Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Energikrig og postoverflod

24/04/2009 av Magne Stolpnessæter

Siden den kalde krigens slutt har flere analytikere strevd med å betegne den nye epoken vi er inne i. Skal den kalles for «postkaldkrig»? Siden 2001 har man begynt å snakke om «post-9/11», men selv ikke denne betegnelsen unndrar seg døgnfluens dirren. Når slutter en epoke å være «postkaldkrig» og «post-9/11»? At analytikere stadig benytter seg av prefikset post, viser jo bare en mangel på språklig kreativitet. Til deres forsvar må det sies at mange av disse begivenhetene inngår i et mønster som det fremdeles er vanskelig å se grunntrekkene i. Prefikset post blir da en enkel løsning grunnet mangel på noe bedre. En viss avstand i tid og rom er nødvendig før man kan døpe en bestemt epoke. Og dessuten: Vi lever ikke i ÉN epoke, men i OVERLAPPENDE epoker. Noen av dem har større rekkevidde i tid og rom, mens andre er mer efemere. Hvorvidt vi lever i gullalderen eller jernalderen er en annen diskusjon.

I fare for å spore av i en metahistorisk ordlek, må jeg dessverre igjen kjøre heisen ned til den konkrete, materielle virkelighet: Til prefikset post og betegnelsen av vår tid. Selv i USA har «post-9/11» som epokal beskrivelse falmet. 11. september virker uendelig fjernt for mange nå, pga flimmervirkelighetens kontinuerlige bad i sanseinntrykk. Og delvis med rette. Fordi det er andre og atskillig tyngre STRUKTURELLE føringer som er mer avgjørende enn spektakulære terrorangrep og de geopolitiske etterspill. Det er med andre ord PROSESSENE, og ikke de konkrete begivenheter som bør vektlegges mest. Når dette er sagt, er det jo ingen bagatell at Al-Qaida har lokket NATO til hengemyra Afghanistan, men det temaet skal vi la ligge her. «Krigen mot terror» har en tvilling som er noe mer usynlig: Den nye «energikrigen».

Etterspørselen etter verdens stadig minkende ikkefornybare energiressurser har begynt – eller er i ferd med – å overstige tilbudet. Ikke minst pga de fremadstormende økonomiene Kina og India, som stadig tørster etter mer. Selv om finanskrisen har bremset etterspørselen, så vil det allikevel ikke løse tilbudsproblemet på sikt. Det blir ikke mer av hverken olje eller gass de neste par hundre millioner år. Selv dagens finanskrise og fallende oljepriser (fra rundt 150 dollar fatet til en relativ stabil pris på 50 dollar fatet, som allikevel er høyt) vil ikke endre dette bildet nevneverdig.

800px-photos-photos_1087592507_energy_arc

Fredsforskeren Michael Klare har også kastet seg på bruken av prefikset post, og kommer med noe som kanskje innkapsler vår tid bedre enn «postkaldkrig» og «post-9/11»: Nemlig POSTOVERFLODSÆRAEN (the post-abundance era). La oss for enkelhets skyld kalle den for «postoverfloden». Få merker noe til postoverfloden for øyeblikket. Butikkene bugner ennå av fisk og annen mat, og det er stadig nok bensin som renner ut av pumpene rundt omkring i verden.

Rasjoneringsspøkelset hører helst hjemme på 1940-tallet eller dagens Nord-Korea. Og det er fremdeles økonomisk overkommelig for unge backpackere fra middelklassen å reise jorden rundt. Men ifølge Klare vil dette snart endre seg drastisk.

Gjennom den siste halvdel av det 20. århundret tok mange det for gitt at det ville være overflod av alt ifra energi, mat, boliger, forbruksvarer osv. Mellom 1945 og 1970 pekte materialismens piler bare en vei: Oppover. Det dramatiske fallet i sildebestanden her hjemme på 1960-tallet, og oljekrisen i verden på 1970-tallet ga midlertidige vekkere, men den dominerende vekstideologien har ikke fått noen skudd for baugen av den grunn. Tvert imot. Selv om man har snakket høyt og lavt om bærekraftig utvikling de siste 20 år, så er det allikevel ingen som snakker om MINDRE vekst av hensyn til miljøet. Slike blir uansett ikke tatt på alvor når sterke økonomiske interesser står på spill. Store deler av menneskeheten har fortsatt levd i den tro at overflodsæraen fremdeles er i rute. En ting er at det muligens blir atskillig færre som tar seg råd til ferie i andre verdensdeler, noe annet er at olje og enkelte typer mat kanskje omsider blir definert som luksusartikler forbeholdt en økonomisk overklasse.

Vi har mange sterke frampek mot postoverfloden: En stadig mer tilspisset energikrig er i emning. For øyeblikket har den mer karakter av å være kald enn varm, selv om den har sine varmfronter i urolige strøk av verden. Denne kalde energikrigen føres hovedsakelig mellom importører og eksportører på den ene siden, og imellom konkurrende importører på den andre siden. Konflikter mellom (potensielle) eksportører forekommer selvsagt, iallfall der grensen for staters kontinentalsokkel er uavklart.

I den kalde krigen mellom importører og eksportører er Europa og Sentral-Asia kanskje de vikigste brennpunkter i dag. At den russiske bjørn for alvor våknet vinteren 2006 ble en grundig virkelighetssjekk for gassimportørene i EU. Europeerne forstod ganske klart at mangelen på egne gassreserver i ytterste konsekvens kunne kompromittere deres hedonistiske livsførsel. Av denne grunn foregår det nå en intens og en relativt skjult maktkamp i russernes sentralasiatiske bakgård. At Turkmenistan er en hårsbredd mer liberalt enn Nord-Korea, og at dissentere risikerer å bli skutt i Uzbekistan, er av mindre betydning når en mer differensiert energitilgang står på agendaen.

Selv om russiske Gazprom har et strategisk overtak i Sentral-Asia – minkende i det siste pga finanskrise og økende gjeld – så er bildet fremdeles uavklart og høyst kaleidoskopisk. Ikke bare EU, Russland og USA slåss om autokratenes gunst, også Kina lurer i bakgrunnen. Og kineserne har både kjøpekraft og autokratiske akkreditiver. Dvs. de har ingen plagsomme krav om respekt for menneskerettigheter, noe vestlige politikere (i retorikken) har.

I den kalde krigen mellom importører, så er det særlig den mellom USA og Kina som muligens vil gjøre seg gjeldende. Fremdeles er det ingen synlig energikonflikt her, og landenes bilaterale forbindelser har styrket seg under finanskrisen. Men etterhvert som reservene av det sorte gull minker, så skal man ikke se bort ifra en mindre hyggelig politisk atmosfære. Begge land importerer brorparten av oljen fra Midtøsten, og de opportunistiske Golfstatene allierer seg med alle som er betalingsdyktige. I Afrika har Kina sikret seg et strategisk forsprang ved å komme først til mølla flere steder.

Det faktum at de fleste vestlige land importerer olje fra ikkevestlige land (gjerne autokratier), eroderer ytterligere Vestens geopolitiske overtak. Dette er mange i vestlige hovedsteder klar over. Vel vitende om at både olje og gass i større grad POLITISERES, så er EU i full gang med å forske på alternative energikilder. I mellomtiden rustes også gårsdagens hasardiøse teknologier opp: En økt satsing på renere kullkraft, bygging av flere kjernekraftverk, samt visjoner om å bygge gigantiske solceller i Sahara inngår i nysatsingen som skal sikre hedonistisk livsførsel og politisk uavhengighet for et nytt århundre. Også Obama tenker i samme bane når han snakker om en «grønn revolusjon» (et mulig interessefellesskap med Kina).

