Dessertgenerasjonens etterkommere”].

Som nevnt er elementet av uforutsigbarhet et kjennetegn for Vindskeivt. De som har fulgt meg fra starten begynner kanskje å se et visst mønster: At jeg verken er sosialdemokrat eller liberaler, og at jeg er så langt unna Tony Blair som man kan komme. Men man skal snakke med meg i mer enn ti timer for å vite hvor jeg står. Selv de som har kjent meg i nærmere ti år sliter med å plassere meg på kartet, som jeg befinner meg utenfor. Altså finnes ikke dette kartet enda.

kluch1b

Selv anser jeg min posisjon som METAPOLITISK: Jeg er verken i sentrum, til venstre eller høyre. Noen vil kanskje bruke den franske betegnelsen les extrêmes se touchent [ytterlighetene berører hverandre] om mitt ståsted: At jeg er så langt til venstre at jeg er til høyre for Høyre, og omvendt. Men en slik observasjon skyldes i så fall fyllebriller. I dag er alle som ikke er samstemte med konsensus «ekstremister». Å kalle noen ekstremist er uansett bare en hersketeknikk for å marginalisere en ubehagelig meningsmotstander.

Det finnes helt klart både reaksjonære og radikale tendenser i min tenkning [avhengig om man vektlegger ”Slavemoral vs. ridderlighet” eller ”Verdenssystemenes vekst og fall”], men ingen av disse beskrivelsene er fullgode i mitt tilfelle. Uansett er skillet mellom ”radikal” og ”reaksjonær” i ferd med å bli like meningsløst som skillet mellom ”venstre” og ”høyre”. Spør man meg om jeg er sosialist gir jeg et tåkete og skuffende svar tilbake: ”Ja, kall meg enten føydalsosialist, sumerisk sosialist eller konservativ sosialist”. Er det rart man blir forvirret?

Med fare for å bli ansett som schizofren, må jeg kanskje utdype den metapolitiske posisjonen litt nærmere. En analogi er det elektromagnetiske spekteret. Det synlige lyset bestående av regnbuens farger utgjør på en måte det moderne politiske kontinuum fra venstre til høyre. I Norge gjelder dette alt ifra SV til FrP. Noen vil kanskje også inkludere Rødt her, som er like mye barn av moderniteten som de parlamentariske partiene.

Det synlige lyset utgjør bare en forsvinnende liten del av spekteret. På hver side utenfor regnbuens farger har vi ultrafiolett stråling og infrarød stråling. Og hinsides disse igjen har vi på hver side gammastråler og mikrobølger. En metapolitisk posisjon korresponderer ikke nødvendigvis med en spesifikk bølge, men utgjør kanskje HELE spekteret bortenfor det synlige lyset. Altså et terra incognita [ukjent land] for tidsåndens blotte øye. Og konvensjonelle statsviteres selvfølgelig.

Her er det ikke meningen å være mer mystisk enn nødvendig, men selv undertegnede mangler foreløpig en fullgod betegnelse for sitt ståsted. Derfor er ”metapolitisk” det mest presise av alle upresise etiketter. Synspunktene mine kan virke utydelige, men jeg er slett ingen nøytral relativist. For kantene er veldig skarpe. Sympatien med det avdøde aristokratiet er dog bare en av flere fasetter. Poenget er: Alle forsøk på klassifisering er bortkastet. Da får det bare våge seg at de fleste ikke klarer å tenke utenfor den eksisterende boksen. Man må ikke enten være demokrat eller totalitær.

Puu_oo

Ekspedisjonen inne på Vindskeivts topografi fører oss tilbake utgangspunktet: Slagghaugene. At noe er slagg, kan bety at det har vært meget personlig en gang i tiden, men for å komme videre har jeg måttet kvitte meg med det. Her inne har jeg et skarpt skille mellom personlig og privat. Forskjellen mellom disse er at sistnevnte  er skittentøyet. Å utlevere seg selv på et åpent nettsted som dette, blir på grensen til det sosialpornografiske.

At en viss Knausgård utleverer seg selv med stor suksess gjenspeiler bare vår selvsentrerte tid. Jeg er også en egosentriker av rang, men finner ikke min bakgrunn så interessant at den er verdt å videreformidle. Hver gang jeg snakker med andre så er jeg interessert i at de forteller om seg selv, slik at jeg slipper å gjøre det samme.

Bare en eller to ganger har jeg ”dristet” meg til å være personlig på Vindskeivt, og talt med min egen stemme innenfra. Men det vil aldri gjentas. Psykologiske skildringer vil uansett forbeholdes fiktive personer som ARKETYPISKE FENOMENER. Ellers er de uinteressante. Med mindre det er snakk om ekstraordinære historiske skikkelser.

