Vindskeivt

Martin Heidegger og Lysningen

30/09/2009 av Magne Stolpnessæter

The Golden Village in Slovenia

Vi ser en skogglenne (lysning) for forskjell fra tett skog, som kalles “tykning” (”Dickung”) i eldre språk. Substantivet “Dichtung” (diktning) går tilbake til verbet “lichten” (lyse opp). Adjektivet “licht” (lys) er det samme ordet som “leicht” (lett). Å lyse noe opp betyr: å gjøre noe lett, fritt, åpent, f.eks. lage en rydning på et sted i skogen. Det frie rom som da oppstår, er lysningen. Det lyse, i betydningen det frie og åpne, har hverken språklig eller saklig noe til felles med adjektivet “lys”, som betyr “klar”. Dette må aktes på når det gjelder forskjellen på lysning og lys. Likevel består muligheten for en saklig sammenheng mellom begge. Lyset kan nemlig falle inn i lysningen, i dennes åpne rom, og la klarhet spille med dunkelhet i lysningen. Men lyset skaper aldri lysningen først, derimot forutsetter lyset lysningen. Imidlertid er lysningen, det åpne, ikke bare fritt i forhold til klarhet og dunkelhet, men også til lyd og lydens forsvinnen, til klang og klang som toner hen. Lysningen er det som er åpent for alt nærvær og fravær.

Det blir nødvendig for tenkningen virkelig å akte på den sak som her kalles lysning. Av dette blir det ikke, – som det først altfor lett kunne se ut –, trykket ut rene forestillinger av rene ord, f.eks. “Lichtung”. Snarere gjelder det å akte på den ene-stående sak som overensstemmende ble kalt “Lichtung”. Det som ordet betegner i den sammenheng som her er tenkt, det frie åpne, er – for å bruke et ord av Goethe – et “urfenomen”. Vi kunne si: en ur-sak, år-sak. Goethe bemerker: “Man burde ikke søke noe bak fenomenene; de er selv læren om seg selv.” Dette betyr: i det foreliggende tilfelle med lysningen stiller selve fenomenet oss foran den oppgave å lære ut fra fenomenet idet vi utspør det.

I overensstemmelse med dette ville formodentlig tenkningen en dag ikke kunne rygge forskrekket tilbake for spørsmålet om lysningen, det frie åpne, ikke er det, hvor det rene rom og den ekstatiske tid og alt som er til stede og ikke til stede i dette, først har sitt hegnede sted.

– Martin Heidegger –

The Empire of Lights (1967)

I et intervju med bladet Der Spiegel i 1966 uttaler Heidegger: ”Nå kan bare en guddom redde oss”. Denne bemerkningen må sees i lys av Heideggers lesning av Nietzsches utsagn ”Gud er død”. Nietzsches setning gir ifølge Heidegger en treffende diagnose av den moderne kulturen. Mennesket har ikke lenger noen grenser, det er blitt tilbakeført til seg selv, det kan gjøre hva det vil, og det har til tider gjort hva det vil.

Heidegger har ingen konkrete løsninger på denne utfordringen, men sier ydmykt: ”Så vidt jeg kan se, er et enkelt menneske, utfra tenkningen, ikke i stand til å gjennomskue verden som helhet så entydig at han kan gi praktiske oppskrifter, og dette især stillet overfor den oppgave, i første omgang å finne tilbake til et grunnlag for tenkningen selv… Men tenkningens største nød består i – så langt jeg kan se det – at ennå ingen tenker taler, som kunne være «stor» nok til å bringe tenkningen umiddelbart og i preget skikkelse frem for sin sak og dermed på sin vei. For oss som lever i dag er det store ved det som skal tenkes, for stort. Vi må kanskje bemøye oss med å bygge på en overgangs smale og ikke særlig langt rekkende gangbroer”.

Dette kan virke deprimerende vagt, men det Heidegger sier mellom linjene, er at det dreier seg om å oppsøke DYBDE: Om å komme i kontakt med røttene sine, med jorden, og slik festet vokse seg oppover. Den eldre Heidegger legger vekt på tålmodighet og ettertenksomhet, på det å ikke løpe fenomenene forbi eller tvinge dem frem, men skape rom for dem slik at de kan VOKSE SEG frem. Den årvåkne tanken er Heideggers vei til det guddommelige. En ny type tenkning er den gaven han vil gi til verden. Noe han implisitt forteller ettertiden i intervjuet han gjorde med Spiegel i 1966. En full gjengivelse av intervjuet er bedre enn et referat i dette tilfellet.

* * * * * *

Etter Martin Heideggers vilje skulle denne samtalen ikke offentliggjøres før etter hans død, hvilket den heller ikke ble.

SPIEGEL: De ser åpenbart – slik har De også uttrykt det – en verdensbevegelse, som enten driver frem den absolutte tekniske stat, eller som allerede har drevet den frem?

HEIDEGGER: Ja.

SPIEGEL: Godt. Nå er selvfølgelig spørsmålet: Kan enkeltmennesket overhodet øve noen innflytelse lenger på dette flettverk av tvangshendelser, eller også: Kan filosofien øve noen innflytelse på det, eller kan de sammen øve innflytelse ved at filosofien leder den enkelte eller flere enkeltmennesker til en bestemt handling?

HEIDEGGER: Kan jeg få svare kort og kanskje noe bastant, men utfra lang tids ettertanke: Filosofien vil ikke kunne virke til noen umiddelbar forandring i den nåværende verdens-situasjon. Dette gjelder ikke bare for filosofien, men for all menneskelig tenkning og streben. Nå kan bare en guddom redde oss. Den eneste mulighet vi har igjen, er å forberede en åpenhet i vår tenkning og diktning for guddommens fremkomst eller for guddommens fravær i undergangen: at vi går under for øynene på den fraværende guddom.

SPIEGEL: Finnes det en sammenheng mellom Deres tenkning og denne guddoms tilsynekomst? Finnes det, utfra Deres syn, en årsakssammenheng her? Mener De at vi kan tenke frem denne guddom?

HEIDEGGER: Vi kan ikke tenke ham frem, det eneste vi muligens er i stand til, er å vekke en forventningens beredskap.

SPIEGEL: Men kan vi hjelpe til?

HEIDEGGER: Å forberede beredskapen ville i så fall være den første hjelp. Verden kan ikke gjennom mennesket, men heller ikke uten mennesket være hva og hvordan den er. Etter mitt syn henger det sammen med, at det jeg kaller «væren», – et fra gammelt overlevert, mangetydig og nå forslitt ord – trenger mennesket til sin åpenbaring, sin opprettholdelse og sin utforming. Teknikkens vesen ser jeg i hva jeg kaller «Ge-stell» – et ofte utledd og kanskje klosset uttrykk. At «Ge-stell’et» – denne «innfangetheten», «beslaget», rår grunnen, vil si at mennesket er fanget inn, beslaglagt og utfordret av en makt som åpenbarer seg i teknikkens vesen, og som det selv ikke rår med. Å hjelpe mennesket til å komme frem til denne innsikt: mer krever tenkningen ikke. Filosofien er ved veis ende.

Teknikkens planetariske overmakt

SPIEGEL: I tidligere tider – og ikke bare i tidligere tider – tenkte man i alle fall at filosofien, om enn bare sjeldent direkte så dog indirekte hadde stor innvirkning, ja at den kunne gjøre mye indirekte, at den faktisk har hjulpet de nye strømninger til gjennombrudd. Alene hos de tyske store filosofnavn som Kant og Hegel inntil Nietzsche, Marx ikke å forglemme, finner vi bevis på at filosofien, ad omveier har hatt en uhyre stor virkning. Mener De da at det er slutt på denne filosofiens virkning? Og når De sier at den gamle filosofi er død, at den ikke finnes lenger, er da også den tanken med i bildet at denne filosofiens virkning – om den noen gang har vært der – ikke finnes lenger, i det minste ikke i dag?

HEIDEGGER: Ved en annen slags tenkemåte er en indirekte virkning mulig, men ingen direkte, slik at tenkningen liksom kausalt skulle forandre verdens tilstand.

SPIEGEL: Unnskyld, vi vil ikke filosofere, til det strekker vi ikke til, men her tråkles jo politikk og filosofi i hop, så tilgi oss at vi trekker Dem inn i en slik samtale. – De sa nettopp at filosofien og den enkelte ikke kan gjøre noe, utenom…

HEIDEGGER: … denne forberedelse av beredvilligheten til å holde seg åpen for guddommens ankomst eller uteblivelse. Erfaringen av denne uteblivelse er ikke ingenting, men en menneskets befrielse fra det som jeg i «Sein und Zeit» (væren og tid) kalte henfallenhet til det som er. Til en forberedelse av den nevnte beredvillighet hører at en tenker og blir klar over det som er i dag.

SPIEGEL: Men i så fall måtte jo denne berømte impulsen utenfra komme, en guddom eller hvem det ellers måtte være. Med andre ord: utfra seg selv og sin egen selvtilstrekkelighet vil tenkningen i dag ikke lenger kunne utrette noe? Før i tiden kunne den det, etter de samtliges og – tror jeg – også vår oppfatning.

HEIDEGGER: Men ikke umiddelbart.

SPIEGEL: Vi nevnte Kant, Hegel og Marx som store bevegelsesskapere. Men også fra Leibniz er det utgått impulser – til utviklingen av den moderne fysikk og med det til fremveksten av den moderne verden overhodet. Vi tror De sa isted at De i dag ikke lenger regner med en slik virkning.

HEIDEGGER: Ikke lenger i filosofiens forstand. Den rolle som filosofien hittil har spilt, er i dag overtatt av vitenskapene. For å gi et tilstrekkelig klart begrep om tenkningens «virkning», måtte vi drøfte mer inngående hva som i denne sammenheng kan kalles «virkning» og hva «å bevirke». Her ville det, når vi har drøftet setningen tilstrekkelig fra grunnen av, trenges en klar skjelning mellom foranledning, tilskyndelse, fremdrift, støtte, hindring og medhjelp. Filosofien løser seg opp i enkeltvitenskaper: i psykologien, logikken, statsvitenskapen.

SPIEGEL: Og hvem inntar filosofiens plass i dag?

HEIDEGGER: Kybernetikken.

SPIEGEL: Eller den fromme som holder seg åpen?

HEIDEGGER: Men det er ikke lenger filosofi.

SPIEGEL: Hva er det da?

HEIDEGGER: Jeg kaller det «Den annen tenkning». …

SPIEGEL: For omtrent to år siden talte De under en samtale med en buddhistmunk om «en helt ny metode i tenkningen» og sa at denne nye metode «foreløpig bare kunne gjennomføres av få mennesker». Vil De med dette ha uttrykt at bare meget få mennesker kan ha den innsikt som etter Deres syn er mulig og nødvendig?

HEIDEGGER: «Ha» den i den helt opprinnelige betydning av at de til en viss grad kan sette ord på den.

SPIEGEL: Ja, men overføringen til virkeliggjørelse ble fra Deres side heller ikke i denne samtalen med buddhisten fremstilt på en anskuelig måte.

HEIDEGGER: Det kan jeg heller ikke anskueliggjøre. Jeg vet ingenting om hvordan denne «tenkningen» virker. Det kan også være slik at en tenknings vei i dag vil føre til taushet, for å bevare tenkningen for å bli forkludret i løpet av et år. Det er også mulig at det kan ta 300 år før den «virker».

Ørnen

SPIEGEL: Vi skjønner meget godt. Men siden vi ikke lever om 300 år, men her og nå, har vi ingen mulighet for å tie. Vi, politikere, halvpolitikere, statsborgere, journalister osv., vi må uavlatelig treffe en eller annen avgjørelse. Systemet som vi lever under, er vi nødt til å innrette oss etter, vi må søke å forandre det, må speide etter den smale port til en reform, den enda smalere til en revolusjon. Hjelp venter vi fra filosofen, om enn – naturligvis – bare indirekte hjelp, hjelp ad omveier. Og så hører vi: Jeg kan ikke hjelpe dere.

HEIDEGGER: Det kan jeg heller ikke.

SPIEGEL: Det må ta motet fra ikke-filosofen.

HEIDEGGER: Jeg kan ikke, for spørsmålene er så vanskelige at det ville være imot meningen med denne tenkningens oppgave å liksom opptre offentlig, å preke og utdele moralske karakterer. Kanskje får denne setning våge seg: Til hemmeligheten med teknikkens utenkte vesens planetariske overmakt svarer foreløpigheten og uanseligheten av den tenkning som prøver å følge opp dette utenkte.

SPIEGEL: De hører ikke til dem som kunne vise en vei om De bare ble hørt?

HEIDEGGER: Nei! Jeg vet ingen vei til en umiddelbar forandring av den nåværende verdenstilstand, i tilfelle av at det overhodet er mulig for mennesker. Men for meg ser det ut til at den forsøksvise tenkning skulle kunne vekke, klarne og styrke den allerede nevnte beredskap.

SPIEGEL: Et klart svar – men kan og får en tenker lov til å si: Bare vent, innen 300 år vil vi vel komme på noe?