Allikevel: En ting er å skape ny teknologi som baserer seg på fornybar energi, en annen ting er å implementere teknologien i makroskala gjennom en kvalitativ annerledes infrastruktur. Her gjenstår det mye. Og selv ikke alle gode krefter kan med sikkerhet garantere at de REKKER å sette i gang en slik omstilling før det er for sent. For vitenskapens STØRSTE ØYEBLIKK lar seg ikke alltid instrumentelt og planmessig frambringe. Selv månelandingen kan i ettertid virke mer overkommelig. Dette er ingen spøk, for det er selve statenes OVERLEVELSE som står på spill. Dersom denne utfordringen ikke løses, vil menneskene i verste fall bli som dyrene i afrikanske elver under den mest ubarmhjertige tørketid: Der flodhester og krokodiller slåss om tilgangen til det siste vannhullet. Imens venter vi på vinden.

waiting-for-the-wind

Publisert i Økonomi, Geopolitikk | 3 Comments »

Det siste mennesket?

14/04/2009 av Magne Stolpnessæter

Etterdønningene fra Fukuyamas omstridte bok – og motefenomen – «The End of History and the Last Man», preget fremdeles den politiske diskursen i overveldende stor grad da jeg begynte på universitetet for 6 år siden. Her vil jeg ikke trette leseren unødig med repetitive gjentakelser av bokens hovedargumenter – det liberale demokratiet har seiret, og det finnes ingen andre alternativer etter den kalde krigens slutt – men vil gjerne påpeke at Fukuyamas disipler og sympatisører gjerne er mer ukritiske og naive enn ham selv. Man skal ikke lese mye av hva liberale tenketanker panegyrisk skriver om ham for å oppdage det. F.eks er han ikke lenger like overbevist om at historien har «sluttet» (se intervju på Bloggingheads.tv), noe hans disipler ofte ikke har fått med seg . Historien beveger seg raskt framover igjen 2o år etter rivningen av Muren, og det er på ingen måte sikkert at det liberale demokratiet virkelig er den politiske endestasjonen, sier Fukuyama mellom linjene. Ja da, i det lange løp er vi alle døde, vil kanskje enkelte svare sarkastisk. Men disse bør spørre seg selv om de har bidratt med noe av betydning.

Som en arketypisk hoffintellektuell står Fukuyama på skuldrene av avdøde kjemper, og baserer sin karriere på å skumme fløten av deres beinharde grunnarbeid. Noe som kan være legitimt så lenge man er ærlig om det. Hvilket Fukuyama er. Han er selv disippel av Alexandre Kojeve, som igjen stod på skuldrene av Hegel og til dels Nietzsche. Derav tittelen «The End of History [Hegel] and the Last Man [Nietzsche]«. Dannelsesløse norske akademikere som hyller Fukuyama grenseløst og tvangsfôrer studentene med ham (de gjorde det i min tid, men kanskje ikke nå lenger), mangler gjerne elementær skolering som gjør at det ringer idéhistoriske bjeller. Kombinasjonen av folks glemsel/ uvitenhet og det geopolitiske jordskjelv i verden den gang, var nøkkelen til Fukuyamas umiddelbare suksess. Uansett var det ingen spesielt originale teser i boken. Av denne grunn vil Fukuyama muligens gli inn i glemselens dis som de fleste andre akademikere når tidsaldrene skrider fram. Til hans forsvar skal det dog sies at han er en tilbakelent og relativt ydmyk mann som hauses opp av mer pretensiøse tilhengere.

Euforien rundt Fukuyama skyldtes overfladisk lesning, og manglende respekt for hans tvetydige budskap. Fokuset var nesten utelukkende rettet mot «historiens slutt», mens det SISTE MENNESKET – the last man – ble sminket over. Nietzsche er uttrykkets opphavsmann. Hva mente han egentlig med «det siste mennesket»? Det siste mennesket for ham er et apatisk vesen blottet for lidenskap og engasjement. Et slikt menneske er blasert, ute av stand til å drømme, tar ingen sjanser, og søker bare velvære og sikkerhet.

«På jorden hopper det siste menneske rundt og gjør allting smått», sier Nietzsche. Og han sier videre: «Man har sine små daglige lyster og sine små nattlige lyster: men sunnheten holdes i ære. ‘Vi har funnet lykken!’ sier de siste mennesker og blunker.»

Disse ord har siden blitt holdt oppe som speil, og de berører mer enn noen gang tidligere kjernen i det moderne menneskets tilværelse. Og denne tilstand er ikke eksklusivt forbeholdt de liberale samfunn (tenker da særlig på enkelte autokratier i øst), men det er i det liberale demokratiet at det siste mennesket slik Nietzsche beskriver det, har ynglet mest og lengst. Noen vil innvende at det er i det liberale demokratiet folk har en reell sjanse til selvrealisering, men for Nietzsche frambringer et slikt system stort sett bare ynkelig stemmekveg uten store vyer. At det siste mennesket egentlig er evolusjonens endestasjon, og ikke liberalismen (som sådan), er muligens et realistisk scenario.

Det siste mennesket som har funnet «lykken» og blunker, finner kanskje sin mest tilspissede form i Aldous Huxleys fornøyelige satire «Brave New World» fra 1932. I likhet med Nietzsche, er han blitt mer profetisk i årene som har gått.

birthofvenus3

Til å begynne med kan hans fortelling virke som en strålende utopi, men her skjuler det seg dystopiske avgrunner som Huxley maler over med avvæpnende humor. De fleste blir ikke skremt, men underholdt av å lese «Brave New World». I denne verdenen er det ikke det siste mennesket på egen hånd som har funnet «lykken», men derimot bio-ingeniørene og politikerne som har skapt «lykken for dem». Samfunnet er velorganisert, og teknologien har sørget for et problemfritt liv. Menneskeheten er uten bekymringer og fysisk sunn. Krig og fattigdom har blitt fjernet, og alle er permanent lykkelige (historiens slutt, med andre ord).

Ironien ligger i at dette har blitt oppnådd ved å eliminere alt det mennesker for øyeblikket får lykke fra: Familie, kunst, litteratur, religion, filosofi, vitenskap og kulturelt mangfold. Boken beskriver også et hedonistisk samfunn, der glede og nytelse tilfredsstilles av promiskuøs sex og stoffmisbruk – her spesielt bruken av «soma», et stimulerende middel som fjerner smerte og dårlige minner. I dette samfunnet (laboratorie)avles det også fram ulike kaster, som rangeres i denne rekkefølgen: Alfaer, Betaer, Gammaer, Deltaer og Epsiloner, der de første er de mest priviligerte.

Det finnes imidlertid noen skår i gleden. Selv dette samfunnet har sine dissentere. Riktignok en forsvinnende liten minoritet. Den mest interessante avvikeren er en skikkelse som kalles for Villmannen [the Savage]. Han går rundt og lirer av seg Shakespeare-sitater, og er, ja, ulykkelig. Og han går på barrikadene for nettopp retten til å være det! «I’m claiming the right to be unhappy. Not to mention the right to grow old and ugly and impotent; the right to have syphilis and cancer; the right to have too little to eat; the right to be lousy; the right to live in constant apprehension of what may happen tomorrow; the right to catch typhoid; the right to be tortured by unspeakable pains of every kind.» Som åndsmenneske er han totalt malplassert i dette samfunnet, og kan aldri håpe på forståelse fra sine omgivelser.

Som alle andre gode framtidsromaner, er Huxleys fortelling en sylskarp KARRIKATUR av samtidens grunntrekk. Formålet er ikke en empirisk tro skildring, men å framheve enkelte gjenkjennbare tendenser og vri dem over i det bisarre. Slik risses aspekter av virkeligheten inn i et klarere relieff, som ellers ikke ville ha blitt formidlet like virkningsfullt. Selv om tonen er munter, så er budskapet gravalvorlig.