I mange henseende er jeg en kynisk realist, spesielt i min fascinasjon for stormakter og geopolitisk spill. Men jeg er også ROMANTIKER: Overbevisningen om at verden trenger nye utopier styrker seg stadig. Pragmatiske løsninger alene nytter ikke i en slik brytningstid som nå. Spesielt ikke når det økologiske damoklessverd henger over oss. Samtidig bør man sette inn flere krefter på å GJENOPPDAGE glemt, men TIDLØS visdom. Igjen dette uklare skillet mellom radikal og reaksjonær, framoverskuende og tilbakeskuende.

Jeg er ingen dommedagsprofet, selv om mange får inntrykk av det i mye av hva jeg skriver. Jeg er faktisk OPTIMIST, men jeg tror det blir atskillig verre før det blir bedre. Dagens system er verken bærekraftig eller har livets rett. Når historiesynet er SYKLISK tror man selvfølgelig ikke på framskrittet som noe evig, men man tar det heller ikke så tungt når det går nedover. Etter en mørk natt kommer en lys dag. Dette er tingenes orden.

Kommer Vindskeivt til å eksistere om et år til? Det vet jeg ikke, men det er ikke utenkelig. Jeg har fremdeles mye på hjertet. En verden i stadig oppbrudd gjør at jeg har nok å skrive om. Vindskeivt er en slags åpen dagbok: Får jeg ikke skrevet ned mine tanker, får jeg heller ikke fred i sjelen. Hvorvidt produktiviteten blir like stor i år som i fjor kan jeg ikke love. Dette er som flo og fjære. Mye tyder på at det  blir fjære en god stund framover. Men neste flo blir en stormflo! Vent og se…

Soltak

Publisert i Metaperspektiver | 13 Comments »

Aksen Paris-Berlin-Moskva

19/01/2010 av Magne Stolpnessæter

«Jeg sier at Europas konstruksjon må baseres på en avtale mellom franskmenn og tyskere. Først når Europa er bygget på en slik grunnmur (…) da, kan vi snu oss mot Russland. Da kan vi forsøke, en gang for alle, å forene hele Europa med Russland også, etter en nødvendig regimeendring [i Russland]. Dette er ekte europeeres program. Dette er mitt program».

«Moi je dis qu’il faut faire l’Europe avec pour base un accord entre Français et Allemands. (…) Une fois l’Europe faite sur ces bases (…), alors, on pourra se tourner vers la Russie. Alors, on pourra essayer, une bonne fois pour toutes, de faire l’Europe tout entière avec la Russie aussi, dut-elle changer son régime. Voilà le programme des vrais Européens. Voilà le mien».

– Charles de Gaulle (1949) –


rencontre_de_cultures

Den forgiftede politiske atmosfæren under starten på Irak-krigen for 7 år siden virker litt fjern i dag. Det samme gjelder de geopolitiske konstellasjonene den gang. Hvor relevant er Rumsfelds skille mellom det ”gamle” og det ”nye” Europa? Gir det noen mening å snakke om styrkede bånd mellom Frankrike, Tyskland og Russland etter at Merkel, Sarkozy og Medvedev entret scenen? For ikke å si etter at det skjedde noen ommøbleringer i Det hvite hus. Så hvorfor skrive om dette nå, dersom de transatlantiske forbindelsene tilsynelatende har ”normalisert” seg for lengst? Jo, fordi føringene som munnet ut i et foreløpig klimaks i 2003 lever videre.

Schröder, Chirac, Blair og Bush er alle ute av spillet. Bare Putin er igjen, men han holder en lavere profil. Sarkozy har – iallfall inntil nylig – blitt oppfattet som kanskje den mest proamerikanske franske presidenten noensinne, og Merkel har offisielt bifalt USA så ofte det lar seg gjøre. Hun har iallfall vært mer reservert og kritisk i tonen overfor Russland enn forgjengeren. Men samsvarer den politiske retorikken og geopolitikkens tunge føringer? Hva DIKTERER hva? Alle spørsmål så langt er bakt inne i hverandre. Et historisk tilbakeblikk på den vekslende geopolitiske dynamikken mellom Frankrike, Tyskland og Russland er forutsetningen for å si noe om de kommende utviklingstrekk.

Da Wallerstein allerede i 1980 så for seg en kommende allianse mellom franskmenn, tyskere og russere, ble han ikke tatt særlig seriøst. Utsagnet kom under den kalde krigen på sitt nest kaldeste, og verden var frosset fast i en bipolar struktur som syntes umulig å tine opp. Dessuten var det to tyske stater på hver side av Jernteppet. Wallerstein så imidlertid 20-40 år fram i tid, og historien har siden da kanskje pekt forsiktig i retning av hans kontraintuitive prognose. Geopolitiske føringer – og ikke statsledernes ideologiske motsetninger – har alltid ligget til grunn for Wallersteins resonnement, en analyse som stadig utfordres av begivenhetenes skiftende konjunkturer.