HEIDEGGER: Her dreier det seg ikke om bare å vente til mennesket kommer på noe etter 300 år, men om, uten krav på å kalles profet, å tenke forut, inn i tiden som kommer utfra de knapt tenkte grunntrekk av den nåværende tidsalder. Å tenke er ikke det samme som å være uvirksom, det er i seg selv å handle, å stå i dialog med verdens tilskikkelse. For meg ser det ut til at skjelningen mellom teori og praksis, som stammer fra metafysikken, og forestillingen om en overførelse mellom de to, sperrer veien til innsikt i det jeg forstår som tenkning. ….. Det er min overbevisning at kun fra det samme sted i verden, hvor den moderne tekniske verden oppstod, kan også en omsnuing være i forberedelse, at den altså ikke kan finne sted ved overtagelse fra zen-buddhisme eller andre østlige verdenserfaringer. For å kunne tenke på nytt, om-tenke, trengs hjelp fra den europeiske tradisjon i form av en nytilegnelse av den. Tenkning kan bare forvandles ved en tenkning som har samme opprinnelse og bestemmelse.

SPIEGEL: På selvsamme sted hvor den tekniske verden oppstod, må den også, mener De …

HEIDEGGER: …i hegelsk forstand blir «opphevet», ikke skjøvet til side, men hevet opp og oppbevart, om enn ikke ved mennesket alene.

SPIEGEL: De tiltror spesielt tyskerne en særlig oppgave her?

HEIDEGGER: Ja, i betydningen av samtalen med Hölderlin.

SPIEGEL: Tror De at tyskerne er spesielt kvalifisert for denne omsnuingen?

HEIDEGGER: Jeg tenker på det tyske sprogs særskilte indre slektskap med grekernes sprog og tenkning. Dette bekreftes i dag stadig for meg av franskmennene. Når de begynner å tenke, snakker de tysk; de påstår at de ikke klarer seg med sitt sprog.

SPIEGEL: Vil De med dette forklare at De i de romanske land og særlig hos franskmennene, har hatt en så stor virkning?

HEIDEGGER: Fordi de ser at de med hele sin store rasjonalitet ikke kan klare seg lenger i dagens verden, når det dreier seg om å forstå den i dens vesens opprinnelse. Like lite som man kan oversette dikt, kan man oversette en tenkning. Man kan i høyden gjengi den med andre ord. Så snart man gir seg til å oversette ordrett, blir alt forvandlet.

SPIEGEL: En ubehagelig tanke.

HEIDEGGER: Det hadde vært bra om det i stor målestokk ble gjort alvor av denne ubehageligheten, og man endelig ble klar over hvilken skjebnesvanger forvandling den greske tenkning ble utsatt for ved at den ble oversatt til romersk-latinsk, noe som til denne dag forhindrer den tilstrekkelige etter-tenkning av den greske tenknings grunnord.

SPIEGEL: Herr professor, vi skulle egentlig alltid gå ut fra den optimisme at noe lar seg meddele, og oversette, for hvis denne optimismen, nemlig at tankeinnhold også lar seg meddele over sproggrenser, opphører, så truer provinsialisering.

HEIDEGGER: Vil De kalle den greske tenkning «provinsiell» til forskjell fra forestillingsmåten i det romerske verdensrike? Forretningsbrev lar seg oversette til alle sprog. Vitenskapene, det vil allerede for oss i dag si naturvitenskapene med den matematiske fysikk som grunnvitenskap, lar seg oversette til alle verdenssprog, eller rettere sagt: de blir ikke oversatt, men talt på det samme matematiske sprog. Vi berører her et vidt felt, som vanskelig lar seg skritte opp.

SPIEGEL: Kanskje også dette følgende hører til dette tema: Uten å overdrive så har vi for øyeblikket en krise med hensyn til det demokratisk-parlamentariske system. Vi har hatt den lenge. Vi har den særlig i Tyskland, men ikke bare i Tyskland. Vi har den også i demokratiets klassiske land, i England og Amerika. I Frankrike er det ikke engang en krise lenger. Spørsmålet er nå: Kan det ikke likevel komme hentydninger fra tenkernes side, gjerne for meg som et biprodukt, til at dette system enten må erstattes av et nytt, og hvordan dét skal se ut, eller at en reform måtte være mulig, og hentydninger om hvordan reformen kunne la seg gjennomføre? Ellers blir det som nå: at det filosofisk ikke-skolerte menneske – og det vil jo normalt være det som har hånd om tingene (skjønt det ikke bestemmer dem) og er i hendene på tingene, – at dette menneske ender opp med feilslutninger, ja kanskje med skrekkelige kortslutninger? For å komme til poenget: Skulle ikke filosofen likevel være rede til å tenke igjennom hvordan menneskene kunne innrette sitt liv med hverandre i denne verden som de selv har teknifisert, og som kan hende har tatt makten fra dem? Venter man ikke med rette av filosofen at han gir oss visse hentydninger om hvordan han forestiller seg en livsmulighet, og forfeiler ikke filosofien en del, om enn kanskje bare en liten del, av sitt yrke og kall, når han ikke meddeler noe om det?

HEIDEGGER: Så vidt jeg kan se, er et enkelt menneske, utfra tenkningen, ikke i stand til å gjennomskue verden som helhet så entydig at han kan gi praktiske oppskrifter, og dette især stillet overfor den oppgave, i første omgang å finne tilbake til et grunnlag for tenkningen selv. Så lenge den tar seg selv alvorlig i forhold til den store tradisjon, ville tenkningen forstrekke seg om den her skulle gi seg i kast med å gi anvisninger. Med hvilken hjemmel kunne dette skje? På tenkningens område finnes det ingen autoritative utsagn. Det eneste som kan tjene som målestokk for tenkningen, er den sak selv som skal betenkes. Men denne saken er det som det fremfor alt annet må stilles spørsmål ved. For å kunne gjøre dette saksforhold innlysende, ville det først og fremst være nødvendig med en drøftelse av forholdet mellom filosofien og vitenskapene, hvis teknisk-praktiske landevinninger i dag ser ut til å gjøre en tenkning i filosofisk betydning mer og mer overflødig. Den vanskelige situasjonen som tenkningen selv er kommet i med hensyn til dens egen oppgave, svarer derfor til den fremmedgjøring overfor tenkningen som nettopp får sin næring gjennom vitenskapenes maktstilling, og som må gi avkall på å kunne svare på dagens praktisk-livssynsmessige spørsmål… Men tenkningens største nød består i – så langt jeg kan se det – at ennå ingen tenker taler, som kunne være «stor» nok til å bringe tenkningen umiddelbart og i preget skikkelse frem for sin sak og dermed på sin vei. For oss som lever i dag er det store ved det som skal tenkes, for stort. Vi må kanskje bemøye oss med å bygge på en overgangs smale og ikke særlig langt rekkende gangbroer.

SPIEGEL: Herr professor Heidegger, vi takker Dem for denne samtalen.

Schnee_Hütte

Publisert i Eksistensielle spørsmål, Metaperspektiver | 6 Comments »

When France is mine and I am yours…

24/09/2009 av Magne Stolpnessæter

KING HENRY:

A good leg will fall;

a straight back will stoop; a black beard will turn white;

a curl’d pate will grow bald; a fair face will wither;

a full eye will wax hollow: but a good heart Kate, is the sun

and the moon; or, rather, the sun, and not the moon, –

for it shines bright, and never changes, but keeps his

course truly. If thou would have such a one, take me:

and take me, take a soldier; take a soldier, take a king:

and what say’st thou, then, to my love? speak, my fair,

and fairly, I pray thee.

KATHARINE:

Is it possible dat I sould love de enemy of France?

KING HENRY:

No; it is not possible you should love the enemy of

France, Kate: but, in loving me, you should love the

friend of France; for I love France so well, that I will not

part with a village of it; I will have it all mine: and, Kate,

when France is mine and I am yours, then yours is

France and you are mine.

-William Shakespeare, King Henry the Fifth (1598-1599)

The end of the quest, sir frank dicksee

Publisert i Tidløst |

Most dangerous treason: A kingdom sold into desolation

24/09/2009 av Magne Stolpnessæter

CAMBRIDGE:

I do confess my fault;

And do submit me to your highness’ mercy.

GREY and SCROOP:

To which we all appeal.

KING HENRY:

The mercy that was quick in us but late,

By your own counsel is suppress’d and kill’d:

For your own reasons turn into your bosoms,

As dogs upon their masters, worrying you.

See you, my princes and my noble peers,

These English monsters!

– – –

CAMBRIDGE:

For me, the gold of France did not seduce;

Although I did admit it as a motive

The sooner to effect what I intended:

But God be thanked for prevention;

Which I in sufferance heartily will rejoice,

Beseeching God and you to pardon me.

GREY:

Never did faithful subject more rejoice

At the discovery of most dangerous treason

Than I do at this hour joy o’er myself,

Prevented from a damned enterprise:

My fault, but not my body, pardon, sovereign.

KING HENRY:

God quit you in his mercy! Hear your sentence.

You have conspired against our royal person,

Join’d with an enemy proclaim’d, and from his coffers

Receiv’d the golden earnest of our death;

Wherein you would have sold your king to slaughter,

His princes and his peers to servitude,

His subjects to oppression and contempt,

And his whole kingdom into desolation.

Touching our person, seek we no revenge;

But we our kingdom’s safety must so tender,

Whose ruin you have sought, that to her laws

We do deliver you. Get you, therefore, hence,

Poor miserable wretches, to your death:

The taste whereof, God of his mercy give

You patience to endure, and true repentance

Of all your dear offences! – Bear them hence.

-William Shakespeare, King Henry the Fifth (1598-1599)

Vi ser verden i stykker

Publisert i Tidløst |

Majestick though in ruin: sage he stood

24/09/2009 av Magne Stolpnessæter

Which when BEELZEBUB perceiv’d, then whom,

SATAN except, none higher sat, with grave

Aspect he rose, and in his rising seem’d

A Pillar of State; deep on his Front engraven

Deliberation sat and publick care;

And Princely counsel in his face yet shon,

Majestick though in ruin: sage he stood

With ATLANTEAN shoulders fit to bear

The weigth of mightiest Monarchies; his look

Drew audience and attention still as Night

Or Summers Noon-tide air, while thus he spake.

– John Milton, Paradise Lost (1667)

Majestick though in ruin_sage he stood

Publisert i Tidløst |

Robotenes militære inntog

21/09/2009 av Magne Stolpnessæter

”Bare en guddom kan redde oss”.

– Martin Heidegger

Verden er på terskelen av overlappende revolusjoner som forplanter seg langs ulike dimensjoner. Hvilket ikke er en ny tilstand. Til forskjell fra tidligere, har det kanskje aldri skjedd i et slikt tempo, og med et slikt destruktivt og dehumaniserende potensial som i dag. På det militærteknologiske området er robotenes inntog et av de med kanskje sterkest føringer i disse tider. Konsekvensene av denne trenden er ennå ikke overskuet.

For de som ønsker oppdaterte analyser om temaet, så kommer man ikke utenom forpostfekteren Peter Singer ved Brookings Institution. Han skrev nylig boken Wired for War, som er en informativ og lesverdig innføring i den militære nyvendingen verden står overfor. Boken er ikke uten apokalyptiske undertoner, og den peker mot en framtid som har visse berøringspunkter med dystopiene i Terminator og Matrix. Singer legger ikke skjul på sin fascinasjon for robotrevolusjonen, men modererer sin teknofili med etiske innvendinger, noe som er med på å løfte boken hans. At internasjonal lov og rett er på etterskudd i forhold til denne utviklingen, behøver knapt nevnes. Men så trenger neppe supermakter og stormakter å ta hensyn til juridiske forbehold, dersom en framtidig konvensjon skulle bannlyse bruk av roboter i krig.

Et betimelig spørsmål Singer stiller er f.eks: Kan en kunstig intelligens begå krigsforbrytelser? Vil robotene senke eller heve terskelen for krig? Vil robotene forråe krigens dynamikk? Spørsmålene står i kø i Singers bok, og han gir få svar. Annet enn at i striden mellom skeptikerne og tilhengerne, så vil de siste trekke det lengste strået. KAN man, så VIL man.

Et frampek mot robotiseringen hadde man allerede under Golfkrigen i 1991, da fjernstyrte missiler fikk kamphandlingene til å virke som et fremmedgjørende dataspill for den angripende part. Men det var først etter invasjonen av Irak i 2003 at robotrevolusjonen begynte å ta form: I dag opererer robotene i luften, til lands og til vanns. Da amerikanerne gikk til angrep mot Irak hadde de bare en håndfull ubemannede systemer til rådighet. Nå i 2009 har de mer enn 7000 droner som flyr over luftrommet i Irak og Afghanistan. Av disse er modellen Predator kanskje mest kjent, og den er etter hvert blitt beryktet for at den nesten daglig krysser grensen til Pakistan i jakten på opprørere. En rekke talibanledere har blitt likvidert av denne.

I 2003 brukte ikke amerikanerne bakkeroboter i krigen mot Irak, mens i dag har de et arsenal på 12 000 av dem. Deriblant modellen Packbot, som er utviklet av produsentene bak robotstøvsugeren Roomba. Packbot er imidlertid bare en prototype for mer avanserte bakkeroboter som skal utstyres med alt ifra maskingeværer til raketter. En annen type bakkerobot er REDOWL (Robotic Enhanced Detection Outpost with Lasers), som kan oppdage snikskyttere ved hjelp av laser og lyddetektor.

Til vanns derimot er forholdene mindre fordelaktige, ikke minst pga havstrømmer, bølger, vind og redusert sikt. Men dette er også et teknisk område i utvikling. Ubemannede overflatefartøyer (USV) som Spartan Scout er kanskje mest kjent, men det finnes også mer eksotiske modeller som opererer undersjøisk: Deriblant Robothummeren [Robo-Lobster], en minesveiper som er modellert etter maritimt dyreliv.

nepobedimy-008

Pentagons robotleverandører har større ambisjoner enn å begrense robotenes virkeområder til å bare omfatte luften, landjorda og sjøen. Også verdensrommet står for tur om ikke lenge (der amerikanerne har en militær utfordring fra rommaktene Russland og Kina). Allerede nå har man roboter på størrelse med fluer som kan fly inn i huspiper, og feste seg på vegger og vinduer mens de foretar avlytting. En gang i framtiden klarer man kanskje å produsere roboter i nanostørrelse, og som opererer på molekylært plan. Disse vil da f.eks kunne utstyres med nanomissiler som likviderer offeret innenfra.