En av Norges skarpeste samfunnsanalytikere i dag, sosiologen Sigurd Skirbekk, er kanskje ikke like munter som Huxley, men hans innsikter rommer det samme alvor. Han trosser konsensus, og er modig nok til å snakke åpenlyst om visse paralleller mellom den universelt fordømte nazismen og dagens hegemoniske liberale demokrati (!). Det særegent nye ved nazismen var en systematisk menneskeavl: At de som var uønsket skulle fjernes fra de levendes rekker og at det i stedet skulle avles fram ønskede barn uavhengig av familiene.

Det paradoksale er at i våre dager er noe liknende i ferd med å skje igjen, ifølge Skirbekk, men denne gang som en sortering i liberal regi. Vi ser i dag en utstrakt abortering av fostre med uønskede egenskaper. Samtidig har vi fått institusjoner som avleverer sæd fra menn med ønsket utseende og egenskaper. Ikke minst i Danmark har dette utviklet seg i senere år. I England er det mange kvinner som vil kjøpe sædceller fra Danmark for å få ønskede raseegenskaper hos barna sine. Den politiske motivasjonen for disse ordningene vil være helt forskjellige i en liberal og en nazistisk stat, men konsekvensene kan bli ganske like, ifølge Skirbekk. «Noen burde være så uavhengige av den liberale ideologi at de kunne se dette», sier han så videre.

Undertegnede lar seg ikke friste av kirken som antitese til liberalismen, slik Skirbekk foreslår. Den bør i det minste ikke ha monopol på motkraft. Allikevel er han inne på noe vesentlig: Å se et system UTENFRA er som regel enklere for de som ikke er fortrolig med et systems grunnprinsipper, og som sågar er i standhaftig opposisjon. Liberalere som ikke vil råtne på rot, bør kunne ønske antiliberale innsikter velkommen, slik at de lettere får øye på eventuelle avgrunner i egen ideologi og praksis. Og Skirbekk har antakelig rett i at anti-autoritær liberalisme ikke korrigerer seg selv.

Ikke alle lar seg overbevise av dette selvfølgelig, siden det tross alt finnes betydelig motstand mot en slik utvikling. Det «teknokratiske monster» som utfører eugenikk og viviseksjon har kanskje ikke siste ord, men det er fremdeles for tidlig å kategorisk utelukke framveksten av et de facto forvaltningsdiktatur som rasjonaliserer bort befolkningssjikt den tekniske utvikling har overflødiggjort. Altså de som forstyrrer den perverse idyll. Et slikt samfunn vil muligens fortsatt smykke seg med demokratisk og humanistisk retorikk. Allikevel vil denne nådeløse orden som er opprettholdt av økonomisk og militær makt, være ytterst SKJØR. En stadig mer rasert natur, en økende forskjell og konflikt mellom menneskene vil sette fart i de sentrifugale krefter som på sikt DESENTRALISERER makten. Teknikkens voldsapparat holder kanskje mennesker midlertidig i sjakk, men den samme teknikken har DESTABILISERT verden IRREVERSIBELT. Disse kreftene, mer enn aktiv motstand alene, hindrer muligens det utfall Skirbekk frykter.

Er det «siste» mennesket slik Nietzsche (og akk, Fukuyama) definerer det, virkelig det «siste»? Kan det tenkes at det oppstår en potent motsats til stemmekveget og den navlebeskuende forbruker? Vanskelig å si, og jeg skal ikke gi noen svar her. Tenkningen som kan danne grunnlaget for handling, må uansett ikke nøye seg med å konstatere lammelsen, men samtidig søke utveier.

kryonikk-21

Publisert i Dagsaktuelle tema: Samfunn, Eksistensielle spørsmål, Idéhistorie | 18 Comments »

Astropolitikk: Det nye romkappløpet

30/03/2009 av Magne Stolpnessæter

To konsentriske sirkler er kanskje i ferd med å tegnes opp i stormaktspolitikken: Den innerste er den velkjente geopolitiske sfære, der statene har kjempet om innflytelse over klodens hav – og landområder i århundrer. Den ytterste er fremdeles bare stiplet, men er kanskje allerede i emning: Den ASTROPOLITISKE. Bemektigelsen av himmelrommet utenfor jordatmosfæren vil kunne bli en av morgendagens stormaktsprosjekter. Før vi tar et slikt svevende tankesprang, kan det være greit å holde beina plantet på jorda litt til. Vår nære historie burde gi en edruelig advarsel om å ikke la fantasien ta fullstendig overhånd, selv om vyene i enkelte av klodens hovedsteder er større enn på flere tiår.

Fra 1950-tallet til 1970-tallet brakte science fiction-litteraturen bud om to framtider: Den ene var den kommende ROMALDEREN, the space age, den andre var DATAALDEREN, the computer age. Den første ble avlyst, eller i det minste satt på vent, da romfergen Challenger gikk opp i røyk i 1986. Men allerede da hadde entusiasmen for den hasardiøse romfartsteknologien for lengst kjølnet. Klimakset ble nådd under månelandingene 1969-1972. Bemannede ekspedisjoner til Mars virker atskillig fjernere nå enn den gang. Framskrittsoptimismen som rådet både hos store deler av folket og den vitenskapelige elite, kan få flere til å trekke på smilebåndet i dag. Troen på teknologiens stormmarsj inn i framtidens nye, vidunderlige verden var nærmest grenseløs under den heteste euforien på 1960-tallet. Selvfølgelig var gløden tidvis ledsaget av en apokalyptisk krisesteming, siden supermaktene fryktet hverandres intensjoner. Rundt 1960 var det mange i USA som trodde at russerne ville kolonisere månen, og anlegge baser som kanskje inneholdt kopier av Vasilij-katedralen, Leninmausoleet og Den røde plass. Stanley Kubricks ytterst estetiske mesterverk 2001: En romodyssé fra 1968, er kanskje den filmen som fanger opp denne tidsånden aller best. Ikke bare anså man det som SANNSYNLIG at begge supermaktene ville ha etablert baser på månen innen årtusenskiftet, men at mennesket også ville streife forbi Jupiter og bortenfor [Jupiter and Beyond the Infinite].

Unødvendig å si, intet av dette har funnet sted i mellomtiden. Homo sapiens er fremdeles i beste fall en middelhavsfarer. Istedet for å ta spranget ut i universets terra incognita, har mennesket siden den kalde krigens slutt blitt teknologisk introvert: Vekk ifra stjernenes makrokosmos, og inn mot databrikkenes fraktale mikrokosmos. Politisk sett var det ikke lenger noen prestisje å svi av flere titalls statsbudsjetter på kostbare guttedrømmer, og i tillegg var datamaskinene samfunnsøkonomisk sett, atskillig mer profitable. Den konkrete visjonen om den glitrende romalderen, ble totalt fortrengt av seiersgangen til det mindre prosaiske cyberspace, og dets altoppslukende, abstrakte krefter. I så stor grad at mange nede på landjorda lever lykkelig uvitende om det drama som kanskje igjen er under oppseiling på himmelhvelvingen. Står vi overfor et nytt romkappløp? Temaet er uansett underrapportert i norsk presse.

1058112663_9c0358fc7d
Før man kan snakke om et reelt kappløp, er det verdt å minne på om at det foregår et utstrakt internasjonalt samarbeid innenfor romfarten. Men da helst i sivilt øyemed: På den internasjonale romstasjonen ISS, og i utforskningen av månen og Mars. NASA har innsett at kostnadene ved å stå alene har blitt for store, og at videre ekspedisjoner utover i solsystemet best lar seg gjøre i fellesskap med andre aktører. Samarbeidsånden som oppstod etter den kalde krigens slutt, har dermed ikke forduftet, men den ledsages parallellt av en forsterket tendens de siste 5-6 år: En økt rivalisering mellom klodens mest kapable og ambisiøse stater. Selv ikke finanskrisen har så langt rokket ved denne utviklingen.