I 2003 kunne det virke som at aksen Paris-Berlin-Moskva endelig kom til å krystalliseres i kjølvannet av Irak. I 2005 derimot, mistet aksen P-B-M tilsynelatende momentum da retorikken i Berlin endret seg etter Merkels inntog: Forsoning med USA, men økt distansering fra Russland. På Rhinens vestre bredd så det ut til at Sarkozys stille revolusjon i 2007 ville få samme utfall. 3-5 år etter disse ”regimeendringene” har denne antakelsen blitt gjort til skamme. En retorisk forsoning med USA har på ingen måte svekket forholdet til Russland. Heller ikke krigen mellom Russland og Georgia i 2008 har rokket ved fundamentene til de transkontinentale forbindelser. En genuin reversering av den prorussiske linjen til Chirac og Schröder har ikke funnet sted.

pbm_globe_pf

Premissene for en konkretisering av aksen P-B-M ble lagt til grunn ved Den kalde krigens slutt. Den geopolitiske visjonen om en slik akse har imidlertid eksistert noe lengre, og idéen kan spores minst 115 år tilbake i tid. Henri de Grossouvre – leder av tenketanken ”Association Paris-Berlin-Moscou”, der også Wallerstein bidrar – skrev i 2002 det politiske manifestet ”Paris-Berlin-Moscou : La voie de l’indépendance et de la paix”. Hans historie om de tapte muligheter for kontinental integrasjon starter ikke med den visjonære general Charles de Gaulle. Den begynner med Gabriel Hanotaux (1853-1944), som var Frankrikes utenriksminister fra 1894 til 1898.

Hanotaux hadde et dobbelt motiv for en tiltenkt akse P-B-M: (1) Å demme opp for britisk innflytelse på det europeiske kontinentet, og (2) øke det politiske, økonomiske og industrielle samarbeidet mellom de franske, tyske og russiske imperier. Ambisjonen til Hanotaux var bemerkelsesverdig, spesielt så kort tid etter det franske nederlaget i krigen mot prøysserne 1870-1871. Eller kanskje ikke. For bakenfor den uttalte agendaen skjulte det seg muligens et ønske om å bryte Frankrikes diplomatiske isolasjon.

Vikarierende eller ei. Vyene til Hanotaux ble møtt med entusiasme av hans prøyssisk-tyske kollega Fürst von Bülow (1849-1929) – senere rikskansler – og den russiske finansminister og greve Sergej Witte (1849-1915), kanskje mest kjent som pådriver for den transsibirske jernbanen. Blant prosjektene som Hanotaux skisserte, med støtte av Bülow og Witte, var f.eks jernbaneforbindelse mellom Paris og Vladivostok, samt mellom Berlin og Bagdad, for å nevne noe. Det efemere budskapet fra Paris og Berlin den gang var at britene ikke skulle ta fiendeskapet mellom franskmenn og tyskere for gitt.

Men, som Grossouvre skriver, ble denne glemte kimen til kontinental integrasjon effektivt likvidert. Både av utenriksministeriet i London og krefter på hjemmebane i Frankrike, Tyskland og Russland. Og det nesten 20 år før 1.verdenskrig. Hvordan ville historien ha vært om frendene Hanotaux, Bülow og Witte hadde fått gjennomslag? Grossouvre drar det så langt som å si at begge verdenskrigene kanskje kunne ha vært unngått. Uansett blir dette kontrafaktiske spekulasjoner. Nærmere 50 år skulle gå før noe tilsvarende ble satt på agendaen. Og da regner vi ikke med bilaterale pakter av begrenset varighet: Mellom franskmenn og russere – den militære alliansen 1892-1917 – eller mellom tyskere og russere – Rapallo-traktaten (1922) og Molotov-Ribbentrop-pakten (1939).

Putin_Schröder_Chirac

Verdenskrigene – som langt på vei var europeiske borgerkriger – skulle desimere Europas geopolitiske nedslagsfelt. Etter 1945 var verdens skjebne lagt i utenomeuropeiske hender. Sovjetunionen kunne kanskje sies å være det siste europeiske imperiet, men landet var like mye asiatisk som europeisk. Tyskland var delt og knust. Verdensdelens øvrige stormakter fikk også varige men, selv på vinnersiden. Franskmennene strittet lengst imot den irreversible detronisering.