I skrivende stund er det kanskje ennå langt fram mot dødelige roboter på nanonivå, men man kan allerede fastslå følgende: Hundrevis – og kanskje tusenvis – av amerikanske soldater har unnsluppet likposen som resultat av at robotene overlates til å gjøre den skitneste jobben. Mange innenfor Pentagon sammenligner robotenes betydning for militæret med den dampmaskinen fikk på 1800-tallet, og den datamaskiner begynte å få på 1980-tallet. Dagens Predatorer og Packboter er for robotene hva T-Forden var for bilen.

Selv om USA i dag leder an i utviklingen av militære roboter, er ikke landet alene om å produsere dem. 42 andre land har iverksatt robotprogrammer: Deriblant Russland, Kina, Israel, Japan, Iran, Frankrike, Storbritannia og Italia. På det sivile området er intet land mer framskredent enn Japan når det gjelder robot-teknologi, og japanerne kan seile raskt forbi amerikanerne også på det militære området om de skulle prioritere det. Amerikanerne har derfor ingen garantier om at de vil beholde dette forspranget særlig lenge. Industrispionasje er en velbrukt metode for alle de som ønsker å gå den minste motstands vei. En eksponentiell vekst i spredning av militær robot-teknologi skal man derfor ikke se bort ifra.

Kronargumentet til robotiseringens tilhengere er at roboter samlet sett er billigere i drift enn soldater av kjøtt og blod. En Predator f.eks, koster 4,5 millioner dollar per stykk i dag. Dette høres mye ut, men sammenlignet med prisen på jagerfly, og kostnadene forbundet med pilotopplæring og pilotenes lønninger, er droner uendelig mye billigere på sikt. Droner gjør alltid det de får beskjed om, og arbeider ulønnet. Pentagon har derfor planer om å la droner utgjøre 45% av USAs flystyrke i løpet av neste tiår.

Dessuten har ikke roboter noen pårørende som ville ha savnet dem om de gikk tapt. Soldater blir i mindre grad forbruksvare og kanonføde når robotene tar støyten. En klappjakt på ledere av Taliban og Al-Qaida ville ha kostet atskillig flere soldatliv om det ikke hadde vært for dronene. Noe som uten tvil er sterke argumenter militært sett. Her er tilhengerne og kritikerne rimelig enige om at robotisering av krigen medfører TAKTISK overlegenhet. Hvorvidt robotene tjener det overhengende STRATEGISKE målet, er derimot det viktigste ankepunktet.

Ser man bort ifra et eventuelt materielt sammenbrudd, så er robotene i likhet med atomvåpen muligens kommet for å bli. Og de vil bli mer avanserte i tiden som kommer. Kritikerne kan ikke reversere denne utviklingen. De militære fordelene med roboter er såpass mange at militære ledere ikke vil gi slipp på dem. Det man eventuelt kan gjøre noe med, er hvor hyppig de skal benyttes. Altså avhenger bruken av den militærstrategiske problemstillingen.

Singer selv, som er så fascinert av roboter at han nesten vipper helt over i tilhengernes leir, understreker at det er en hårfin balanse mellom taktisk overlegenhet og strategisk disfavør. Han understreker gjentatte ganger fordelene med roboter på slagmarken, men er bekymret over generalenes overdrevne entusiasme. En general har autoritet til å flytte på de store brikkene. Generalen skal dermed hovedsakelig utkjempe krigen på makronivå, og hele tiden ha fugleperspektiv på kampens hete. Altså er generalens primære misjon å utarbeide en velfungerende strategi som er forståelig og lar seg oversette til konkret handling for alle ledd nedover i kommandostrukturen. Robotenes militære inntog de siste årene har etter hvert skapt forvirringer om den militære ARBEIDSDELINGEN, og frambrakt de ”taktiske generalene” som bedriver småskalakrig på mikronivå.

Singer ser tydelig verdien ved at generalene engasjerer seg direkte i kamphandlinger til tider, slik at de ikke abstraheres for mye bort fra den konkrete slagmarken. Men ifølge ham minner dette om den gang president Lyndon Johnson nærmest administrerte angrep på små ”revehi” fra Det hvite hus under Vietnamkrigen. Faren er at generalene blir så opphengt i taktikkenes mikroskopiske detaljer at de mister det strategiske overblikket fullstendig. Generalen er primært satt til å arbeide ovenfra-ned, ikke nedenfra-opp. En general er selvfølgelig i stand til å utføre en kapteins oppgaver, men oftest ikke motsatt (det er ikke bruken av droner som har pasifisert den irakiske motstandsbevegelsen, men det faktum at stammelederne har fått klekkelig godt betalt).

dogs

Den yrkesmilitære sosialantropologen David Kilkullen går enda lenger i kritikken av robotiseringen (hvorvidt det er etisk av antropologer å bidra militært, er en annen interessant diskusjon). Kilkullen sier seg enig i at dronene har gjort det vanskeligere for Taliban å utøve motstand, og at de sparer vestlige liv. Men samlet vil de ikke avgjøre krigen på noen som helst måte. Heller tvert imot.

For det første har dronene gitt deler av den afghanske og pakistanske befolkningen en følelse av å være BELEIRET. Noe lignende skjedde i Somalia i 2005 og 2006, da amerikanske droner ble satt inn i jakten på islamistiske ledere. Riktignok ble enkelte militante drept, men altfor mange sivile liv gikk tapt. Dette nøret opp under islamistenes appell, som igjen resulterte i den katastrofale etiopiske invasjonen like etter. Presisjonen til dronene er derfor tvilsom, ikke minst der forskjellene mellom slagmark og hjem, stridende og sivile er høyst uklar. Ifølge pakistanske kilder (som antakelig er høyst usikre) så dreper dronene 50 ganger flere sivile (700 drepte per mai 2009) enn stridende. Amerikanerne motstrider naturligvis denne statistikken, men dette sier antakelig en del om hvorfor Taliban har vind i seilene. Blodhevnlogikken er enkel: Hvert uskyldige liv som går tapt forårsaker vrede og ønske om å gjøre gjengjeld.

I tilfellet Pakistan, så er ikke vreden begrenset til grenseområdene mot Afghanistan, men har også spredd seg til den øvrige opinionen som er overbevist om at droner dreper flere enn det som faktisk er tilfelle. Folks PERSEPSJONER er kanskje enda viktigere enn realitetene når en opinion skal vinnes. Muligens har toktene over grensen til Pakistan forverret utsiktene til en NATO-seier i Afghanistan, siden nabolandet stadig destabiliseres. Kilkullen er alltid opptatt av å vinne sivilbefolkningens gunst. Uten den er okkupanten dømt til å tape på sikt. Og i likhet med Singer ser han på robotisering som en taktisk komponent som ALDRI kan erstatte en god strategi, som til syvende og sist må være politisk utmeislet. Å avslutte droneangrep er ikke noe mer gangbar strategi enn å fortsette dem. Nøkkelen til suksess ligger uansett i evnen til å STABILISERE krigsområdet.

Selv om Kilkullen og sosialantropologer er på moten i Pentagon for tiden, vil det vise seg om han taler for døve ører eller ei i dette tilfellet. Robotene vil følge oss også etter at NATO en dag trekker seg ut av Afghanistan. Heldigvis er robotene så langt uhyre mer primitive enn den ondsinnede, kunstige intelligensen Skynet i Terminator-filmene. De har heller ikke beslutningsevne, overlevelseinstinkt, evne til selvreparasjon og reproduksjon. Ennå.

I dag forsøker flere produsenter – deriblant Hanson Robotics – å programmere kunstig intelligens inn i robotene. De bedyrer at de tar sikte på en evolusjon som gjør robotene sosialt intelligente og empatiske. Men dersom man klarer å skape kunstig intelligente roboter med disse egenskapene, hvorfor skulle det ikke være mulig å ta sikte på en evolusjon med motsatt fortegn? En utvikling som munner ut i en kaldblodig, psykopatisk drapsmaskin? Svaret får vente til senere. Dersom Darwin fremdeles har relevans, så er det ikke sikkert at naturen favoriserer mennesket om utviklingen eller avviklingen skulle komme så langt at maskinene blir mer intelligente enn oss. Måtte gudene forby dette utfall.

Terminator 5_Revolution

Publisert i Dagsaktuelle tema: Politikk, Krig, Teknologi | 1 Comment »

Russland redux?

17/08/2009 av Magne Stolpnessæter

Norges store nabo i øst har reist seg. Da russerne stengte av gassen til Ukraina vinteren 2006, forstod man i europeiske hovedsteder at Kreml kunne kompromittere europeernes hedonistiske livsførsel. Etter å ha belært russerne med liberaldemokratiske floskler i et halvannet tiår, ble tonen omsider mer spak. Enda tydeligere ble dette etter Russlands krig mot Georgia for et år siden. Frankrike og Tyskland inntok fra begynnelsen av en forsonende holdning. Og USAs manglende vilje til å komme georgierne til unnsetning, gjorde at den krasse retorikken mot Russland raskt forstummet. Russerne har langt på vei blitt tilgitt av Vesten, og er sågar NATOs støttespillere i Afghanistan.

Mange EU-land er fremdeles avhengige av russisk gass, og ønsker ikke å forverre forholdet ytterligere. Hellas og Kypros fører en klart prorussisk utenrikspolitikk, men også Sarkozys Frankrike og særlig Berlusconis Italia har en jovial holdning til Moskva. Berlusconi var for øvrig den eneste blant de vestlige statslederne som eksplisitt støttet Russlands krig mot Georgia, og har alltid forsvart Putin i tykt og tynt. Spania, Bulgaria, Ungarn, Slovenia og Slovakia er andre EU-land som Russland har et tålelig bra forhold til.

Det er derfor ikke riktig å si at Russland er i konflikt med Vesten som en samlet enhet. Russernes hovedmotstandere blant vestlige kjerneland er Storbritannia og USA. Sistnevntes støtte til flere tidligere sovjetrepublikker og østblokkland har vært med på å forpurre relasjonen mellom Washington og Moskva. På den annen side, har forholdet til Kina aldri vært bedre og viktigere. Hvorvidt dette vedvarer, gjenstår å se. Ikke minst fordi Kina forsetter å ekspandere raskt, både i form av økonomiske og militære kapabiliteter. Dessuten har kineserne en EGEN agenda, som i nuet sammenfaller med noe av den russiske. Særlig i Sentral-Asia.

I mellomtiden har ikke Russland sluttet å markere seg internasjonalt. Selv under finanskrisen. Medvedev har gjennomført diplomatiske framstøt i Latin-Amerika og Afrika, og russerne har blitt særlig profilerte i Venezuelas oljeindustri. Gazprom har vidløftige planer om å bygge en gassledning gjennom Sahara, som starter i Nigeria og fortsetter til Middelhavet og Europa.

Den russiske flåten har nylig vært på øvelse i Karibien og Det indiske hav. I tillegg har Russland sluttet seg til den internasjonale kampen mot somaliske pirater. Kreml planlegger også å opprette en marinebase ved den syriske Middelhavskyst. Russiske atomubåter med overkill-kapasitet patruljerer igjen utenfor USAs Atlanterhavskyst for første gang på nærmere 20 år. Så hvor sterke er russerne militært sett i dag?

Ser man på antallet divisjoner, tanks, bombefly, jagerfly, ubåter og andre krigsskip, så er Russland bare en skygge av sin gamle storhet. Men landet er fremdeles verdens nest mektigste militære stormakt, selv om det er en sterkt redusert annenplass. Det er snart et kvart århundre siden de hadde tilnærmet militær paritet med USA.

På noen områder er russisk militærteknologi den vestlige overlegen, som f.eks innenfor torpedoteknikken (Skhval). Det militær-industrielle komplekset i Russland har fremdeles mange ingeniører og vitenskapsmenn i verdenstoppen, men industrien trues av forgubbing. Den russiske vitenskapens egenartede paradigmer har muligens frambrakt mange revolusjonære sprang i militær-teknologisk tenkning. Men av økonomiske årsaker har flere av disse aldri fått aktualisert sitt potensial, og har dermed blitt lenket fast til tegnebrettet.

Et lands militære kapabiliteter og slagkraft betinges derfor ikke bare av de væpnede styrkers kvalitet og kvantitet. Ikke minst betinges de av bakenforliggende økonomiske kapabiliteter og landets sosiale tilstand. Russland har fremdeles verdens største atomvåpenarsenal, og det samme gjelder definitivt for biologiske og kjemiske våpen. Men av politiske årsaker er de ubrukelige. Landets konvensjonelle styrker derimot, har vært sultefôret siden 1990. Dette viste seg med altfor klar tydelighet under krigen mot Georgia, selv om russerne vant. Noe som har framskyndet den pågående slanking, restrukturering og modernisering av militæret. Til stor sorg for landets generaler, så vil ikke den røde hærs enorme dimensjoner gjenopprettes med det første. En mer dynamisk, høyteknologisk og profesjonell armé er det Kreml ønsker seg på iallfall mellomlang sikt.