I motsetning til under den kalde krigen, er det i dag atskillig flere romfartsaktører. Dersom vi regner med alle 18 medlemsstater i den europeiske romfartsorganisasjonen ESA, er det i dag 25 stater som er aktive i verdensrommet. Kina foretok sin første bemannede romferd for snart 6 år siden, og både Japan og India sender romsonder til månen. I tillegg har Brasil, Iran og etterhvert kanskje Nord-Korea kommet på banen. Dette er en av flere indikatorer på at verden omsider går over til å bli multipolar. Rundt omkring på kloden finnes det minst 20 oppskytningsbaser – spaceports -og de færreste holdes i drift pga kommersielle formål. PRESTISJE er et aspekt, men viktigst er at de tjener geopolitiske og strategiske hensyn. For å bli tatt på ALVOR som etablert eller aspirerende stormakt, må man i dag være i besittelse av slike kapabiliteter. Dette er en av de store PRØVESTEINER på hvem som vil spille førstefiolin eller andrefiolin i det 21. århundrets maktkamp mellom statene.

Når dette er sagt, har USA fremdeles et formidabelt forsprang, men det er minkende. Selv om det vil vedvare en god stund til, så er det allikevel en rekke framtredende amerikanere innenfor akademia og militæret som frykter at forskyvningene om kort tid vil bli merkbare. Deriblant John Lehman, som var marineminister – secretary of the Navy – i Reagan-administrasjonen. Han sier at dersom USA ikke satser enda mer på romfart, så vil landet omsider sakke akterut, hvilket har sikkerhetspolitiske implikasjoner. Kanskje krisemaksimerer han noe – en velkjent metode hos hauker – men hans frykt er ikke helt ubegrunnet: I en verden med multiple konkurrenter, vil det ha store konsekvenser for en supermakt at elevenes prestasjoner i matematikk og naturfag er langt under gjennomsnittet for andre industrialiserte land. Og ifølge Lehman, er ikke USA like flink til å importere hjernekraft som før. Kremen av utenlandsstudenter fra fremadstormende økonomier som Kina og India, vender gjerne tilbake til hjemlandet etter endt mastergrad eller Ph.D. Denne bekymringen uttrykte Lehman i 2007. Og situasjonen har muligens blitt vanskeligere etter finanskrisen.

At Kina demonstrativt utførte en vellykket nedskyting av en satellitt sommeren 2007, frambrakte en del ubehageligheter både i Washington, og hos kinesernes delvise allierte i Moskva. Fram til da var det bare amerikanerne og russerne som hadde denne kapabiliteten. Som vanlig ønsket Beijing å berolige omverdenen med at denne kraftsalven ikke var rettet mot en annen part. De fleste observatører er dog enige om at dette var et viktig signal til først og fremst USA, om at Kina vil bli en hard nøtt å knekke dersom det skulle bryte ut en større konflikt. I en hypotetisk tredje verdenskrig, vil Kina bli nødt for å slå ut USAs kommunikasjons- og navigasjonssatellitter dersom de skal oppnå et strategisk forsprang. GPS er selve NERVESYSTEMET i USAs militærmaskineri, og som muliggjorde det massive overtaket både under Golfkrigen i 1991 og invasjonen av Irak i 2003. Slås dette systemet ut, så er ikke supermaktens hangarskip og cruise-missiler mye verdt. Dette VET kinesiske generaler, og derfor er det et strategisk IMPERATIV for supermaktaspiranten å ha denne type kapabiliteter i bakhånd.

Selv om noen av de nye rommaktene – spesielt Kina – har vidløftige planer om å utvinne ressurser på månen og utforske solsystemet på eget initiativ, så er det allikevel mer «jordnære» prosjekter som har førsteprioritet. På kort sikt er utviklingen av nasjonale og regionale satellitt-navigasjonssytemer av vital interesse for klodens tyngste geopolitiske aktører. USA har som alle vet i årevis hatt GPS-systemet, som andre land også har benyttet seg av. Dette er en avhengighet flere land ønsker å BRYTE UT AV. Russland holder på å etablere sitt GLONASS-system (som deriblant Venezuela og Cuba vil slutte seg til), som enkelte observatører mener overgår GPS når det gjelder presisjon i arktiske strøk. Japan har sitt QZSS, og Kina har sitt Beidou.

Europeerne derimot, sliter fremdeles med å iverksette sitt Galileo-system. EU vil marginalisere seg selv geopolitisk dersom europeerne ikke får til dette. Viljen til å gjennomføre prosjektet hos den politiske eliten i Brüssel er høyst genuin, siden europeerne ønsker seg mindre avhengighet til USA. Det interessante er at Galileo i utgangspunktet er et samarbeidsprosjekt mellom EU og Kina, som startet i 2003. På daværende tidspunkt var de transatlantiske forbindelsene på det mest kompliserte, og amerikanerne var naturligvis ikke særlig begeistret. Senest i 2007 så det lyst ut for det sino-europeiske konsortiet. Til å begynne med var dette en vinn-vinn-situasjon for begge parter: Kina skulle investere finansielt, samtidig som europeerne overførte høyteknologi til kineserne. I tillegg fikk Galileo tilslutning fra andre stater: India, Israel, Ukraina, Saudi-Arabia og Marokko.

Nå i 2009, er utfordringene blitt tøffere for EU. Ingen private aktører er villige til å bli med på Galileo-prosjektet, som hovedsakelig finansieres av EUs landbruksprogram (CAP). Kineserne på sin side, er misfornøyde med at de har blitt holdt utenfor prosjektets viktigste avgjørelser. Uavhengig av dette, har de samtidig hatt solid framgang i oppgraderingen av sitt eget Beidou-system. Disse faktorene – samt en generelt kjøligere relasjon til EU som følge av Sarkozys lefling med Dalai Lama – har gjort Galileo-prosjektet mindre interessant for dem. Noe som vil sinke installasjonen av systemet, om i det hele tatt vil lykkes. Enkelte europeere snakker om en kommende post-amerikansk verden – noe som ikke er usannsynlig – men dette er en verden som kanskje er enda mer post-europeisk. Iallfall om verdensdelen skulle sakke akterut teknologisk, noe som igjen vil marginalisere europeernes geopolitiske betydning ytterligere.

Dersom vi ser bort ifra et eventuelt materielt og økologisk sammenbrudd, så vil morgendagens DEMARKASJONSLINJE mellom førsterangs og annenrangs makter gå mellom de som har utvidet sitt militære virke til verdensrommet, og de som fremdeles er bundet av jordklodens tyngdekraft. Førstefiolinistene vil da spille ASTROPOLITIKK i stormaktenes ytterste konsentriske sirkel, simultant med at de spiller geopolitikk i den innerste konsentriske sirkel. Andrefiolinistene må da nøye seg med å operere innenfor den innerste sirkel, der reglene komponeres av statene med astropolitisk rekkevidde.

600px-nasa-apollo8-dec24-earthrise1

Publisert i Krig, Metaperspektiver, Teknologi | 2 Comments »

Fra MAD til NUTS?