Med unntak av Tito, Hoxha og Ceausescu var Charles de Gaulle – uten sammenligning forøvrig – den europeiske statslederen som sterkest motsatte seg supermaktenes formynderi. Han nektet å la seg marginalisere i en post-europeisk verdensorden, og søkte fransk gjenfødelse. Ikke ved å tviholde på koloniene, men gjennom en historisk forsoning med (vest-)tyskerne og europeisk integrasjon under fransk lederskap. Bare en skikkelse som de Gaulle hadde den nødvendige autoritet til å avvikle mesteparten av Frankrikes koloniherredømme uten å bli straffet internt.

Europeisk lederskap var ingen dårlig kompensasjon for Frankrike. Dog, uten (vest-)tyskernes dårlige samvittighet hadde ikke Frankrike fått viljen sin. Den fransk-tyske alliansen har siden 1950-tallet vært bærebjelken i europeisk stabilitet. Ringen var delvis sluttet: Med unntak av flyktige forsøk under Napoleon og Hitler, hadde Vest-Europa vært delt siden forliket i Verdun i 843. Et større sprang har imidlertid latt vente på seg: En integrasjon med Russland.

Å forene de franske og tyske mentaliteter var vanskelig nok. Å spenne bro over til den russiske er enda mer utfordrende. Så lenge Den kalde krigen varte, var en gjennomført integrasjon umulig. Men selv da ble det skapt føringer som virket forsiktig i den retning. Atter en gang er geopolitikken fødselshjelper. Og igjen var det Charles de Gaulle som skjøt den første pil mot den annen bredd. I 1944 inngikk han en allianse med Sovjetunionen for å understreke Frankrikes sentralitet i europeisk politikk, og for å distansere seg fra sine britiske og amerikanske allierte. Antikommunisten de Gaulle lot seg ikke affisere av ideologiske motsetninger med Stalin, siden han var en hardkokt realpolitiker.

Unødvendig å si, alliansen med russerne fikk kort levetid. Men de Gaulle forsøkte seg på gjentatte tilnærminger overfor Sovjetunionen også på 1960-tallet. Først etter Warszawapaktens invasjon av Tsjekkoslovakia i 1968 ble en ytterligere tilnærming lagt på is. Neste store skritt skulle tas av den vest-tyske forbundskansler Willy Brandt i 1969: Hans Ostpolitik innebar avspenning med Sovjetunionen (og kommunikasjon med øst-tyskerne).

Dmitry_Medvedev_at_the_34th_G8_Summit_7-9_July_2008-50

Det tredje store skritt ble tatt i overgangen mellom 1970- og 1980-tallet: Konstruksjonen av gassledninger fra Sibir til Vest-Europa (gazoduc), som ble støttet av Frankrike og Vest-Tyskland (og selv Margaret Thatcher). Gorbatsjov proklamerte i 1987 vyene for et fjerde stort øyeblikk: Konstruksjonen av ”et felles europeisk hjem”, et Stor-Europa fra Portugal til Beringstredet.

For strategene i Washington ble tilnærmingene mellom Russland og Vest-Europa – reelle så vel som tiltenkte – i beste fall sett på som tvilsomme, og i verste fall som en potensiell undergraving av USAs globale interesser. Etter Sovjetunionens bortgang neglisjerte Jeltsin relasjonene med Frankrike og Tyskland til fordel for USA. Muligens til stor lettelse for russernes tidligere vasaller i Sentral-og Øst-Europa.

Putin reverserte denne politikken. Triumviratet Chirac-Schröder-Putin (med passiv støtte fra Kina) nektet USA og Storbritannia legitimitet i Sikkerhetsrådet forut for Irak-krigen. For første gang definerte USA åpenlyst konstellasjonen P-B-M som direkte fiendtlig overfor amerikanske interesser. Det amerikanske overfallet på Irak fungerte dermed som katalysator for aksen P-B-M.

Ifølge Wallerstein vil denne aksen kanskje bli den varigste geopolitiske arven til Bush. Riktignok har relasjonene svingt siden da, og er ikke lenger i senit. Men som nevnt: Føringene lever videre. Av litt andre årsaker. Til bekymring for amerikanerne – selv under Obama – og ikke minst uroer det tidligere Østblokkland.

I 2003 virket USA uovervinnelig, selv i antagonistenes øyne. I dag er situasjonen helt annerledes: Verdens eneste supermakt er paralysert av to kriger og økonomisk regresjon. Allikevel skal man ikke se bort ifra en underliggende økonomisk krig mellom Frankrike (+ Tyskland) og USA i framtiden: Om tilgangen til energi og ressurser. Ifølge Grossouvre har denne økonomiske krigen allerede pågått lenge. Tidligere president Mitterand sa følgende under et intervju i 1995: “France does not know it but we are at war with America. Yes, a permanent, vital, economic war, a war without dead, apparently”.