Russian T-90 tanks roll across Moscow's Red Square, the State Historical Museum of Russia in the background, on Saturday, May 9, 2009, during the annual Victory Day parade

Dersom et slagkraftig russisk militærapparat i dag er avhengig av en potent økonomi, så har ikke betingelsene vært særlig optimale i det siste. Russisk BNP krympet med 45% i perioden 1989-1998, før den igjen begynte å vokse med 6% i 1999, 10% i 2000, og 4-7% i perioden 2001-2008. Riktignok har russisk økonomi kommet seg opp det siste tiåret. Men opp i forhold til hva? Russland er fremdeles i skyggen av det sovjetiske isfjellet: I 2006 var russisk økonomi bare 85% av hva den var i 1989, til tross for 7 års vekst.

Bare i Ukraina, Georgia og Moldova var det negative spriket mellom 1989 og 2006 større (ikke mer enn 40-50% av 1989-nivå). Andre eks-sovjetiske republikker hadde gjeninntatt eller gått forbi nivået før 1989 i løpet av 2006. Eksempelvis de tre baltiske statene, samt diktaturene i Aserbaidsjan, Hviterussland, Kazakhstan, Turkmenistan og Uzbekistan . Når det er sagt, så har de baltiske statene siden ifjor gått på den største smellen innenfor verdensøkonomien, og er forventet å krympe med nesten 20% i løpet av bare dette året.

Selv om resesjonen i Russland ikke er like dramatisk som i Baltikum, har den tvunget makthaverne til å omprioritere. I 2009 forventer IMF at den russiske økonomien vil krympe med 6,5%, før den så stagnerer i 2010. Utsiktene for neste år er uansett usikre, ikke minst pga særdeles fluktuerende oljepriser. Optimistene håper på 3% vekst, men dette krever en oljepris som er gjennomsnittlig høyere enn det den har vært det siste året. Siden august 2008 har finanskrisen gjort et kraftig innhogg i landets valutareserver. Særlig markant var fallet fra august (600 mrd. dollar) til januar (396 mrd. dollar): Reservene krympet med mer enn 200 milliarder dollar, men har siden stabilisert seg på rundt 400 millarder dollar.

Under vekstperioden 1999-2008 unnlot russerne å diversifisere økonomien i stor nok skala. Dette skyldes ikke bare manglende tiltak fra den politiske eliten, men også manglende interesse fra den økonomiske eliten. Landet er fremdeles altfor avhengig av gass og olje, og er svært utsatt for ”hollandsk syke” . Offentlig og privat konsum har også økt raskere enn produktiviteten. Ansiktsløft av den urbane fasaden i Moskva og St.Petersburg til tross: Veksten har ikke ført til større investeringer i hverken landets forsømte infrastruktur eller samfunnet. Den offentlige velferden, utdanningssystemet, helsesystemet og ordensmakten er fremdeles skadeskutt nesten 20 år etter Sovjetunionens bortgang. Selv om pensjonistene nå får utbetalt sine pensjoner, spises den opp av økte transportutgifter og generell prisvekst (offentlig transport var gratis i Sovjetunionen).

Dessuten er det siste årets vekst særdeles ujevnt fordelt: Både geografisk og sosialt. Industrien er konsentrert i europeisk del av landet pluss Ural. Moskva alene utgjør 20% av russisk BNP. Og tar man med St.Petersburg og Tiumen-regionen i tillegg til Moskva, så utgjør disse 50% av russisk BNP. I et land som er avhengig av råvare-eksport, er det også store sosioøkonomiske forskjeller mellom ressursrike og ressursfattige regioner.

Selv om den autoritære Putin har styrket sentralmakten det siste tiåret, så er det allikevel grunn til å spørre: Hvor sterk er egentlig den russiske stat? En STERK stat EVNER å HÅNDHEVE sine lover, regler og reguleringer. Uavhengig om en stat er nominelt demokratisk, autoritær eller totalitær, så er f.eks omfanget av kriminalitet og størrelsen på skyggeøkonomien blant de konkrete indikatorene på rikets tilstand. En sterk stat må kunne besitte minst tre MONOPOLER: Voldsmonopolet, skattemonopolet og pengetrykkings-monopolet. Under Jeltsin på 1990-tallet ble alle tre monopoler underminert i en så katastrofal utstrekning, at mange stilte seg det legitime spørsmål om hvorvidt Russland som stat faktisk eksisterte.

Noe har bedret seg under Putin, men sentralmakten har ikke evnet å samle inn utestående skatt fra landets plutokrati. Det til tross for at skatteregimet favoriserer de rike. Og mafiaveldet består. Bare gangsterne som utfordret Putin åpenlyst, ble slått ned på. De som holder ambisjonene unna Kreml, ser ut til å være fredet. Den grove volden fortsetter med nærmest uforminsket styrke. Det er fremdeles livsfarlig å gå ut på egen hånd enkelte steder i Moskva og St.Petersburg, der det i Sovjet-tiden nærmest var en politimann på hvert gatehjørne. Særlig uhyggelig er oppblomstringen av rasistisk motivert vold utført av mindreårige gutter.

Kriminaliteten har økt i omfang helt siden midten av 1960-tallet – ti år etter at Stalins jerngrep forsvant – men eksploderte ikke før på 1990-tallet. Både relativt demokratiske land i Sentral-Europa og autoritære Kina har en mordrate på 2 per 100 000 innbyggere, mens raten i Russland er på 30 per 100 000 innbyggere. Colombia overgår logisk nok Russland her, men blant stater som ikke er herjet av krig, er bare Sør-Afrika verre. Selv i gangsterveldene Brasil og Mexico er mordraten 50% lavere enn i Russland!

Og skal man føye til andre former for unaturlig død (selvmord og ulykker), så stiger raten i Russland til utrolige 245 per 100 000 innbyggere! For Sierra Leone er tallet 215. Den høye ulykkesraten korrelerer sterkt med det avsindige alkoholforbruket. Forventet levealder i dagens Russland er lavere enn i sovjettiden, der den nå er nede i 65 år. Til sammenligning er den 77 år på Cuba og 72 år i Kina.

På toppen av dette har Russland opplevd en sammenhengende demografisk resesjon de siste 20 år, den lengste i landets historie. Landet avfolkes verken av krig eller politisk terror, men rett og slett manglende formering. Russiske kvinner er neppe mindre fruktbare enn før, men de velger oftere å ikke ha barn, eller bare føde et barn. Usikre framtidsutsikter og forverrede samfunnsforhold har vært med på å underbygge denne negative trenden. Ifølge noen prognoser vil landets befolkning synke fra ca. 140 millioner i dag til 120 millioner innen 2030 om dette fortsetter.

Styresmaktene har forsøkt å gjøre noe med problemet. Tillater man seg å være nøktern optimist, så kan det tilføyes at den negative trenden har snudd noe under Putin: Mordraten nådde toppen i 2002 og falt i 2003-2006. Også selvmordsraten og den generelle dødelighet har minket. Fødselsraten har steget, men ikke nok til å snu den demografiske resesjonen per dags dato. Bedringene er konkrete, men allikevel altfor marginale og begrensede i tid til at man kan tillate seg solid optimisme enda. Mye gjenstår å ryddes opp i før landet kan friskmelde seg. I et generasjonsperspektiv er ikke katastrofen egentlig overstått.

akula-DNSC9600520

Den marginale, men merkbare bedringen etter Jeltsin er uansett årsaken til Putins popularitet. Han har fått æren for å ha hindret den totale kollaps som forgjengeren nærmest påførte landet under sitt vanstyre. Alle andre problemer krympes når de stilles overfor sosial og nasjonal desintegrasjon. At han klarte å få slutt på det verste anarkiet, samtidig som landet opplevde økonomisk framgang, gjorde at russerne tolererte innskrenking av frihetene. De tolererte også – sågar støttet – Putins hardhendte politikk mot Tsjetsjenia, samt hans SELEKTIVE prosesser mot enkelte av oligarkene.

Men styrer egentlig Putin & Medvedev Russland? De har nok hånd om utenrikspolitikken og setter dagsorden, men er de av den grunn herrer i eget hus? Vestlig presse har framhevet Putins rekruttering av tidligere KGB-kamerater til sikkerhetsapparatet og politiske lederverv. Dette har uten tvil styrket hans politiske tyngde, men i hvor stor grad har dette ført til endring av status quo? Realitetene er at skatteregimet, som nevnt, fremdeles (og kanskje i større grad) favoriserer de som har mest fra før i Russland, og at det i dag er en SYMBIOSE mellom staten og forretningslivet.

Tiden da en håndfull oligarker dominerte Russland, er forbi. I dag er det russiske plutokratiet langt mer differensiert. Selv om ingen søkkrike enkeltpersoner lenger utfordrer Kreml direkte, så har Kreml neppe interesse av å endre på forholdene. Tvert i mot. Administrativ makt fasiliterer verktøy for merkantil suksess, mens kommersielle betraktninger dikterer distribusjonen av statlige aktiva. Staten er dermed instrumentet russiske kapitalister benytter seg av når de maksimerer sine egeninteresser. Og det skjer gjennom bruken av statlige embetsmenn som spydspisser når de skal sikre utfallet av sine privatiseringer (ikke sjeldent på voldelig vis). Styrkingen av statsmakten og Russland som energisupermakt, er dermed også en styrking av de private forretningsaktørene. Resultatet er at staten som egen entitet har svært liten autonomi i forholdet til Russlands økonomiske elite.

Mange russere aner nok dette intuitivt, men det har så langt ikke rokket ved Putins skyhøye popularitet. Selv om han nå ”bare” er statsminister, er han symbolsk sett de facto landsfader som nyter enorm respekt. Men hans legitimitet kan neppe på enkelt vis oversettes til en nasjonal konsensus som den øvrige eliten kan lene seg på. Til det er hans karisma av en altfor plebisitær karakter. Når sant skal sies, så har ikke dagens politiske elite klart å tegne opp koordinatene for en ideologi med konsistent appell. Et aggregat av atomiserte individer, og ikke en dynamisk sosial bevegelse, utgjør grunnfjellet hos Putin/Medvedev-regimets tilhengerskare.

Veien videre for Russland er lang, bratt og tornefull. Om landet noensinne når toppen igjen, er høyst usikkert. Vestlige analytikere med liberalt sinnelag har selvfølgelig belærende svar klare: Demokratisering og liberalisering. Utfordringen er derimot å overbevise russerne om det. En åpnere diskusjon om politikkens fallgruver er nok påtrengt, men man skal vokte seg for å gi råd til andre om hvordan ting skal gjøres. BARE russerne SELV kan finne de relevante løsningene. Mistenksomheten mot Vesten er ikke bare ubegrunnet paranoia. Enkelte krefter i vest ønsker genuint å svekke Russland enda mer.

Geografisk sett er Russland fordrevet tilbake til grensene fra slutten av det 17.århundret, like før Peter den Store videreførte en eventyrlig ekspansjon som kulminerte først 200 år senere. Hundre år før det igjen (og flere ganger før) var Russland inne i en krise av apokalyptiske dimensjoner. Landet var imidlertid inne i en OPPADGÅENDE SPIRAL. Krisen var bare en nedtur på oppturen. Er krisen i dag av samme art? Eller er det bare en opptur på nedturen? En NEDADGÅENDE SPIRAL?

I et makrohistorisk perspektiv er SIRKELEN den definerende modellen for russisk historie. Så langt. Russerne har falt og fått juling mange ganger. Men kommet sterkt tilbake. De har blitt undervurdert mange ganger før. Ikke minst av Napoleon og Hitler. Vil Russland komme tilbake?

Dagens kontekst er uansett usedvanlig ufordelaktig på iallfall kort sikt. Og kanskje på mellomlang sikt. Russland flankeres av to demografiske kjemper: I vest av et søkkrikt, men oppstykket og militært svakt EU (åtte ganger større BNP og tre ganger større befolkning), i øst av det dynamiske og stadig mektigere Kina (fem ganger større BNP og ti ganger større befolkning). Og selv et relativt svekket USA må helt klart tas med i beregningen. På lengre sikt er utfordringen kanskje aller størst i øst: Sibir avfolkes, samtidig som kinesiske innvandrere presser på. Fortsetter det slik, vil den russiske delen av det fjerne østen risikere å bli de facto kinesisk innen femti år. Samtidig som det blir færre russere, opplever den muslimske befolkningen i både Russland og eks-sovjetisk Sentral-Asia en kraftig vekst. Utfordringene for Russland er mildt sagt overveldende.

Som Russlands NATO-ambassadør i fullt alvor sa det i fjor: ”I Russland lærer optimistene seg engelsk; pessimistene lærer seg kinesisk og realistene lærer seg hvordan de skal håndtere en Kalasjnikov”.

INGEN våger å gå til angrep på Russland. Iallfall ingen stater. De som prøver det, selv USA, vil opphøre å eksistere dagen derpå. Derfor behøver de ikke å frykte et militært overfall. Undergravende forsøk vil muligens forekomme, men her er det bedre å bruke SMART makt framfor hard makt som motsvar. Selv om mange russere ønsker en supermaktrenessanse, gjør de best i å legge ambisjonen på vent så lenge dagens geopolitiske konstellasjoner består. De må ikke gi inntrykk av at Russlands SIKKERHET er de andres USIKKERHET. Slikt skaper bare drepende rustningsspiraler.

Det smarteste Russland kan gjøre akkurat nå, er å ikke gjenta fjorårets krigshandlinger. Selv om Vesten kanskje ikke kan hindre at Ukraina blir utsatt for et Anschluss, er det ytterst hasardiøst å forsøke seg på noe slikt.