09/03/2009 av Magne Stolpnessæter

For dagens postmoderne individer er den kalde krigens eksistensielle angst i skyggen av atomsoppen underlig fjern. I det siste tiår har bare tidvise glimt av denne frykt trengt igjennom nummenheten underholdningen og informasjonsstøyen skaper. Som før Saddams påståtte masseødeleggelsesvåpen ble avslørt som bløff, og som når Nord-Korea detonerer noen sprengladninger, og Iran visstnok er på terskelen til å gjøre det samme. Men alt dette er bare døgnfluens dirren. Atomvåpnenes potensial til å utføre masseslakt har ikke forsvunnet, men trusselen fra den globale oppvarmingen og nå finanskrisen, har gjort mange kjernefysisk demente. Allikevel, selv begrunnede mistanker om økosystemets sammenbrudd og det moderne samfunnets generelle sårbarhet fungerer bare som avveksling for sportsresultatene. Kun sekterikerne tar dette alvorlig. Slik var det ikke med atomfrykten for en liten mannsalder tilbake.

Atomsoppens visuelle gru preget minst to generasjoners bevissthet og deres livshorisont før den så og si ble glemt etter 1990. Både på begynnelsen av 1960-tallet og begynnelsen av 1980-tallet var verden farlig nær undergangen, har vi i ettertid fått høre. Og slik kjentes det også for mange den gang. I disse dager gjenskapes denne knugende følelsen i den kinoaktuelle superheltfilmen Watchmen. Denne er imidlertid bare den n’te i rekken av filmer med samme underliggende tema. Av disse er det få, om noen, som har tatt den kalde krigen

på kornet like briljant som Stanley Kubricks svarte komedie Dr. Strangelove. ”The worst case scenario” blir en realitet etter at den psykotiske generalen Jack D. Ripper på uautorisert vis har satt i gang et plot som vil utløse en atomkrig mellom USA og Sovjetunionen. Til slutt aktiviseres den fryktede «Dommedagsmaskinen»; en maskin som vil utrydde alt liv. Filmens budskap var at den skjøre terrorbalansen mellom supermaktene uttrykt gjennom det slående akronymet MAD – mutually assured destruction eller vissheten om gjensidig ødeleggelse – når som helst kunne bryte sammen enten ved misforståelser eller uhell.

Men i løpet av 64 år med atombombens eksistens har det kjernefysiske ragnarok imidlertid uteblitt. Spredningsoptimistene ser dette som et ”bevis” på at terrorbalansen er fredsskapende – fred snevert forstått som fravær av krig – og ønsker nye medlemmer til atomklubben velkommen. Spredningspessimistene derimot frykter at tilførselen av nye medlemmer vil gjøre verden mindre trygg, og at sjansene for atomkrig øker etter hvert som spredningen av de apokalyptiske våpnene tiltar. Redselen forsterkes av mulighetene for at ikkestatlige aktører som al-Qaida eller andre ekstremistiske grupperinger klarer å skaffe seg det ultimate masseødeleggelsesvåpen. Er vi på vei fra den kalde krigens MAD til det som kan bli 21.århundrets NUTS?

ivymike2

Jacques Chirac fikk masse kjeft da han sa at det ikke ville bli noe verre om Iran fikk atomvåpen. Så hvorfor ikke bare la dem få det? Etter press fra sine egne og utenfra trakk han tilbake uttalelsen, men dette skal ikke hindre fritenkere i å stille samme spørsmål. Dog ikke retorisk, men analytisk. Dette er et tema som det vanskelig lar seg diskutere rasjonelt, og erfaringene fra Hiroshima og Nagasaki er kraftige advarsler i bakgrunnen. Uten å avfeie bekymrede innvendinger, må man her tillate seg å tenke klart. Og man må unngå å blande kortene. Den sunne fornuft og intuisjonen sier oss at så lenge atomvåpen eksisterer, så vil noen før eller siden trykke på den fatale knappen og kanskje utslette alt liv. Men: Uten å nødvendigvis applaudere spredningsoptimistene, så har vi allikevel godt av å studere deres argumenter nøye.

Innenfor studiene av internasjonal politikk er teoretikeren Kenneth Waltz en av de mest toneangivende i dag. Hans spredningsoptimisme er dog et minoritetssyn. Kritikerne må allikevel medgi at argumentene hans her er teoretisk vanntette, selv om man i praksis kanskje kun kan gi ham forsiktig medhold.

AVSKREKKING, ikke forsvar, er atomvåpnenes funksjon. Hvordan kan Waltz da mene at disse kan opprettholde staters sikkerhet? Først sier Waltz at minst tre operasjonelle forutsetninger må være til stede før man kan snakke om effektiv avskrekking: (1) Fravær av preventiv krig i overgangsfasen der en stat har atomvåpen, mens den andre staten er på et kjernefysisk embryostadium; (2) for å unngå forkjøpskrig må begge stater ha ANNENSLAGSEVNE (perfeksjonert av atomubåter som er vanskelig å oppspore), som betyr at begge har evne til å absorbere et angrep pluss at de makter å slå tilbake; og (3) de kjernefysiske arsenalene kan ikke tas i bruk uautorisert eller tilfeldig.

Ved å avklare forskjellene mellom forsvar og avskrekking blir det lettere å se hvordan atomvåpen har en edruelig effekt på de som måtte ha ønske om krig. Man kan fraråde partene fra å gå til krig enten ved forsvar eller avskrekking, eller ved en kombinasjon. Å bygge et ugjennomtrengelig forsvar er det DEFENSIVE idealet mot et potensielt angrep, men det utgjør ingen direkte trussel mot fiendens sikkerhet. En annen måte å sikre seg på mot en aggressor, er å bli fysisk kapabel til å påføre motparten uakseptabel skade. Med andre ord, evnen til å avskrekke avhenger av den OFFENSIVE kapabilitet som i en krigssituasjon utgjør en direkte trussel mot sikkerheten til den angripende part. Avskrekking betyr å hindre noen fra å utføre en handling ved å skremme dem. Motforestillinger skapt av avskrekking opererer ved å skremme stater til å holde fred, ikke fordi det er fysisk vanskelig å angripe, men fordi opponentens reaksjon kan resultere i massiv STRAFF.

Er spredning av atomvåpen fredsfremmende eller fredshemmende? Ifølge Waltz, avhenger svaret av hvorvidt våpnene oppmuntrer stater til å utplassere dem på en måte som gjør den aktive bruken av makt mer eller mindre sannsynlig, og på en måte som er mer eller mindre destruktiv. Dersom atomvåpen på effektivt vis kan brukes til offensive formål og utpressing virker mer troverdig, er spredning av atomvåpen fredshemmende. Men siden atomvåpen er dårlig egnet til å erobre fremmed territorium, mener Waltz at det er lite sannsynlig at de vil bli brukt.

Deres nytteverdi ligger med andre ord i deres ubrukelighet. Hvis dette er tilfellet, vil våpnene avskrekke stater fra å starte forkjøpskrig eller preventiv krig, og trusler om aggresjon blir mindre troverdige. Selv om sannsynligheten for atomkrig er svært lav, utelukker ikke Waltz muligheten. Men jo høyere innsatsen til en aggressorstat er, og jo nærmere denne staten er i ferd med å innkassere seieren, desto større er sjansen for at denne staten gjør en invitasjon til gjengjeldelse og risikerer dermed sin egen undergang. Dette scenariet er allikevel lite sannsynlig siden stater er lite villige til å risikere svært mye for små gevinster. Dersom krigen først har brutt ut, kan den eskalere hvis den underlegne part bruker større og større stridshoder. I frykt for dette, vil stater trekke seg tilbake. Deeskalering, ikke eskalering er det mest sannsynlige. Incentivene for å utkjempe en kjernefysisk krig er mikroskopiske siden partene risikerer å vinne intet og tape alt. Atomvåpen er med andre ord egnet for å bevare status quo, ikke for å erobre.