Om Sarkozy ikke uttaler seg i samme ordelag, er det ikke umulig at han tenker i samme bane. Som OPPORTUNIST er han ute etter å sikre Frankrike en priviligert posisjon i verden, uansett hvilken global orden som råder. Om den er amerikansk-liberal eller kinesisk-autoritær, vil han uansett sørge for at Frankrike ikke blir marginalisert. Sarkozy vil alltid tilpasse seg. At han ikke har gjort så mye ut av sin proamerikanske retorikk, kan tyde på at han anser USAs stjerne som dalende.

Dessuten tillot han seg å være sjenerøs i tonen så lenge Bush var president: Dette fordi den politisk spedalske Bush ikke utgjorde noen trussel mot Frankrikes prestisje. Obamas umiddelbare popularitet derimot, ble møtt med ytringer om at ”USA ikke har noen rett til å belære verden”. Høres ikke det velkjent ut? Dessuten var Sarkozy den første vestlige statsleder som rykket ut for å roe gemyttene under den russisk-georgiske krigen. Hele veien var han usedvanlig sjenerøs og forståelsesfull overfor russerne.

Merkel er som nevnt mer reservert. Men som pragmatiker vil hun aldri kompromittere relasjonen med Moskva. Det samme gjelder hennes liberale utenriksminister Guido Westerwelle. Russlands posisjon som energileverandør er altfor viktig til å oversees [se særlig Bhadrakumars artikkel i Asia Times 08.01.2010: ”Russia, China, Iran redraw energy map”]. Omdirigeringer av gassdistribusjonen til eksklusiv fordel for Tyskland er underveis: Gjennom den snart ferdige gassledningen Nord Stream som går direkte fra Russland til Tyskland via Østersjøen, uten å måtte forsere transittruten Ukraina-Hviterussland-Polen.

I sør foregår et parallelt prosjekt. Det kalles for South Stream, og skal gå fra Russland via Svartehavet til Bulgaria, før den deretter fordeler seg langs to grener: Den ene mot nordvest via Serbia, Ungarn og Slovenia før den ender i Østerrike; den andre mot sørvest via Hellas og Adriaterhavet før den munner ut i Italia.

I november 2009 reiste Putin til Paris for å sikre seg fransk støtte til begge prosjekter. Noe han fikk. Konsernsjefen i det franske energiselskapet GDF Suez – Gérard Mestrallet – kalte Russland for ”en uvurderlig partner”. Sarkozy var ikke mindre beskjeden da han understreket betydningen av en felles eurorussisk sikkerhetspolitikk. De tidligere vasallene i Sentral- og Øst-Europa vil nok ikke like en slik sammenkomst, men har neppe annet valg enn å føye seg om Frankrike og Tyskland har tatt en beslutning. Amerikanerne har heller ikke mye de skulle ha sagt.

At Frankrike ønsker å selge krigsskip til Russland, viser at Sarkozy mener alvor. Sarkozys opportunisme og Merkels pragmatisme er tegn i tiden: Verden er inne i en enorm geopolitisk brytningstid der formelle allianser fra Den kalde krigen begynner å fortone seg som anakronismer. Det gir heller ikke full mening å diskutere Europa vs . Russland innenfor en EU-diskurs. For da får man ikke øye på stormaktsinteressene innenfor unionen. For Europa står ikke samlet. Og heller ikke Vesten. Frankrike er like selvbevisst som tidligere, og Tyskland er i ferd med å gjenoppdage selvbevisstheten. Russerne ønsker heller ikke å bli belært. De UFORMELLE og OVERLAPPENDE alliansene vil gjøre seg stadig mer gjeldende i denne brytningstiden.

Verden går ikke mot videre integrasjon. Men desintegrasjon. Og økt konkurranse om knappere goder. Nye stormakter reiser seg samtidig som planetens forråd krymper for hver dag. Dersom valget står mellom egen velvære og innflytelse på den ene siden, og solidaritet med resten av EU på den andre siden, så velger både franskmenn og tyskere det første.

Selv om en viss implisitt rivalisering med USA kanskje vil tilta, så kommer den langsiktige strategiske utfordringen fra det dynamiske Asia. Dersom dagens utvikling vedvarer, vil ikke Frankrike og Tyskland ha mye å stille opp med i den kommende verdensorden. Bare ved å alliere seg med Russland unngår de å marginalisere seg selv.