Tilbake til spørsmålet: Vil Russland komme tibake? Under dagens UMIDDELBARE omstendigheter, så er svaret nei. De kan i beste fall holde på posisjonen de ennå har. Og kanskje gjøre noen diplomatiske framstøt. Vestens svekkede stilling og den framvoksende multipolare verden byr på muligheter, men BARE dersom russerne løser sine INTERNE problemer FØRST. Ellers overlates intitiativet til andre BRIC-land (Kina, India og Brasil).

Verdens framtid er definitivt full av JOKERE: Klodens ØKOLOGISKE bærekraft er kanskje den viktigste. Dersom et globalt, materielt sammenbrudd inntreffer, så er det ikke sikkert at Kina kommer seg opp. Også USA og Europa vil slite i en sånn sammenheng. Russland er det nærmeste man kommer et AUTARKI blant stormaktene, og vil derfor komme relativt bedre ut i et post-apokalyptisk scenario som denne.

Selv om det ikke er usannsynlig, så er det ikke sikkert at noe slikt inntreffer. Å HOLDE FORTET er derfor det beste Russland kan gjøre i tiden som kommer. Å alliere seg med Vesten er kanskje et alternativ, men ikke særlig realistisk. For Vesten er en splittet entitet uten enhetlig kraft. Russland er også altfor stort til at Vesten våger å integrere landet i dette selskap. Og russerne vil neppe være en del av noe slikt fellesskap heller. Det andre alternativet er en allianse med Kina. Men Kina ønsker ingen genuine allierte, bare midlertidige partnere. Kineserne har ingen permanente venner eller fiender (med unntak av Japan), bare permanente interesser. Dessuten kan den russiske bjørn risikere å bli en juniorpartner i en eventuell framtidig allianse med den voksende dragen. Et alliansefritt Russland som ikke skremmer naboene, men som inntar en posisjon som EKVILIBRIUM mellom Vesten og Kina er muligens det aller mest fornuftige i overskuelig framtid. Samt at de lar verden seile sin egen sjø.

BRIC_leaders_in_2008

* * * * * *

I et land der begreper som ”liberal” og ”demokrati” har blitt diskrediterte under Jeltsins vanstyre, så finnes det ingen troverdig liberal opposisjon. Den er så langt dømt til å bli marginal, og liberalere skjelles ut som ”limousin-liberalere”. Enten de er politisk eller økonomisk liberale, eller begge deler. Bare kommunistene og særlig nasjonalistene utgjør en autentisk utfordring på sikt. Forskjellene mellom dem har gradvis blitt utvisket det siste tiåret. I en slik grad at en rødbrun syntese mellom ytterste venstre og ytterste høyre er i emning.

Mange kommunister fordømmer selvfølgelig de ytterliggående nasjonalistene, og omvendt. Men stadig flere finner felles grunn. En ny politisk kreatur under navnet ”eurasianisme” begynner å gjøre seg gjeldende bak kulissene. Den sammenfaller en del med en lignende russisk bevegelse kalt for «nasjonalbolsjevismen» (forskjellene skal gjøres rede for i neste innlegg).

Bevegelsens intellektuelle spydspiss, Aleksander Dugin, er fokuset for neste innlegg: ”Russland redux? – del 2”. Mens dette innlegget er forankret i en materialistisk og empirisk forståelse av nuet, er neste innlegg mer idéhistorisk og metafysisk rettet. Begge innleggene kan sees på som korrektiver til hverandre.

Uten en materiell forståelse, blir man fort en luftkastellarkitekt. Uten en metafysisk forståelse, får man et forflatet og et reduksjonistisk virkelighetsbilde. Å spenne bro mellom disse sfærer er altfor ambisiøst i denne omgang. Det er heller ikke mulig per i dag å skue framtidens politiske frontavsnitt i et enkelt blikk. Men skal man forstå Russlands politiske dynamikk, kommer man ikke utenom et forsøk på å sette seg inn i hva som rører på seg i kontemporær tenkning. En tenkning full av potensiell sprengkraft.

Publisert i Økonomi, Geopolitikk | 7 Comments »

Dessertgenerasjonens etterkommere

11/07/2009 av Magne Stolpnessæter

De eldre generasjoners misnøye med ungdommen er muligens like gammel som menneskeheten selv. Og de yngre generasjoners misnøye med de eldre er antakelig av tilnærmet samme årgang. I det 5. århundret f. Kr klaget Sokrates over de unges latskap og mangel på selvbeherskelse. Responsen går like ofte den andre veien: Den ene generasjonens handlinger og verdensanskuelse har en underlig tendens til å framkalle motreaksjoner hos de kommende.

Etterkrigstiden har kanskje brakt til verden de mest generasjonsbevisste mennesker i historien. Men selv dramatiske svingninger på detaljnivå er uinteressante i geologisk tid. Mennesker i det 22. århundret, for ikke å si i det 4. årtusen, vil finne 68-erne og deres antiteser like relevante som Harald Hårfagres samtidige. For de som lever i nuet, kan det allikevel være greit med et sveipende overblikk over vår nære fortid. Dette for å kunne se eventuelle konturer av vår nære framtid.

Hva er egentlig en generasjon? Ordet er synonymt med slektledd, men en generasjon kan ikke utelukkende beskrives som kun det. Dersom man skal tillegge ordet sosiohistoriske konnotasjoner, kan man også si at en generasjon i sin intersubjektivitet representerer den rådende tidsånd, dvs. tidens sterkeste kollektive strømninger eller føringer. Noen er mer representative, mens andre er mer i utakt med sin egen generasjon. Den pedantiske leser vil kanskje innvende at tidsånden går på tvers av generasjoner, og det gjør den som oftest . Noen generasjoner setter allikevel sitt stempel tydeligere enn andre, avhengig av hvor i makthierarkiet de befinner seg. De rekker fram til høyden tidsnok, og blir oppe på tindene lenge. Atter andre er dømt til å oppholde seg i skyggen av sine dominerende fedre, samtidig som deres egne barn presser seg offensivt opp nedenfra.

Hvor går grensen for en generasjon? Går det an å skape distinkte kutt? William Strauss og Neil Howe har på noe spekulativt vis satt opp skillevegger mellom ulike generasjoner siden 1400-tallet. Innenfor deres (amerikanske) taksonomi tilhører undertegnede den såkalte milleniumsgenerasjonen Y (født mellom 1982 og 2000), mens de to foregående er henholdsvis generasjon X (1961-1981) og babyboom-generasjonen (1943-1960). Dette er riktignok spesifikt amerikanske forhold, men som etter deres sigende overlapper med vestlige – derav norske – forhold generelt.

Taksonomien til Strauss og Howe virker dog en smule naiv. Når det er sagt, så har de i det minste forsøkt å fange opp ulike generasjoners sykliske trekk (nomadisk, reaktiv, adaptiv, idealistisk, samfunnsorientert [ufullkommen oversettelse av civic]). Presise kutt vil uansett som regel falle til steingrunn. Her må det være rom for slingringsmonn. Hvor en generasjon starter og slutter, er aldri mulig å fastslå helt sikkert. Man må nøye seg med omtrentligheter. Ikke minst på grunn av alle gråsonene og de manglende mellomledd. Hvor skal man f.eks plassere Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre?

Noen er født gamle, mens andre er født unge. Selv er jeg født gammel, og føler meg mer beslektet med de som er født på 1970-tallet enn de som kom etter 1986. Enda iallfall. Dette har ikke bare med alder og livsstadier å gjøre, men også REFERANSERAMMER. Selvfølgelig finnes det unntak, siden enkelte KRYSSFELLESSKAP overskrider alle aldersforskjeller, enten oppover eller nedover.

På noen områder deler jeg referanserammen med enkelte av mine jevnaldrende, og særlig de som er 5-10 år eldre enn meg: Enten det gjelder hva som ble sendt på TV da det bare fantes en kanal, eller hva som en gang sirkulerte av tegneserier, og ikke minst minnet om den førdigitale bevissthet. Men alt dette er kanskje bare trivialiteter som utviskes om man ser noen tiår fram i tid. Referanserammer er byggverk som kan utvides og overlappes med andre referanserammer. Den indre avstanden på tvers av generasjonene skal man allikevel ikke undervurdere.

Noen unndrar seg reduksjonisme og generalisering: Forpostfekterne og de reaksjonære. Forskjellene mellom dem er ikke alltid tydelig, siden visse grunntrekk er sykliske. La oss holde oss til de første: De har til alle tider overskredet sin generasjons klamme stengsler, og taler kommende slekters språk. En generasjons kollektive bevissthet har ofte sprunget ut av de frø, som tidligere epokers mentale uteliggere en gang sådde.

Det er disse UNNTAKSMENNESKENE i utakt med egen tid, som gjør det vanskelig å båssette mennesker ut ifra det slektsledd de tilhører. Jens Bjørneboe var f.eks 20-30 år eldre enn de fleste 68-erne, men hadde allikevel en status som «æres-68-er». Nettopp fordi han var en forpostfekter som manifesterte de trekk generasjonen etter ham ble delvis inspirert av. Rigide generaliseringer kan fort føre til generasjonsfascisme, der man automatisk forhåndsdømmer noen på grunnlag av den epoke de ble født i. Enten det er slektsledd bakover i tid, eller framover i tid.

Med fare for å bli generasjonsfascist, så er det allikevel instruktivt å tegne opp visse generaliseringer. De er selvfølgelig dømt til å bli unøyaktige. Selv om innleggets overskrift tar utgangspunkt i dessertgenerasjonen – hittil omtalt som 68-erne eller babyboomerne – så er det hovedsakelig den såkalte generasjon X eller «ironigenerasjonen» som det primært skal tas oppgjør med. Glasurgenerasjonen – den såkalte milleniumsgenerasjonen – slipper heller ikke unna, men de har ennå ikke rukket å få særlig definisjonsmakt, annet enn innenfor populærkulturen. Tyngden av kritikk vil derfor rette seg mot de som kom i skyggen av 68-erne.

Ironigenerasjonens nihilisme og tafatthet var og er på mange måter en reaksjon mot dessertgenerasjonens maktbrynde, og fortsatte sosioøkonomiske dominans. Tidligere og fortsatt forkledd som idealisme og solidaritet. Hvorfor kalles ironigenerasjonens hatobjekt for dessertgenerasjonen? Betegnelsen dukket visst først opp i Arbeiderbladet i 1966, i en artikkel om 1960-årenes arbeiderungdom.

Plommen i egget

Etterkrigskullene fram til 1960 hadde kommet til verden i rekordantall. Denne tiden var preget eksplosiv økonomisk vekst og sosial mobilitet som savner sidestykke både før og senere. Dette var generasjonen som fikk alt «gratis» og skummet fløten av tidligere generasjoners blodslit. Dette er også den første generasjonen som har nektet å bli gammel, siden de var de første til å frambringe en ungdomskultur med gjennomslagskraft.

Disse 68-ernes opprør mot den mer konservative krigsgenerasjonen var kanskje ikke helt uten idealistisk forankring. Allikevel bunnet den for det meste i en eksistensiell frykt for sosial deklassering, grunnet 1960-tallets massive sosiale mobilitet. Deres frykt har siden blitt gjort til skamme, ikke minst fordi de har kommet seg innerst inne i maktens korridorer, og beholdt det økonomiske og politiske hegemoniet like fram til milleniumsskiftet. Og det er disse som vil nyte godt av pensjonsordningen så lenge den varer. De var heldige nok til å surfe inn på eldrebølgen mens konjunkturene var på topp. Verre er det for de som kommer etter.

Ikke bare har ironigenerasjonen blitt holdt utenfor de viktigste avgjørelser når det gjelder framtidens pensjoner. Dessertgenerasjonen har også nærmest MONOPOLISERT statusen som EVIGE opprørere, selv om de har
hatt sitt på det tørre i flere tiår. Dette har fratatt ironigenerasjonen selvrespekten, og de har dermed reagert på foreldrenes høytidelighet med en holdning om å være konstant uhøytidelig. Bak deres fårete smil skjuler det seg kanskje en vedvarende hårsårhet over manglende anerkjennelse fra 68-erne? En av denne generasjonens fremste eksponenter i det forflatede norske kulturliv er Erlend Loe.

Mye av kritikken som Loe og jevnaldrende kolleger retter mot foreldregenerasjonen er berettiget. Men er den særlig dyptpløyende? Den mest elegante hudflettingen av 68-erne ble mest sannsynlig utført av Kaj Skagen allerede på begynnelsen av 1980-tallet (spesielt i Bazarovs barn fra 1983). Skagen kommer selv fra dessertgenerasjonen, men er på alle måter en atypisk og mer tidløs representant. Dessuten er han et hederlig eksempel på et åndsmenneske som var krass mot sin egen generasjons falske radikalisme, uten å ha gjort knefall for de siste 20 års liberale dogmer. Og han levner Erlend Loes ironigenerasjon liten ære.

Han gir allikevel Loe honnør for å ha tatt sin egen generasjon på kornet i boka L fra 1999. Et bifall som kommer til sin rett. Boken er ikke bare en utlevering av ironigenerasjonen, men også et SYMPTOM. Loe ville ikke kunne skrive så treffende uten å ha en intuitiv forståelse av sin generasjons tragiske avmaktsfølelse: En generasjon uten oppgaver. L er neppe en gjennomtenkt satire. Og noen ganger er det nok forfatteren som taler − en forfatter som har fått en grunn dannelse − en grunnfagsdannelse. Forfatteren tror ikke det er noe under dette grunne, som når han skriver: «Religionen har vi prøvd, og det gikk ikke bra». Så enkelt er det neppe.