Som sagt, er dette teoretisk vanntett. Men hva sier historien oss? Jo, at atomvåpen kun har blitt brukt to ganger, og da mens USA hadde monopol, og aldri etter at Sovjetunionen brøt monopolet. Med unntak av Israels bombing av Saddams embryoinstallasjoner i 1981, har aspirerende atommakter fått utvikle sine våpen i fred. Det gjaldt for både Sovjetunionen og Kina, og senere Pakistan og Nord-Korea. Og nå muligens Iran.

Hva da med diktatorer? Waltz har også et svar på det: Regimetype og innenrikspolitisk stabilitet er mindre relevante faktorer. Årsaken han angir er at selv under kaotiske forhold – som da kultur-revolusjonen pågikk i Maos Kina eller da Sovjetunionen kollapset – er makthaverne i stand til å kontrollere sine kjernefysiske arsenaler. Når det gjelder ”uforutsigbare” statsledere i såkalte ”røverstater”, er han enda mer optimistisk. Diktatorer av Gaddafis og Kim Jong-Ils kaliber er eksempler på hva han kaller OVERLEVERE. Folk som klarer å holde på makta tiår etter tiår må ha kognitive ferdigheter langt over gjennomsnittet, og totalitære ledere er ofte langt mer sensitive overfor sikkerhetskostnader enn demokratiske statsmenn, ifølge Waltz.

Radikal innenrikspolitikk er ikke nødvendigvis ensbetydende med en like radikal utenrikspolitikk. Tvert om, under glasuren av aggressiv retorikk fører slike diktatorer som oftest moderat og forsiktig utenrikspolitikk. Få forstår betydningen av ordet overlevelse bedre enn rogues. At selv Stalin og Mao aldri gikk så langt som å bruke atomvåpen, kan tyde på det. Hitler døde før atomalderen, så hvordan en ekspansiv diktator av hans kaliber ville ha forholdt seg til dette, blir bare kontrafaktiske spekulasjoner.

Menneskeheten har unngått 3.verdenskrig så langt. Dessverre har vi ingen garantier for å unngå den i framtiden. Dersom stater har EVNE og VILJE til å lage atomvåpen, er det muligens lite som kan gjøres for å stoppe dem. Derfor må verden regne med ytterligere spredning i tiden som kommer. Den relative glemsel og nummenhet hos enkelte nye statsmenn gjør kanskje bruk av atomvåpen mindre avskrekkende i dag, både hos demokrater og totalitære. Arsenalene hos de nye atommakter er uansett ikke på høyde med overkill-kapasiteten til amerikanerne og russerne, og derav mer oversiktlige.

Personlig deler jeg ikke Waltz’ optimisme fullt ut når det gjelder staters indre stabilitet: Spesielt gjelder det verdens løse kanon, Pakistan. Iranske ayatollaer er kanskje dypest sett rasjonelle, men dersom den pakistanske stat skulle gå i oppløsning, er omverdenen muligens prisgitt krefter som ikke lar seg avskrekke. Herfra kan våpnene spre seg til ikkestatlige aktører som lenge har drømt om å virkeliggjøre andres ultimate mareritt. Om så skulle skje, vil vektskåla gå ned med et brak for pessimistenes argumenter, og enhver form for spredningsoptimisme tape troverdighet. Uansett hvor teoretisk vanntett den måtte være.

nuke_dees2

Publisert i Geopolitikk, Krig, Teknologi | 4 Comments »

Det overnaturliges gjenkomst

04/03/2009 av Magne Stolpnessæter

«Vi har en død religion. Den stenger oss inne i to muligheter: Enten et rasjonelt, tørt liv som avler frustrering og dermed en forferdelig aggresjon. Eller et dumt svermeri rundt ingenting». Dette skrev Georg Johannesen i 1965. Den antireligiøse leser vil raskt innvende at det er nettopp religion som fører til aggresjon. Iallfall religiøs fanatisme. Men det er en debatt som tilhører en annen provins. Det mer interessante HER er hvilke PREMISSER som ligger til grunn for det overnaturliges gjenkomst i disse dager.

I den ateistiske avisen Klassekampen av alle steder, er Johannesens sitat åpningen til en kronikk av sivilingeniør og psykolog (!) Jørn Hokland ved NTNU. Kronikken heter «Gud fins ikke, ikke sant?», og ble publisert i september ifjor, tre måneder før en overnaturlig massesuggesjon trollbandt landet. La oss returnere til Hoklands radikale vending senere. For det er andre metaperspektiver – med implisitte forgreininger inn i Hoklands tema – som må overskues først. Tar man ikke dette fenomenet på alvor, så har man forsaket seg fra å forstå et viktig GRUNNTREKK ved vår tid. Og her holder det ikke alene med empiristiske og rasjonalistiske (bort)forklaringer.

Klisjeen «det er mer mellom himmel og jord» har blitt fylt med mening for mange som har besøkt den grisgrendte bygda Snåsa i Nord-Trøndelag. En snart 83 år gammel mann med nå sagnomsuste evner, var inntil han trakk seg, selve økonomiske grunnlaget for hjørnesteinsbedriften Snåsa Hotell. Tusener av pilgrimer fra Norge og utlandet strømmet til dette bortgjemte stedet for å la seg helbrede eller få sin framtid blottlagt. Mange dro dit av egoistiske årsaker uten gyldig grunn. For ikke alle hadde uhelbredelig kreft, eller var i et eksistensielt traume som forlangte svar som ingen psykologer kunne tilby. Og i bakgrunnen herjet et nådeløst og klamt mediasirkus som forflatet fenomenet.

Undertegnede vil ikke ta stilling til hvorvidt Joralf Gjerstads evner er ekte eller ei, men registrerer at vedkommendes integritet bæres fram av hans gratistjenester, ydmyke framtoning og et enormt antall fornøyde konsulterende. Deriblant den politiske gauder Bjarne Håkon Hanssen. I motsetning til Märthas engler – som også er et symptom på det som KANSKJE er i ferd med å skje – er trollmannen fra Snåsa en autentisk utfordring for det vitenskapelige verdensbildet. At flere leger og vitenskapsfolk ikke avfeier Snåsamannen uten videre, men faktisk ønsker å ta mysteriet på alvor, viser at rasjonalismens selvsikkerhet er i ferd med å myknes opp.

Det vitenskapelige verdensbildet har gått fra seier til seier siden Galileo Galilei trosset den despotiske kirken for mer enn 400 år siden. Descartes, Locke, Newton, Leibniz og et knippe andre navn fra vitenskapens demringstimer, fortsatte der kjetteren Galilei slapp, og risset inn den moderne verdens framskritts- optimistiske koordinater. Middelalderens magi ble langsomt fordrevet inn i de mørke kjellerdyp, etterhvert som det moderne

an_experiment_on_a_bird_in_an_air_pump_by_joseph_wright_of_derby2c_1768

prosjekt vokste fram i skjæringspunktet mellom kristendommens tap av troverdighet og den nye naturvitenskapens blendende resultater. Er denne triumfen i ferd med å reverseres? Litt tidlig å si. Det man kan si er at den grenseløse troen på teknikken, som var en gudløs religion, på ingen måte kunne reduseres til noen sjelløs mekanikk da den nådde sitt høydepunkt på 1800- og 1900-tallet. Både liberalismen, sosialdemokratiet og kommunismen sverget fromt til maskinen som fetisj og avgud. Fordi maskinen hadde en FRIGJØRENDE misjon som skulle gi menneskeheten mer fritid og dermed økt selvrealisering. Den tekniske trosretningens kraft er kanskje ikke like vital i dag, men er fremdeles bærebjelken i dagens hegemoniske vekstideologi.