USA er kanskje svekket, og vil svekkes enda mer, men landet er fremdeles en supermakt. Derfor er USA heller ikke aktuell som likeverdig partner. Det motsatte kan sies om Russland. Landet er ikke en supermakt slik som det tidligere Sovjetimperiet, og er derfor i større grad enn før en likeverdig partner for Frankrike og Tyskland. En ytterligere styrking av samarbeidet innenfor energi, romfart, teknologi, økonomi og politikk er derfor ikke usannsynlig. Med tanke på demografisk tilbakegang i alle tre land og Asias styrkede posisjon, er tiden knapp. Et samarbeid bør for deres del bli en vinn-vinn-situasjon. Noe annet har de ikke råd til.

Eiffel opp ned

Publisert i Økonomi, Geopolitikk, Historie | 2 Comments »

Sannhet og diktning

10/01/2010 av Magne Stolpnessæter

Kun det selvbevisste menneske, som står midt imellom de udødelige guder og det dyriske opphør – mellom væren og ikke-væren – grubler over sitt vesens gåte og over tilværelsens mening. De som ikke holder dette for fundamentalt, men mener at de metafysiske behov er sekundære og underordnet de materielle og kulturelle behov, hevder gjerne at de kan gjøre menneskene til guder ved å gjøre dem «lykkelige».

Men i stedet gjør de dem til dyr, som riktignok snuser på hverandre og gjenkjenner hverandre, ja, som ofte blir så godt dressert at de lar være å spise hverandre, men som innerst inne er likegyldige for hverandre og fremmede. Denne type mennesker finnes overalt i vår sivilisasjon og mest utpreget i dens ypperste frembringelse, universitetet. For det man dyrker der, er mindre den grensesprengende ånd, enn den sikkerhetsforanstaltede intelligens, og det man gjør der er gjennomgående ikke å åpne mennesket for de store spørsmål, men å lukke det ganske grundig igjen i form av svar.

Ved den formelle utdannelsens endestasjon er dette dessverre statusen. Man ser sjelden stjerner i øynene på de uteksaminerte. Systemet og dets forvaltere har gjort sitt ypperste for å tørke ut hjertesaften til de med rikest intellektuelt liv, og mest av alt drevet oppdrett av pragmatisk yngel på vegne av det rasjonalistiske arbeidslivet. For den forsvinnende lille minoritet av studenter som søker en dypere mening med tilværelsen, dreier overlevelse seg om Fortunas velvilje: Å møte de riktige mennesker til riktig tid. At man krysser veiene til åndsmennesker med noenlunde lik resonnansbunn, med interesse for noe mer enn pensum og trivialiteter.

Peter Milton Hidden Cities II - Embarkation for Cytherea

Det er ingen selvfølge å bli kjent med slike mennesker, for de er ofte reserverte og tilbakeholdne med å gi for mye av seg selv. Bare ren flaks og tilfeldigheter har skaffet meg de privilegier det medfører å tappe fra slike kilder. I studentmassen er de dessverre altfor godt gjemt. Jeg har kanskje ikke alt å takke disse unntaksmenneskene for, men uten disse eleverte samtalepartnerne hadde min horisont vært uendelig snevrere.

Ut ifra disse ord kan det virke som at jeg gir universitetets etablissement det glatte lag. Men selv om akademia hovedsakelig er befolket av dverger og frimerkeforskere med manglende intensjonsdybde, finnes det noen unntak. En av disse er den norske filosofen og åndskjempen Egil Wyller. Han har bl.a oversatt Platon til norsk, og er kanskje blant de som med størst tyngde har videreformidlet Heideggers dikteriske filosofi her til lands. Herpå følger et utdrag fra Wyllers bok «Enhet og Væren – Heidegger versus henologi» (1999), der han på elokvent vis oppsummerer bakgrunnen for den fremmedgjøring som har blitt nevnt innledningsvis.

* * * * * *

«Det bemerkelsesverdige ved eksistensfilosofien er at den orienterer seg bort fra vitenskapen. Dette innebærer en vesentlig reorientering av vårt forhold – ikke bare til diktningen og den dikteriske form for erkjennelse, men også til hva det vil si å tenke. Endres prinsippene for tenkningen, vil dette videre innebære at også kriteriene for hva som gir god mening, hva som er meningsfylt og vesentlig, endres. Og nye kriterier for meningsfylde vil da også medføre nye virkelighetskriterier, hvorved menneskets hele forhold til virkeligheten vil komme i et nytt lys.

En dikterisk orientert filosofi vil i forhold måtte medføre en ny form for ontologi. Heidegger er ingen dikter selv, slik som Sartre. Han underlegger sine anskuelser hva Hegel kaller «begrepets tvang». Det er tvilsomt noen moderne kontinentalfilosof er så gjennomført eksakt i sin ordbruk som nettopp Heidegger. Man vil kunne strides om hvorvidt de enkelte begreper virkelig betyr noe, om de har dekning «i virkeligheten» (f.eks. grunnbegrepet «væren»); det vil nettopp måtte avhenge av hvilke virkelighetskriterier man selv arbeider ut fra.