Erlend Loe skildrer i sin roman en gruppe yngre menns tragikomiske forsøk på å utrette noe stort og betydningsfullt i en verden hvor all storhet er kvantitativ og all betydning gitt på forhånd, uten individets egen innsats. Alt er avsluttet. Hva skal han bygge? Alt fins jo fra før: «Det er litt som om verden var ferdig laget da vi ble født inn i den. Den er ikke vår. Vi har ikke bygd den. Det eneste som gjenstår er vedlikehold og reparasjoner. Vi er født inn i et oppussingsprosjekt. Hvor pirrende er det? Uansett hva vi foretar oss, vil det ikke utgjøre noe fra eller til».

Disse triste, passive radikalere savner deltakelsen i verden, de savner iver og engasjement. Savner troen på at de kan gripe inn i det som skjer, savner motstand, savner oversikt, «savner en kongstanke», savner mening og kall. Deres bilde av verden, og av forholdet mellom individet og verden, fratar dem også tilskyndelsen til å strebe etter det de savner. For når verden oppfattes som «det store maskineriet» som bare går og går, «uforstyrret» av ethvert opprør, blir opprøret meningsløst.

Enkelte 68-eres lefling med tyrannier var kanskje med på å likvidere deler av ironigenerasjonens engasjement. Men det er bare en delvis forklaring. Og en sovepute. Glasurgenerasjonen derimot, er mindre apatisk, og deler heller ikke aversjonen mot babyboomerne. For dem tilhører 68-ernes eksesser en uendelig fjern fortid. Selv om denne generasjonens ærgjerrige CV-ryttere gir inntrykk av et voldsomt engasjement, er den sjeldent tuftet på uselviske motiver. De færreste er særlig risikovennlige, men dypest sett instrumentelle og med skarp nese for sin samtids prestasjonsvaluta.

Glasurgenerasjonen er derfor gjennomgående NYBORGERLIG og KONSERVERENDE i den forstand at den ikke utfordrer status quo, men er tilfreds med den. Dette er STREBERGENERASJONEN framfor noen. Noe ungdomsopprør steller de neppe i stand, siden mange «voksne» nå gratulerer dem med deres kultursmak. Ja, sågar snakker som dem. Dette fordi de voksne ikke har noe å by på selv. Den alminnelige livs- og tanketomhet kamufleres da med ungdommelig klesdrakt og litt rock. Ungdommen har plutselig intet å bryne seg mot, fordi autoritetene er så runde i kantene.

Selv om nihilismen er mindre påtrengende hos glasurgenerasjonen, så er den samlet sett ikke mindre fortapt enn de som kom foran. For når det ikke går raskt nok i svingene, ligger kjedsomheten på lur. Og den er en kamuflert dødsdrift. Hvordan kan det være kjedelig og grunt å leve når bibliotekene, Platekompaniet og Internett flyter over av genial kunst? Altfor mange unge mennesker går igjennom verden, men SER DEN IKKE!

Allerede små barn kan være smittet av apati: Uten initiativ, uten interesse, sånne som ikke vil være med på tur fordi de «har gått tur». Mens andre barn lever i en livsfylde som ikke er blitt fratatt dem. De voksne må vise ungene at det finnes en skapende kilde: Barn som opplever seg som skapende, vil fylle verden. I motsatt fall blir det verden som fyller dem. Vil glasurgenerasjonen tilby kommende generasjoner slike forbilder som viser dem veien til EKTE personlig frihet og individualitet?

Verden ligger åpen for forandring. Dessverre er vi lammet. Vi lammes av en ide om en art selvrealisering, som passer det økonomiske og teknologiske systemet. Vi må realisere oss på en annen måte. Vi må finne tid til en så omfattende dannelse, og ro til slik selverkjennelse, at vi kan legge grunnlaget for en ny kulturform. Vi må overskride det snevre selvet.

For min generasjon har dette toget muligens gått. Noen unntaksmennesker kan kanskje berede grunnen for en ny praksis, men det er opp til neste generasjon(er?) å realisere veien ut av den konserverende sirkel. Dersom de to siste generasjonene sammen spiser opp det materielle forråd, så er det muligens duket for et enda bitrere generasjonsoppgjør enn det man så for 40 år siden. Både ironigenerasjonen og glasurgenerasjonen kan da vente seg ungdommelig vrede. 68-erne derimot, slipper nok unna denne gangen også.

Håpet

Publisert i Dagsaktuelle tema: Samfunn, Metaperspektiver | 3 Comments »

Reisen til helvete på første klasse

20/06/2009 av Magne Stolpnessæter

Verden er i bakrus dagen derpå. Landenes og folkenes økonomiske kaker har skrumpet inn. Men alle håper på at kalasen gjentas i morgen. At den blir enda mer overdådig. Og de fleste har tenkt å spille den samme platen om igjen. Om enn i remixet form. Tilstanden er og blir en uendelig nåtid med mindre variasjoner. Enn så lenge iallfall.

Et viktig epokalt nøkkelspørsmål melder seg med stigende insistens: ”Mot hvilken framtid ledes vi, under fanen til en vill og fanatisk kapitalisme?” Eller for å stille spørsmålet på en annen måte: ”Hva forteller dagens (minkende) overflødighetshorn og (gårs)dagens globale kjøpefest om den menneskelige solidaritets skjebne?” Og ”hva er plutokratiets framtidsutsikter”?

Før vi kommer så langt: Undertegnede skal verken lure seg selv eller leserne med at han er spesielt ”solidarisk” og ”uselvisk” av natur. Noen større egoist kan man neppe forestille seg. Og denne egoisten har et islett av en predatorisk trang til å komme seg opp og fram på andres bekostning. Bare strukturelle omstendigheter har (heldigvis) forhindret at vedkommendes disposisjoner ikke har slått ut i megaloman rovdrift. Hvor stor andel av lyten som er personlig rotfestet, og hvor mye som er barn av tiden, skal være usagt.

Så her skal jeg ikke innprente dårlig samvittighet hos noen, fordi jeg har selv en rekke vekstideologiske svin på skogen. Jeg har ikke klart å befri meg fra tidsåndens befalinger om ”løp og kjøp”. Og hadde jeg kalt meg sosialist, ville jeg aldri ha levd opp til idealet. Men skal man nøye seg med å resignere og slå seg til ro med at det meste er råttent nå, og at det er stille før stormen?

Har man ERKJENT at noe er galt med ens egen (manglende) holdning, samt menneskehetens materielle disproporsjoner og åndenød, så er man kommet et lite stykke på vei. Men jeg skal ikke rose meg selv for mye her. For å OVERSETTE erkjennelse til relevant HANDLING er en uendelig mye større bragd. La oss nå ikke dvele for mye ved undertegnedes personlige brister, og heller heve blikket til de krefter som har forvandlet klodens overflate med en million orkaners kraft de siste 30 år.

Kullsviertroen på markedets forrang hadde ligget brakk i 50 år da den omsider ble vekket til live igjen i overgangen mellom 1970- og 1980-tallet. Den nådde sitt klimaks på midten av 1990-tallet, og falmet deretter litt utover årtusenskiftet, før den endelig slo sprekker for fullt i 2008. For å låne metaforen til Hegel: Minervas ugle flyr igjen. Den neoliberale epoken nærmer seg sin siste fase. Mon tro om Minervas skribenter her hjemme på berget liker denne tanken.

Den neoliberale diskursen henger dog igjen som et tungt etterslep, men de mest ivrige tilhengerne må sies å jobbe overtid. Selv om de færreste tar markedsfundamentalismen på alvor (de fleste har vel aldri gjort det), så er vekstideologien fremdeles konstant allstedsnærværende. Og var det også før denne epoken satte inn. Forskjellen mellom vekstideologien før og etter neoliberalismens inntog, var at den tidligere baserte seg på et kompromiss mellom arbeid og kapital. Veksten var med andre ord jevnere fordelt.

I etterkant av oljekrisen i 1973 og den påfølgende nedgangstid, ble dette kompromisset sett på som syndebukk av de ytterliggående liberalistene. En liberalistisk revolusjon var i emning (feilaktig kalt for en ”konservativ” revolusjon, ganske enkelt fordi autentiske konservative for lengst var døde, marginaliserte eller på gamlehjem).

Kapitalismen har under sin (så langt?) siste revansje lykkes der alle store religioner har mislykkes: Å forene menneskeheten under en felles gud. Mammon. Historien slutter tilsynelatende, og friheten tiltar. Ikke den kollektive selvfølgelig, men den (imaginært) personlige [se ”Individualitet vs. konsensus”]. Eller gjør den egentlig det? Neoliberalismen – som Pierre Bourdieu elokvent advarer oss – er egentlig en AUTORITÆR UTOPI som i bunn og grunn ikke er annet enn et ”program for en systematisk destruksjon av kollektiver”, der det tjener profittraten: Enten det gjelder fagforeninger, familier, lokalsamfunn eller små nasjoner.

Neoliberalismen er på ingen måte en avlegger av Adam Smiths Wealth of Nations, der markedets usynlige hånd styrer samfunnet, eller en oppdatert form for cobdenisme som helbreder verden gjennom fredsskapende frihandel. Og den innevarsler slettes ikke ankomsten til den statsløse markedsutopien. Det som tvert imot har karakterisert den langvarige boomen (med sine nedturer) siden 1980, har vært en massiv og naken implementering av statsmakten for å heve profittraten til de som allerede hadde mest fra før.

Som Mike Davis sa det for et kvart århundre siden : ”Although the rhetoric of the various campaigns and tax rebellions that paved Reagan’s road to power was vigorously anti-statist, the real programmatic intention was towards a restructuring, rather than diminution, of state spending and intervention in order to expand the frontiers of entrepreneurial and rentier opportunity”.

Trouble in Paradise

Noen vil kalle dette for konspirasjon. Men uavhengig av hvor bevisst politikken samlet sett var, så har den økonomiske NETTOEFFEKTEN av 30 års neoliberalisme generelt vært REDISTRIBUTIV snarere enn genererende. I USA f.eks, har reallønnsveksten for gjennomsnittsamerikaneren siden 1973 vært negativ, mens den øvre prosenten har skummet fløten av veksten siden da. Politiske og sosiale nettverk, og ikke nødvendigvis konkurranseevne, har belønnet systemets største vinnere. Dick Cheney, Abramovitsj, Silvio Berlusconi og Rupert Murdoch, for nevne noen navn som får Kjell Inge Røkke til å blekne totalt.

Disse ovennevnte utgjør blant de mest kjente innenfor PLUTOKRATIET, som inntil finanskrisen var en voksende gruppe, ikke minst takket være veksten som fremdeles pågår i Kina og India. Ifølge World Wealth Report fra 2008 var det 10 millioner dollarmillionærer og et tusen dollarmilliardærer som dominerte den sosiale pyramiden globalt (grunn til å tro at antallet har minket noe nå). Ifølge beregningene den gang ville de innen 2012 kontrollere formuer verdt 59,1 billioner dollar (mer enn 120 norske statsbudsjett). I lys av senere begivenheter vil prognosen neppe slå helt til, men dette sier allikevel en god del om hvor stort beslag disse legger på verdens ressurser.

Ved siden av begjæret etter luksus, er en dynamisk, evigvoksende sosioøkonomisk ulikhet, selve systemets motor. Og ikke bare en konsekvens. Så banalt er det: Lavtlønnet arbeid er fundamentet for plutokratiets eksistens. For ressursene på kloden er ENDELIGE. Mer enn to milliarder mennesker lever på 2 dollar eller mindre om dagen. Hypermarkeder på størrelse med byer, forsteder på kunstige øyer (Dubai), megayachter og andre eksesser vil for alltid være himmelropende langt unna deres virkelighet.

Denne økonomiske elitens sjelløse profil er like mye gjeldende for alminnelige moderne, vestlige (og etter hvert østlige) mennesker. Hos plutokratene bare i større grad og mer destruktivt: Kunst og tenkning, religion og erkjennelse, alt det som springer fra menneskevesenets sentrum, har ingen innflytelse på hverken det personlige eller samfunnsmessige liv, men er blitt impotent. Livets jernharde, uoverskridelige vilkår settes av økonomi og teknikk, hvis drivkrefter er å finne i maktbegjæret, egeninteressen, trangen til materiell bekvemmelighet og overflod. Åndslivet taper sin betydning, uten at det dermed oppstår noen fortvilelse eller noe savn hos flertallet av menneskene, som tilfredsstilles fullt ut av materiell velstand og kommersiell underholdning.

En såkalt ”elite” som er mer opptatt av materielle privilegier enn sosiale plikter, og som heller ikke har en solid intellektuell og kulturell dannelse, lover ikke godt for framtiden. Verden styres med andre ord av velbemidlede barbarer. Antakelig finnes det også noen lyspunkter innenfor plutokratiet: De som ønsker å ta sine forpliktelser, og som i tillegg har den kulturelle og intellektuelle ballast som gjør at de kan kreve en viss respekt fra verden. Men det er dessverre grunn til å tro at mange av disse er mer eller mindre analfabeter som Berlusconi, Murdoch og Røkke: Tjener sine penger på virksomheter som forringer vår livsverden, og bruker sitt overskudd på postpubertale sport- og luksusprosjekter.

Imens rystes plutokratiet i grunnvollene. Fjoråret var fullt av vardøger: Spontane opptøyer over hele verden i fjor viser hvilken storm det kan brygge opp til [se ”Uroens geopolitikk” av Michael Klare]. Istedet for å konfrontere problemene som tårner seg opp, vil (det stadig minkende) plutokratiet muligens trekke seg tilbake til sine strengt bevoktede enklaver, bak tykke murer i byenes trygge soner. Der de har bestemt seg for å tømme planetens forråd innen en generasjon eller to. Og når det ikke er mer igjen å tømme, vil de heller ikke ha noe smøremiddel å gi sine voktere. Overlatt til seg selv og massenes nåde, vil plutokratens bolig ende opp som en kalket grav.