Her skal man IKKE fristes til å sette vitenskapen i noen ideologisk bås, fordi den i utgangspunktet er en politisk nøytral TJENER. Og den både brukes og misbrukes av alle politiske avskygninger. Et viktig apropos her er at militante, religiøse fundamentalister som opererer i felten, gjerne har naturvitenskapelig skolering. Men for dem er vitenskapen hverken religion eller mål, men et MIDDEL.

Mange nok mennesker i verden tror fremdeles på vitenskapens evne til å løse alle problemer. Allikevel er det flere og flere som ikke lenger lar seg overbevise. Noe har gått galt etter at vitenskapens trollmenn tryllet fram oppfinnelser som befridde oss fra både matstrev og manuelt kroppsarbeid. I denne (siste?) fasen har selve det moderne prosjektet sporet av i VRENGEBILDER AV SINE OPPRINNELIGE INTENSJONER. For hverken teknikkens forførelse, demokratiets fraser, flommen av penger og mat, stormfloden av underholdning, samt en (innbilt) absolutt personlig frihet har lykkes med å gi det moderne mennesket noen MENINGSHORISONT. Den enkeltes skjebne blir ikke lenger anvist i en større sammenheng. For det er opp til den enkelte å finne fast grunn under føttene og DEFINERE sin egen hensikt med livet. Hvis de da ikke meies ned av det utilnærmelige samfunnsmaskineriet.

Kristendommens Gud er kanskje død, men ikke LENGSELEN etter noe som er STØRRE ENN EN SELV. Det er DETTE som er bakteppet for den overnaturlige feber som koker i Norge. Og de religiøses frammarsj i den utenomeuropeiske verden. Og for å smøre på enda mer: Underholdningsindustriens astronomiske fortjeneste fra fantasysjangerens suksesser Ringenes herre og Harry Potter (interessant nok var ingen av disse opprinnelig skapt med fortjeneste som mål).

Parallelt med den enorme oppmerksomheten rundt Snåsamannen, myldrer det nå av «alternative» sjarlataner som tar klekkelige gebyrer for sin «overnaturlige» service. I forlengelsen av dette er det verdt å minne leseren på Johannesens advarsel om «et dumt svermeri rundt ingenting». Tiden vil vise om dette fenomenet markerer et vendepunkt, men dette er ikke den første indikasjonen på skuffelsen over modernitetens manglende meningshorisont. Det dumme svermeriet Johannesen snakker om, er framveksten av New Age på 1960-tallet, der hippier i lotus-stilling tilba potteplanter med kosmisk kraft. Og et århundre før det igjen var det teosofene som satte standarden. Allikevel vender disse fenomenene tilbake, og gjerne med forstørret styrke.

La oss dermed returnere til Hokland som innledningsvis ble presentert. Hans ord kan godt stjeles og puttes inn i denne sammenheng: «Den rasjonelle illusjonen om en totalt overskuelig virkelighet har blitt truet. Dette har i sin tur mobilisert sterk motstand kjennetegnet ved et lettere aggressivt uttrykk». Vitenskapens, human-etikernes og modernitetens talsmenn har intet å frykte fra eksentrikere i lotus-stilling, som de nok ignorerer glatt. Men stilt overfor Snåsamannens utfordring, så viser det seg at mange av dem ikke er helt trygge på seg selv. Han har ikke blitt ignorert, men skapt storm i deres rekker.

Snåsamannen var ikke allemannseie da Hokland skrev denne kronikken, og heller ikke hans tema. Han tematiserer hvorvidt det finnes en fornuftsmessig åpning for at det i universet finnes en allvitende kraft. Han understreker sterkt at hans syn ALDRI må tas til inntekt for kreasjonistiske idéer om «intelligent design». Når en mann med hans bakgrunn skriver som han gjør, så vil selv en beinhard skeptiker måtte tenke seg GRUNDIG om. Hokland syntes i sin ungdom at enhver gudstro var naturstridig, og hans studieløp bekreftet hans realfaglige rasjonalitet. Fysikkstudier på Gløshaugens elektroavdeling og hans innvielser i statistikk og sannsynlighetsteori skulle ikke akkurat gjøre ham disponert for en oppmykning av hans klippefaste ateisme.

Hans radikale vending kom imidlertig gjennom psykologistudiene på slutten av 1990-tallet. Hans opprinnelige ønske om å å simulere psykologiske fenomener i nevrale nettverk brakte ham til dette faget. Og hans videre vei til studiet av «bevissthet» som elektromagnetisk fenomen brakte ham omsider til den newzealandske fysikeren Susan Pocketts tese fra 2000 om en universell bevissthet. Og hun skriver: «Hvis enkel bevisshet virkelig er identisk med visse lokaliserte bølgemønstre i det elektromagnetiske feltet, da inkluderer det elektromagnetiske feltet i sin helhet (som så vidt vi vet gjennomsyrer hele universet) all den bevisshet som for tiden eksisterer i universet. Det elektromagnetiske feltet som helhet kan tenkes på som en svær bevisshet. […]»

Altså: hvis mine nervecellers samlede feltbølger erfares som min ene bevisshet, da må samtlige (hjerners) feltbølger erfares som universets ene bevisshet.

Hokland understreker at dette hverken utgjør noe logisk gyldig gudsbevis eller noen falsifiserbar vitenskapelig hypotese, siden bevisshet per se ikke kan måles empirisk. Men Hokland mener det er rimelig å hevde, om man forstår Pockett rett, at tesen gir en ny og fornuftsmessig åpning for, eller sannsynliggjøring av, at det i universet eksisterer én allvitende kraft.

Når sant skal sies, er dette høytsvevende tanker som ikke kan vente seg umiddelbar positiv respons fra det vitenskapelige etablissement. Naturlig nok. På den annen side er neppe vitenskapens stilling særlig truet med det første. Med mindre det skjer et globalt, materielt sammenbrudd, så vil ikke verden gå helhjertet inn i middelalderens magiske sfære. Enten så vil det dumme svermeriet fortrenge alternative forklaringsmodeller som er verdt å undersøke nærmere, og dermed styrke skeptikerne. Eller så vil vitenskapen om en generasjon eller to gjennomgå en revolusjonær endring der det tas høyde for overnaturlige fenomener, og at man for alvor kjører heis mellom ulike FORKLARINGSNIVÅER.

Det verste som kan skje er uansett at det dumme svermeriet vinner fram, og at latskapen tar overhånd hos potensielt tenkende mennesker. Og selv om det overnaturlige skulle vise seg å være noe virkelig, er det direkte fatalt å gi avkall på den tvetydige vitenskapens store fortjenester. For altfor mange lever i selvtilfreds uvitenhet om de epistemologiske konsekvenser av det siste århundrets forskning – med implikasjoner som knuser de sannheter de lever på til støv. Det er således vanskelig å ikke gi Ian McEwan rett:

«Shakespeare would have grasped wave functions, Donne would have understood complementarity and relative time. They would have plundered this new science for their imagery. And they would have educated their audiences too. But you ‘arts’ people, you’re not only ignorant of these things, you’re rather proud of knowing nothing».

n558245419_1016595_1359

Publisert i Dagsaktuelle tema: Samfunn, Eksistensielle spørsmål, Metafysikk | 13 Comments »

Jubileer og forpostfektere

26/02/2009 av Magne Stolpnessæter

2009 er nok et jubileumsår. Internasjonalt markerer vitenskapen at det er 150 år siden Charles Darwins gjennombrudd. Herfra forstod man at via et naturlig utvalg, så vil de fordelaktige egenskapene til en pre-sjiraff være en forutsetning for den nålevende sjiraffen. Og han føyet til at menneskene stammer fra apene. Her hjemme feires et annet 150 års-jubileum, nemlig den for Knut Hamsuns fødsel. Ifjor var det Hauge og Tveitt, i forfjor Edvard Grieg, og året før det igjen Henrik Ibsen. La oss stoppe der, for å ikke lage en unødvendig lang og støvete katalog. På hvilken måte begeistret Ibsen Norge så inderlig i 2006? Hva var det kulturministeren, rikssynsere, teatersjefer, litteraturkritikere og gode mennesker framhevet som særlig flatterende med den kinnskjeggede misantropen fra Skien?