Spektralmorgen

En empirisk orientert filosof vil således fort måtte melde pass overfor Heidegger, da dennes begreper ikke betegner klassifiseringer av sansedata, men realistisk gir uttrykk for intuitive størrelser. Men enhver vil måtte innrømme, at Heidegger bruker sine begreper med streng konsekvens, og at de samlet utgjør et gjennomført begrepsmønster. Derfor kan man, om man ønsker det, diskutere med ham og, om man klarer det, motbevise ham. Det kan man ikke umiddelbart med dikterne.

Således understreker Heidegger sterkt, at tenkning og diktning er to prinsipielt adskilte åndsfenomener. Men de utspringer av samme rotstokk. I dag er tenkningen forfalt, mener han. Meget takket være en misforstått kantianisme er den falt til fote for vitenskapen, som på sin side orienterer seg etter teknikken, hvorved det hele blir underordnet menneskets praktiske interesser. Heidegger stiller seg i motsetning til dette scientistiske forfall på samme måte som Descartes i sin tid stillet seg i motsetning til hva han mente var en form for religiøst forfallen filosofi i slutten av middelalderen.


For å rette opp det religiøse forfall søkte Descartes til vitenskapen. På tilsvarende måte søker nå Heidegger, for å rette opp det vitenskapelige forfall, til diktningen. Diktningen er for ham forblitt intakt under denne gradvise forfallsprosess. Dikteren står med hodet over vannet uavhengig av om Kant eller hans meningsfeller dømmer ham til å beskjeftige seg med «følelser» alene eller hvor «man» ellers plasserer ham. I dagens situasjon må derfor tenkeren forsøke å la dikteren hale seg opp igjen – til den dimensjon som tenkeren selv har tapt.

Således anvender Heidegger meget energi på å tolke store diktere som Rilke, de greske tragikere og særlig Hölderlin; et sted i sine skrifter henviser han også til Hamsun, som belegg for det filosofiske begrep «intet». Han nøyer seg ikke som litteraturforskeren med å betrakte diktningen, men han går liksom i clinch med den og søker ned til dens fundament. Han vil «oversette» dens dikterisk uttrykte intensjoner til tenkerisk uttrykte sådanne, omgjøre gjennom en transformasjonsprosess, diktning til tenkning. Derved vil han også gi diktningens visdom større aktualitet og virkekraft. Det intellektuelle er slett ingen overbygning, som bare tjener til å forsvare de handlinger vi instinktivt utfører.

bouquet

Intellektuelle overlegninger har en opprinnelig kraft og kan, når de drives ekte og alvorlig, føre til at vi endrer våre handlinger og vår livsstil. For å kunne gjøre det rette, må man vite det rette, sa allerede Sokrates. Men kunstnerisk viten er her ikke nok. Så lenge man nyter Peer Gynt uten å forstå den, har nytelsen ingen innflytelse, og særlig ikke på oss i dag, da vi allerede fra barnsben av er blitt vennet til å se alle ting rasjonelt.

Dette er et synspunkt som særlig skulle ha aktualitet for universitetet, vårt samfunnslegemes hjerne. Vitenskapsmenn lar seg ikke influere av menneskekjenneren Ibsen hva angår deres fag, ennskjønt dette svært ofte angår mennesket. Da er det langt vesentligere hva en kollega i Minnesota har uttalt i et tidsskrift.

Kunsten er god å ty til som et glass edel vin; men den angår ikke den vitenskapelige hverdag. Gjennom denne innstilling truer vitenskapen, særlig den humanistiske vitenskap, med å bli inhuman. Den avskjærer kontakten med humanitetens fremste kilder, de dikteriske vitnesbyrd gjennom tidene. Dette gjelder også de humanistiske lærde, som nok studerer disse kilder, men ofte gjennom sine studier nettopp tildekker dem og ikke lar dem få komme til orde for hva de selv representerer.