This is why you need insurance

Publisert i Økonomi, Dagsaktuelle tema: Samfunn | 3 Comments »

Konsekvensene av en nordkoreansk kollaps

02/06/2009 av Magne Stolpnessæter

Enda en geopolitisk thriller iscenesettes i disse dager på den koreanske halvøy, den kalde krigens siste brennpunkt. Selv om retorikken er krigersk og feberhet, skal man ikke la seg affisere for mye av den umiddelbare støyen. Fatale misforståelser med apokalyptisk utfall i løpet av brøkdelen av et sekund er teoretisk mulig, men ikke det aller mest sannsynnlige. Den kjernefysiske sprengladningen i forrige uke var uansett relativ beskjeden. Iallfall sammenlignet med hva de monstrøse dommedagsvåpnene til klodens øvrige atommakter er i stand til å utrette.

Detoneringens seismiske effekter begrenser seg ikke til jordskorpen, for det er noe annet enn Kim Jong Ils atomvåpen verden frykter mest. Frykten skyldes usikkerheten rundt regimets framtidige stabilitet. Eremittregimet har siden slutten av 1990-tallet fått intravenøs næring utenfra, fordi ringvirkningene av en eventuell nordkoreansk kollaps er GLOBALE og MASSIVE. Spørsmålet er selvfølgelig ikke hvorvidt verden «trenger» Nord-Korea, men hvorvidt verden HAR RÅD TIL Pyongyangs politiske sammenbrudd. Dette er den lille tuen som er i stand til å velte det geopolitiske lasset.

Uten å ha noen illusjoner om dette regimets natur, så viser den siste ukens hendelser tydeligere enn noe annet, at internasjonal politikk i hovedsak er det MULIGES KUNST. Prosessen består ganske ofte av et VALG MELLOM ONDER. At enkelte neokonservative i USA, og naive tilhengere av humanitære intervensjoner hjemme i Norge – deriblant Janne Haaland Matlary – har en overdreven tro på egne evner til å utføre kontrollerte regimeendringer, får så være. Deres argumenter hører den nære fortid til. For hverken Obama eller hans allierte har den nødvendige appetitt eller kapabilitet til å iverksette slike eventyr. Vestens opsjoner har krympet for hvert år siden innmarsjen i Irak, og har ikke akkurat styrket seg under finanskrisen. Dette er bare én av flere praktiske grunner til at en villet endring utenfra ikke kommer med det aller første. Den afghanske hengemyra forsterker denne tendensen.

Før vi ytterligere utbroderer de geopolitiske konsekvensene av et hypotetisk nordkoreansk sammenbrudd, er det viktig å ikke miste av syne implikasjonene på individ- og samfunnsnivå. Om Nord-Korea skulle kollapse, så er det nærliggende å tro at det vil komme en strøm av sosioøkonomiske flyktninger inn i sør. En eventuell gjenforening vil da skje på Seouls premisser, på samme måte som Øst-Tyskland ble fullstendig absorbert av Vest-Tyskland.

Følgene av den tyske gjenforeningen 20 år etter er på ingen måte bagateller: Med unntak av Angela Merkel – noe så usannsynlig som en østtysk kvinne som har klatret opp til kanslerposten – og noen andre ressurssterke mennesker på riktig sted til riktig tid, er en betydelig andel av østtyskerne over 40 år annenrangs borgere. De har ikke blitt særlig godt integrert i den vesttyske overbygning. Massearbeidsløshet og sosial frustrasjon er fremdeles et kronisk onde. Den mentale gjenforeningen lar fremdeles vente på seg (Mauer im Kopf ). Iallfall blant den eldre garde, selv om ungdommen gradvis transcenderer denne avgrunnen. Økonomisk har gjenforeningen vært en katastrofe for Tyskland sett under ett. Og de små tegn til rekonvalesens de siste 5 år er i ferd med å utraderes av finanskrisen.

Mange sørkoreanske studiegrupper har siden 1990 reist til Tyskland for å se på kostnadene av gjenforeningsprosjektet. Resultatene har lagt en demper på sørkoreanernes iver til å gjøre noe lignende. Virkningene i Tyskland har vært dramatiske nok, men BLEKNER TOTALT sammenlignet med hva som vil skje om noe tilsvarende hender i Korea. På det mentale plan har særlig psykiateren Jeon Woo-taek bidratt til økt kunnskap om avgrunnen mellom nord og sør. Bortsett fra de eventuelle sosioøkonomiske og geopolitiske ringvirkningene, er Jeons funn avskrekkende i seg selv.

Hans studier av den mentale tilstanden til mer enn 600 nordkoreanske avhoppere (per 2007) er en enestående lakmustest på hvordan de psykologiske virkningene av en gjenforening vil kunne utarte seg. Antallet nordkoreanske flyktninger i sør passerte 10 000 i 2006. Fremdeles et relativt lite tall, men flyktningestrømmen øker gradvis. En tendens som har pågått siden Kim Il-Sungs død i 1994.

Siden grensen mellom disse to statene er ugjennomtrengelig og hermetisk lukket, har avhopperne måttet ta seg inn via en omvei som går igjennom den litt mer porøse grensen til Kina. De som har blitt pågrepet av kinesisk politi, har blitt sendt hjem øyeblikkelig med de mest nådeløse følger. Om ikke kinesiske myndigheter har tatt dem på fersk gjerning, så er faren stor for å havne i hendene på skruppelløse menneskehandlere. Ikke minst de nordkoreanske kvinnene er i slike situasjoner utsatt for å bli solgt videre som sexslaver på svartebørsen.

For de ytterst få som har nådd fram til Sør-Korea, venter nok en hard virkelighet. Dog av en annen art. Noe forjettet land er heller ikke broderstaten sør for den 38. breddegrad. Flyktningene sliter ofte med post-traumatiske symptomer, noe som forsterkes av KULTURSJOKKET i sør. Av de Jeon har intervjuet, sier 48% at de ikke tror at folk fra nord og sør vil komme til å forstå hverandre. 78 % har et sterkt ambivalent forhold til materiell velstand («Jeg ønsker ikke å være en slave av penger, men trenger dem sårt for å overleve…»), og 42% sier at KULTURELLE forskjeller betyr mer enn de politiske. Lysår skiller nord og sør etter drøyt 60 års deling.

Flyktningenes lave sosiale status gir dem minimale sjanser til å få seg en godt betalt jobb. Dette er med på å forsterke deres SOSIALE ANGST, og ENSOMHET forblir gjerne en kronisk tilstand, siden de gjerne flyktet alene uten familien på slep. Og MISTENKSOMHET hindrer dem ofte i å sosialisere seg med andre avhoppere. Frykten for angiveri lever videre også i eksil. Dersom Sør-Korea ikke klarer å INTEGRERE denne marginale gruppen, hvordan skal de da kunne absorbere 22 millioner ekstra?

Etter Østblokkens sammenbrudd var det ordinært at fysikere og andre vitenskapsmenn fra eliten bak jernteppet måtte belage seg på en enorm SOSIAL FALLHØYDE. At russiske og tsjekkiske atomfysikere måtte (og kanskje fremdeles må) fornedre seg til å selge støvsugere var ikke særlig uvanlig. For den nordkoreanske eliten vil fornedrelsen bli desto større. En (nord)koreansk Angela Merkel (forøvrig også fysiker av utdannelse) er neppe sannsynlig. Uansett hvor høy utdannelsen til en nordkoreaner er, og uansett hvor intelligent personen måtte være, så vil vedkommende muligens bli dumpet på det sørkoreanske jobbmarkedet.

Akkurat som mange andre land, sliter Sør-Korea nå med en omfattende økonomisk krise. Man kan bare forestille seg det TOTALE SAMMENBRUDD også i sør om slusene mot nord skulle åpnes på toppen av dette. En horde på millioner av utsultede mennesker som oversvømmer Seouls gater blir mildt sagt uhåndterlig.

Umiddelbart etter Kim Il-Sungs død i 1994 spådde mange at regimet i nord snart ville få en rumensk sorti (Ceausescu ble som kjent henrettet jula 1989), men fallet kom aldri. For Nord-Korea har overlevd. Mot alle odds. Økonomien har kollapset gjentatte ganger de siste 15 år, og mellom 600 000 og 1 million mennesker sultet ihjel under hungersnøden på slutten av 1990-tallet. Dessuten er inntekten gjennomsnittlig 17 ganger høyere i sør (noen hevder den er hele 50 ganger høyere, men ingen sikre kilder foreligger). Hva er da grunnene til denne stabiliteten?

Revolusjoner forekommer sjelden når folks liv er på det hardeste. Når folk strever med å overleve, har de sjelden tid til revolt. For å skape omveltninger må de kunne se ALTERNATIVER til situasjonen, og de trenger en form for organisasjon, uansett hvor rudimentær den måtte være. Ellers blir de sablet ned av regimet. Den revolusjonære snøballen begynner å rulle når den regjerende eliten tar fatt på halvhjertede reformforsøk (en innrømmelse av at noe er galt), eller begynner å vise tegn til intern splittelse. Intet av dette er tilfelle i Nord-Korea per dags dato. Eliten ser ut til å være unison.

Riktignok har det vært en mikroskopisk liberalisering av regimet de siste to tiår, men uavhengige sosiale og kulturelle aktiviteter er fremdeles strengt forbudt. Selv om de skulle være apolitiske. Dette konstituerer en betydelig forskjell fra Bresjnevs Sovjet på 1970-tallet, og for den saks skyld dagens Kina. Der eksisterer det i det minste et uoffisielt sivilt samfunn, der dissentere som uttrykker seg kritisk mellom linjene fremdeles kan unnslippe maktelitens jerngrep. I Nord-Korea kveles all dissens i fødselen.

Det er forståelig at mange kritiserer det nordkoreanske lederskapet for å være paranoid. Men deres frykt er velbegrunnet: Eksistensen til et søkkrikt og politisk meget friere Sør-Korea gjør dette regimets situasjon diametralt forskjellig fra den i Kina og Vietnam. Dersom befolkningen som helhet får vite om disse kontrastene, frykter de med rette en folkelig oppstand. Elitens medlemmer er dermed i samme båt. Frykten for fornedrelse, rettergang, henrettelser og det fullstendige tap av legitimitet er tungtveiende faktorer som hindrer mytteri mot den sittende diktatoren.

Det er dermed ikke lojalitet – regimets håndlangere har neppe store illusjoner om hva systemet står for – men KALKULERT overlevelsesstrategi hos partipamper og generaler som holder regimet oppe. Og bistand utenfra. Nord-Korea oppfører seg riktignok som en nevrotisk tenåring som bedriver systematisk selvpining. Men som de fleste oppegående mennesker forstår, er en slik selvutslettende atferd som regel et ROP OM HJELP. Hjelpen kommer nok enda en gang, selv om ingen liker den pubertale nevrotikeren.

For Russland, Kina og (noe uuttalt) Sør-Korea er det uakseptabelt at Nord-Korea kollapser. Her ligger mange grimme kort på lur. Derfor pøses det inn milliarder av dollar i bistand fra Sør-Korea (!) som stadig trues, Kina og EU. Alt snakket om (tannløse) sanksjoner til tross: Ingen våger å trekke slangen ut fra respiratoren. Om så skulle skje, ville også Sør-Korea falle over ende. Siden denne økonomien er sterkt sammenvevd med den japanske og den kinesiske, vil katastrofen forplante seg videre til USA og resten av verden.

Man kan bare tenke seg følgene av anarki i et land som har hamstret masseødeleggelsesvåpen: Med påfølgende borgerkrig, mafiavelde og dommedagsmaskiner på den internasjonale svartebørsen. Dette vil bli et gullrush for lyssky krefter i undergrunnsøkonomien. Men et helvete for resten. Om lederskapet i Pyongyang skulle miste grepet, vil kineserne neppe sitte rolig på gjerdet og la flommen utfolde seg. Mest sannsynlig vil de krysse grensen over Yalu-elva, og iverksette en massiv militær intervensjon. Dette er alternativet til å bli absorbert av Sør-Korea. Kinesisk dominans er da muligens å foretrekke for den regjerende eliten, framfor å kapitulere overfor konkurrenten i sør.

Som autokrati har Kina neppe humanitære betenkeligheter dersom de har bestemt seg for å gjeninnføre STABILITET. Intet er mer verdt enn stabilitet for Beijing, selv om det måtte innebære en kostbar de facto kinesisk vasallstat. Sørkoreanerne misliker nok et slikt scenario, men det vil befri dem fra mange byrder. Her er nok USA en avmektig tilskuer. For til syvende og sist er det BARE Kina som kan roe gemyttene dersom situasjonen skulle komme helt ute av kontroll.

Publisert i Økonomi, Geopolitikk | 11 Comments »

Dypøkologien – del 1

14/05/2009 av Magne Stolpnessæter

«Da ist kein Augenblick, der nicht dich verzehrte und die Deinigen um dich her, kein Augenblick, da du nicht ein Zerstörer bist, sein mußt; der harmloseste Spaziergang kostet tausend armen Würmchen das Leben, es zerrüttet ein Fußtritt die mühseligen Gebäude der Ameisen und stampft eine kleine Welt in ein schmähliches Grab».