Her må tenkningen settes inn som motvekt. Den skal først gå til de vitenskapelige filosofer og innarbeide i deres bevissthet kunstens viten om mennesket; for de utgjør den store hjernes kjerne. Derfra skal tenkningen bre seg ut til de forskjellige vitenskapsgrener, for dermed å influere skole og kulturliv. Slik vil – muligens og med tiden – den forvillede menneskeslekt kunne strammes opp, miste sin følelse av avstand og i likhet med den bortkomne sønn bringes hjem igjen. Dette er ett av de store perspektiver Heideggers filosofi må sees under.

inspiration

På bakgrunn av den dikteriske orientering kommer også Heideggers eksistensielle problematikk best til sin rett. Diktningen – i betydningen den store, klassiske diktning – har alltid bevart et grep om det innerste i det enkelte menneskes tanke- og følelsesliv, forutsatt at en forkjært oppdragelse ikke har sperret dens innpass. Hva er livet og døden, og hvorfor lever jeg, her og nå? Hvor kommer vi fra, hvem er vi og hvor går vi hen? Dette er spørsmål som biologien og historieforskningen nok kan utrede og klargjøre på sin måte, men deres kunnskaper berører ikke det dypeste og egentligste i oss, den uro i vårt sinn som disse spørsmål utspringer av, og som til svar krever ikke så meget løsninger, som forløsninger. For disse spørsmål oppleves, hvor de stilles ekte, som skjebnesvangre spørsmål og krever derfor svar innenfor en skjebnefylt dimensjon. Den store kunst har denne dimensjon.

Heideggers forsøk består i å la tanken få samme skjebnebestemmende kraft. Den vitenskapelig orienterte filosofi tar imidlertid ikke disse skjebnespørsmål opp, men kaster dem for hundene, som i deres øyne er dikterne og kulturskribentene. Derved er vi kommet i den situasjon at dagens intellektuelle menneske dekker spørsmålene til og leker at de ikke er der; og så blir de liggende der å murre. Den eksistensielle uro forfaller til en rastløs utilfredshet, som søkes dekket ved Dovregubbens tre fristelser, «elskov og makt og ære». Takket være teknikkens, vitenskapens og den vitenskapelige filosofis stadig sterkere tildekning av disse spørsmål, er mennesket blitt fremmed på jorden, fremmed både overfor naturen, overfor medmenneskene og overfor sitt eget innerste jeg, ja fremmed overfor alt som er overhodet, og overfor hva det vil si å være.

Tildekningen av de skjebnebestemmende spørsmål skyldes, påviser Heidegger, at disse spørsmål er oss ubehagelige. Vi orker ikke å se skjebnen under øynene. For de utspringer av noe som vi helst ikke vil vite av, at vi alle skal dø en gang. Ofte kan livet ta alt fra et menneske: hans ektefelle, hans asen, hans fedreland og venner. Men livet kan ikke fjerne døden; den er hans innerste og aller hemmeligste eie.

The sun light of Forest 1

Selv ikke fellesskapet fjerner døden. Det at alle mennesker skal dø en gang, at vi alle i så henseende står i samme bås, betyr intet for det faktum, at min død er min. Enhver må dø sin død. Og derfor, fordi døden er så intimt forbundet med ens eget liv, utgjør den det mest levende element i oss, det som stiller oss ansikt til ansikt med oss selv. Vår eksistens fødes ut av døden og kan når som helst falle tilbake i den, slik at den så å si kontinuerlig «bæres» på dens rygg. Ut av dette mildest talt utrygge grunnlag oppstår de eksistensielle spørsmål.

Den som skal gjøre seg håp om å besvare disse spørsmål tilfredsstillende, må derfor først og fremst ta et tak med selve døden og forsøke å avtvinge dens skjulte mening. Er Heidegger gjennom denne sin berømte døds-filosofi en pessimist som slukker lyset? Neppe. Han vil bare peke på et grunnleggende faktum og legge det frem slik at det blir en utfordring.

Den som lar utfordringen ligge i den tro at døden ikke er der før den er der, forfaller i realiteten til en skinneksistens. Han flakker omkring som Peer Gynt i ørkenen, tror at han bestandig er «situasjonens herre», mens han faktisk er en viskelærball i hendene på den «situasjon» som utgjøres av de tilfeldig oppdukkende begivenheter omkring hushjørnet. Fritt seg selv blir man kun ut fra dødens perspektiv: «Så usigelig ensom kan en sjel da gå…»; ellers blir man slave under selvet.

Nå er det jo slik, at ikke bare mennesker dør; alt som blir til, synes å måtte gå til grunne igjen, planter og trær og dyr. Det spesifikke ved det seg undrende menneske er imidlertid, påpeker Heidegger, ikke at det må dø, men at det kan dø, slik at det gjennom hele sitt liv forholder seg til døden ved å ta den opp i sin bevissthet; det kan i en hvilken som helst av livets situasjoner selv velge døden, som en ytterste utvei. Det kan ikke dyret. Dyret bare kommer inn på scenen, passerer og går ut igjen (for oss)».

(1) Bjørkeallé

Publisert i Eksistensielle spørsmål | 2 Comments »

« Newer Posts - Older Posts »