«Hvert øyeblikk fortærer deg selv og dine nærmeste, hvert øyeblikk er du selv en ødelegger og må så være. Den uskyldigste spasertur koster tusen stakkars småkryp livet; ett fottrinn omstyrter maurenes møysommelige byggverk og tramper et helt lite samfunn i graven!»

– J. W von Goethe, Die Leiden des jungen Werthers (1774) (På norsk: Den unge Werthers lidelser)

Det er ikke alle filosofer forunt å få begravelse på statens bekostning. Og særlig ikke for de som har avvikende, for ikke å si subversive synspunkter. En av de få som har blitt tildelt en slik anerkjennelse, er den nylig avdøde Arne Næss (1912-2009). Statsminister Jens Stoltenberg var også til stede da Næss ble bisatt, og hyllet ham som den største norske tenker i vår tid. Ironien kunne vel ikke ha vært mer fullkommen. Her satt etablissementet på kirkens benkerader, med vekstideologen Stoltenberg i spissen, for å lovprise dypøkologiens far, hvis tanker ved nærmere ettersyn kompromitterer ALT det sosialdemokratiet og liberalismen står for.

Hvorvidt framtredende sosialdemokrater har fordypet seg i dypøkologisk tankegods, er høyst uvisst. Årsakene til at Næss ble satt på pidestall er sammensatte: For det første handlet det om at politikerne ville pleie sitt eget selvbilde, for det andre at Næss var en ruvende, leviatansk skikkelse i det norske universitetssystemet på 1950-og 1960-tallet, og at man muligens av denne grunn ikke kunne ignorere ham. Dannelsesreisen til det paradoksale mennesket Næss er ualminnelig i norsk sammenheng: Fra å være en knallhard positivist som bedrev stringent analytisk filosofi fra 1930-tallet til 1960-tallet, myknet han opp rundt 1968, og vandret i retning av det spirituelle og mystiske. Det var under den metafysiske oppvåkningen på 1970-tallet, at han etter inspirasjon av den nederlandske filosofen Spinoza (1632-1677) utviklet dypøkologien.

Til syvende og sist var det ikke filosofen og dypøkologen Næss som satt igjen i den kollektive bevissthet. Derimot var det minnet om en leken fjellklatrer og humørfylt gledesspreder, som gjerne drev ablegøyer i TV-studio, der han temmelig usjenert inviterte programlederen til en uhøytidelig boksekamp. I den kollektive bevissthet framstod han dermed som en jovial, urgammel vismann som serverte nasjonens barnebarn kloke ord ledsaget av skøyerstreker.

Ikke alle syntes Arne Næss var en snill og harmløs bestefar. Deriblant den franske filosofen Luc Ferry, som forøvrig var utdanningsminister under Jacques Chirac. I 1992 utga han den polemiske boken Le nouvel ordre écologique (på norsk: Ny økologisk orden). Ferry går ikke særlig i dybden på hva Næss spesifikt stod for. Det er dypøkologien sett under ett, og dens ideologiske forgreininger inn i det ytterste venstre og ytterste høyre, som er Ferrys anliggende.

Ferrys bok ble skrevet året etter Sovjetunionens bortgang, en tid som var preget av svermeri for det liberale demokratiet og markedet på den ene siden, og begynnelsen på en langvarig sorgprosess for radikalere på den andre siden. Selv om Ferry befinner seg i den liberale leir, og feirer utopienes (tilsynelatende) endelikt, så er han likevel ikke overbevist om at historien egentlig er over. For fraværet av fiender med en UNIVERSELL appell (islamister kvalifiserer neppe som en autentisk utfordring), er ikke noe liberalere og sosialdemokrater kan komme seg ifra uskadet. Historiens tilsynelatende slutt, der konstellasjonen demokrati og marked tas for gitt, er også en STERIL og KJEDELIG tilstand som kan virke knugende for de som er MILITANTE av legning. I LENGSELEN etter en annen verden, så er den dypøkologiske impuls derfor en kraft som kan fylle vakuumet etter ekstremismens tidsalder, ifølge Ferry.

Ved en overfladisk lesning kan det virke som at Ferry slår Næss i hartkorn med nazister og ultradikale venstreorienterte. Det er selvsagt ikke tilfelle, men mellom linjene sier han uansett at selv om Næss kanskje ikke er totalitær, så er han iallfall en av Europas potensielt farligste tenkere. Næss i seg selv er nok ikke farlig, men påvirkningskraften hans hos mer militante disipler er muligens det Ferry er redd for.

Paradokset for enkelte er at den mest antivestlige ideologien i verden hverken heter radikal islam, eller har opphav i Midtøsten, men at den er unnfanget i Vesten selv! Etter å ha lest Ferry sitter man igjen med et inntrykk av at det finnes ingen ideologi som er dypøkologien rangen stridig, når det gjelder aversjonen mot modernitet og vestlig sivilisasjon. Selv nazismen og stalinismen var mer ambivalente i så måte. Ingen ideologi er mer reaksjonær og radikal på samme tid! Dypøkologien er like TILBAKESKUENDE som den er FUTURISTISK og UTOPISK. Aversjonen mot nuet er like stor som savnet etter uendelig fjerne epoker, tilbake i tid og framover i tid. Forestillingen om Gullalderen er dermed et (for det meste) uuttalt, men sentralt element. Vestlig sivilisasjon og levemåte er dermed synonymer for modernitetens og teknologiens overgrep mot naturen.

O det nye

Det er helst i de anglosaksiske og germanske kultursfærer – især USA og Tyskland – at dypøkologene har hatt mest akademisk og ideologisk gjennomslag, mens de er mer marginale i Frankrike og den latinske kultursfæren. Hvorfor, er noe uvisst. Bevegelsen er uansett like marginal i dag som det var den gang Ferry uttrykte sin bekymring i 1992. Og utenfor Vesten i større grad. I de fremadstormende økonomiene i Asia f.eks, finnes det neppe noe jordsmonn for slikt tankegods enda. Dypøkologien er utelukkende et fenomen forbeholdt (post)industrialiserte land i Vesten, og har sprunget ut av det sivile samfunns utenomparlamentariske arena, eller i marginene av radikale partier. Men etter at De grønne i f.eks Tyskland har blitt absorbert av institusjonell politikk, er den dypøkologiske bevegelsen i enda større grad løsrevet fra det partipolitiske systemet.

Før vi går videre i Ferrys polemikk, så kan det være på sin plass å avklare hva «dypøkologi» egentlig er for noe. Arne Næss lanserte begrepet i 1973, der han skiller mellom en GRUNN og en DYP økologi. Den grunne økologien er REFORMISTISK, og ønsker å opprettholde rammene for status quo ved å forandre den INNENFRA. Den spiller på lag med reglene til det reelt eksisterende demokratiet og den reelt eksisterende liberalismen. Dypøkologien derimot, er REVOLUSJONÆR, og ønsker å bryte ned dagens orden UTENFRA. Dvs. utenom de etablerte institusjonene og den parlamentariske prateklubb. Hvordan, er noe uvisst. Politisk sett er dypøkologene anarkistiske – med forgreininger både til høyre og venstre – og ønsker en DESENTRALISERING av makten. Hvordan kan Ferry da mistenke dem for å ha (krypto)totalitære tendenser? Dette vil vi komme tilbake til om noen avsnitt.

Alle vet intuitivt hva «økologi» og «økologisk» betyr, og det er den «grunne» økologien de fleste har et forhold til. Den gang som nå. Miljøbevegelsen domineres dermed av de grunne «økologene» som f.eks Bono, Al Gore og Petter Stordalen. Tesen om «bærekraftig utvikling», som Gro Harlem Brundtland reklamerte for på 1980-tallet, inngår også i denne kategorien. Det samme kan vel sies om den pragmatiske organisasjonen Bellona.

Den grunne økologien setter mennesket i sentrum, altså er den ANTROPOSENTRISK. Og utfordrer dermed ikke moderniteten eller humanismen. I den grunne økologien ønsker man å bekjempe forurensing, menneskeskapt drivhuseffekt, rovdrift på naturressursene, samt verne om truede organismer. Målet er å sikre folks velferd og velstand innenfor smertegrensen til moder jord. Vekstideologien er dermed ikke kompromittert, bare noe moderert. Naturen er altså ikke et mål i seg selv, men fremdeles et MIDDEL man må forvalte noe mer varsomt enn i dag.

På den andre siden har vi «dypøkologien». Den er ikke antroposentrisk, men BIOSENTRISK, eller om man vil, ØKOSENTRISK. Her er mennesket bare en infinitesimal – en uendelig liten – del av universet. Naturen sees på som en SELVSTENDIG HELHET. Altså er dypøkologiens grunnsyn holistisk . Mennesket er hverken mer eller mindre verdt enn andre levende organismer, og idealet er at alle organismer skal ha like rettigheter.

Dypøkologiske jurister i USA kjempet f.eks for trærs rettigheter på 1970-tallet. Selv om trærnes forkjempere ikke vant frem, var de allikevel en hårsbredd unna seier. Flere mil med artikler om dette emnet har kommet på trykk i amerikanske jus-journaler, og disse tas på alvor i store deler av akademia. Det som går igjen er ønsket om å erstatte en SAMFUNNSKONTRAKT med en «NATURKONTRAKT», der andre organismer som planter og dyr (pluss fjell!) er rettssubjekter på lik linje med mennesker. Et speilbilde av denne akademiske strømningen finnes også i Tyskland. Formålet er ikke bare å verne om naturen, men å ivareta dens eksistens som et MÅL I SEG SELV.

På biosfærisk nivå er dypøkologien egalitær, men dens holisme innebærer i realiteten et hierarkisk system: TOTALITETEN er hevet over individet. For vi er alle underlagt Kosmos. Dypøkologien er dermed noe helt annet enn en pragmatisk tilnærming til jordens begrensede tilgang på ressurser. Fordi den innehar et METAFYSISK verdensbilde med (kvasi-)religiøse undertoner.

Totalitetens forrang er bare en av flere dimensjoner ved dypøkologien som Ferry finner suspekt. Han påstår i tillegg at enkelte av dens røtter kan spores tilbake til nazismen! For noen av dypøkologiens prinsipper er nærmest som skutt ut av nazistenes økologiske lovtekster. Nazistene var med andre ord PIONERER i utformingen av et lovverk som LIKESTILTE mennesker og dyr. Dette kan bety to ting: At dyret heves til menneskets nivå, eller at mennesket senkes til dyrets. Hvorvidt nazilovgivningen er en ansats til senere dypøkologi, kan diskuteres, men parallellene finnes.

Ferry advarer allikevel mot SKYLD VED ASSOSIASJON. Man kan fort havne i den fellen at man karrikerer radikale miljøvernere fra Greenpeace som neofascister, hvilket oftest er like absurd som å si at Karl Marx har et direkte personlig ansvar for opprettelsen av sovjetiske konsentrasjonsleire. Det samme gjelder koblingen mellom motorveier og nazismen, selv om brunskjortene også var pionerer i utbyggingen av Autobahn. Ferry sier dermed også at man ikke skal avfeie og latterliggjøre dypøkologene sånn uten videre, siden de tross alt adresserer en rekke problemstillinger det liberale demokratiet ikke har klart å løse innenfor det eksisterende rammeverket.

Hans poeng er at dypøkologene, i likhet med nazistene, forsøker å demontere humanismen ved å skape en naturkontrakt som sidestiller alle levende organismer. Ferry er fullblods tilhenger av opplysningstidens tro på framskritt og fornuft, og anser det som en trussel når det liberale demokratiet stilles overfor en slik utfordring.

Hvorvidt Næss virkelig er så farlig som Ferry skal ha det til, er verdt en videre undersøkelse. Hans bilde av Næss er noe utydelig, men Ferrys kritikk av dypøkologien som ideologi og bevegelse er ikke til å ta feil av. For Ferry er dypøkologien farlig, fordi den inneholder en rekke residualer fra vår nære fortids messianske utopier. Og er derfor like attraktiv for neofascister, som neostalinister og religiøse fundamentalister.

Ferrys velskrevne bok kan ikke gjøres ulest, og selv en meget kritisk leser kan i ettertid ikke unngå å assosiere Næss med kryptototalitære tendenser, selv om Ferry aldri eksplisitt stempler Næss slik. Dette er uansett et bilde som ikke korresponderer med den generelle oppfatningen av ham. Når det er sagt: Majoriteten av dypøkologiens tilhengere er dypt anti-autoritære og føler seg mer forpliktet på et slags anarkistisk «lev og la leve»-prinsipp. Allikevel kan denne ideologien – akkurat som marxismen og nasjonalromantikken i sin tid – ha høyst UTILSIKTEDE virkninger på sikt.

Den humanistiske epoken – der mennesket står i sentrum – som har pågått siden renessansen, nærmer seg kanskje slutten, ifølge Ferry. Selv om dypøkologene er marginale i dag, er det ikke utenkelig at iallfall noen av dens avskygninger vil slå ut i full blomst i framtiden. Vi går antakelig en mer fragmentert framtid i møte med ideologisk kamp om de store idéer. De(n) som eventuelt går seirende ut, kan kanskje ikke unngå å ha ØKOLOGI som en del av LEGITIMITETSGRUNNLAGET. I en verden der ressursgrunnlaget har kollapset, så vil forandringene bli påtvunget menneskeheten utenfra. Og da er enhver reform ikke lenger mulig. I etterkant av et eventuelt materielt sammenbrudd – der vekstideologien er ugjenkallelig bankerott – kan man derfor ikke utelukke at en GRØNN DIKTATOR ser dagens lys. Et mulig scenario Ferrys bok implisitt varsler bud om.

Steamberries Train (2005)