Spør en hvilken som helst Ibsen-«kjenner» og du vil muligens få til svar at det er hans «feministiske» stykke «Et dukkehjem» som er det mest lesverdige og aktuelle han skrev. For Nora har siden hennes brudd med Helmer inspirert mang en kvinne til å ikke lenger være mannens dukke og objekt. Og det var dette stykket norsklærerne på grunnskolen og videregående plaget meg med år etter år. Slik at jeg fram til jubileumsåret ble vaksinert mot å lese Ibsen, og forsaket meg fra å lete etter de skatter mannen hadde gravd ned mellom sine linjer.

Dette er dog ingen kritikk av mine utmerkede norsklærere den gang, men heller et skyts mot måten institusjonene har vanskjøttet vårt litterære arvesølv. Ennvidere ser de det som deres fornemste oppgave å forvandle dikterens hjertesaft til det tynne piss de serverer for deres studerende. Visse mennesker kan ikke danne insulin. Andre kan ikke danne verden. De offisielle festtalene er, som dere skjønner, parkerte: For herpå i dette innlegget følger en beklagelse over alle tidsaldres store ånder, hvis høyere overveielser er blitt blåst vekk av de banale meningers vind.

Alt hva åndskjemper etterlater seg, har en tendens til å leve sitt eget liv. Hadde Henrik blitt vekket opp fra de døde i 2006, ville det muligens ha vellet opp eder og galle i mannen over synet av den nasjonale onani som feiret alt annet enn hans måte å være i verden på. Hele farsens kjerne var å pleie vårt systems pretensiøse selvbilde. Uavhengig av jubileet, har vi i tillegg en institusjon oppkalt etter en av Ibsens mesterlige parodier – Peer Gynt – som har delt ut priser hvert år siden 1971. En for noen sjørøveraktig moldenser fikk «Peer Gynt»-prisen i 2006.

Den første statuetten til denne institusjonen er følgende: «Den som blir valt må vera ein person eller ein institusjon som har markert seg på ein positiv måte på det samfunnsmessige plan, og som har gjort Noregs namn kjend i utlandet». At dannelsesløse stortingsrepresentanter har en finger med i dette spillet er mildt sagt urovekkende. I tillegg sies det : «Peer Gynt skal vera ein etterspurt samarbeidspartnar og leverandør av emosjonelle opplevingar i ein lokal, nasjonal og internasjonal MARKNAD». Peer Gynt har med andre ord blitt redusert til et varemerke, og forvaltes dermed av profittmaksimerende kremmere.

Hele den grunnfalske rammen rundt Ibsen-jubileets folkefest tente en nysgjerrig gnist i meg, så jeg kjøpte meg Ibsens samlede verker i ett bind, og tok fatt på en eventyrlig reise inn i hans verden av personer som framstår som mer virkelige enn de som eksisterer i virkeligheten. Det slo meg fort at mannen måtte ha vært et granatnedslag i borgerskapets blomsterbed. Et eller annet hadde rammet ham som et lyn og fortalte ham HVEM de var. Han leste aktivt: Det kalles å SKRIVE. Henrik hadde sprengt de dempede stemmers harmoni med et barns dissonans og fått det evige uakseptable svar tilbake.

the-path-of-genius-1918

Litteraturkritikerne den gang var ikke annerledes enn de som i dag vralter rundt i offentlighetens søledam. De systemintelligente kastratene som hyller Ibsen grenseløst nå, ville muligens ha ønsket hans ruin hadde de levd på hans tid. Er det ikke med slike som med en bestemt type peppermøer: De vet alt om hvordan barn skal oppdras, men selv kan de ikke få noen.

Det er vanskelig å plukke ut et favorittstykke av Ibsen, fordi man gjerne ender med å ramse opp innholdsfortegnelsen. «Et dukkehjem» er dog ikke på listen. Dens betydning krympes betraktelig sammenlignet med det mer subversive skuespillet om Doktor Stockmans kamp mot massetyranniets forsøk på å tie ihjel de autentiske dissentere. Det er dette stykket den navlebeskuende offentlighet ønsker å feie under teppet, for her er det nok sprengkraft til å pulverisere alle premissene vårt samfunns selvgodhet hviler på. Det er i «En folkefiende» at Ibsen virkelig er TIDLØS. Ibsen var så mangt, men jeg tør påstå at det er her vi for alvor lærer mannen å kjenne.

Doktor Stockman er hovedpersonen i «En folkefiende». Han er lege av profesjon, og oppdager at byens nye investering, en badeanstalt, byr på forurenset og smittefarlig vann. Han venter ros, men høster storm. Det går opp for ham at flertallet ALDRI har rett, det kommer bare diltende etter der FORPOSTFEKTERNE, den radikale intelligentsia tidligere har vært: «Disse menn står liksom ute mellom FORPOSTENE, så langt framskutt at den kompakte majoritet ennu ikke har rukket dit, – og DER kjemper de for sannheter som ennu er FOR NYBÅRNE i bevissthetens verden til å ha fått noe flertall for seg.»

Og det er de alminnelige, konturløse borgerne som er stykkets skurker: «Sannhetens og frihetens farligste fiender iblant oss, det er den KOMPAKTE MAJORITET. Ja, den forbannede, kompakte, LIBERALE majoritet, – DEN er det! Nu vet I det», sier Ibsen. Men som sagt, på et eller annet tidspunkt synker dissenterens budskap inn: «En normalt bygget sannhet lever – la meg si – i regelen en 17-18, høyst 20 år; sjelden lenger…De sannheter som massen og mengden godkjenner, det er de sannheter som FORPOSTFEKTERNE holdt for sikre i våre bestefedres dage». Men da har disse pionerene for lengst beveget seg VIDERE. For på nytt å høste storm, og for på nytt erkjenne at den STERKESTE er han som mest står alene.

Almuen som Ibsen her tar et oppgjør med, finnes ikke bare dypt der nede, den kryr og myldrer like opp til samfunnshøydene. Den gang som nå. Med få hederlige unntak, er det nærmest ingen i Norge etter dette som har vært i nærheten av en like skarp samfunnsanalyse. Problemet med mange av dagens «rikssynsere» og «hoffintellektuelle» i det offentlige rom er ikke deres kampsmarte attributter, men deres mangel på BUDSKAP og SUBSTANS.

Hadde Ibsen fått 100 år til i sitt fysiske liv, så er det to mulige utfall av en slik forlengelse: Den første muligheten er at han ville ha blitt nedgradert til å bli museumsinspektør. Derfor bør forpostfektere ikke leve altfor lenge. For noen kommer nobelprisene – dog ikke for Ibsen, men derimot for den almuesentimentale Bjørnson – så kommer opplagene, og forsteiningen på fødebyens torg. Til slutt hilser pene og etablerte folk på ham på gaten, og han har i grunnen lyst til å snu seg bort for å spytte.

Men jeg kan ikke tenke meg at Ibsen ville ha stivnet. Det andre mulige utfallet er at han ville ha gått videre og funnet nye urovekkende trekk i folkedypet. Og han ville kanskje ha blitt utstøtt på nytt. Det geniale i hans eventuelle virkelig sene periode ville kanskje ikke ha blitt anerkjent umiddelbart, siden hans nye innsikter i denne perioden ville ha beveget seg MOTSTRØMS i forhold til det som opptok forgrunnen av ordskiftet. Slik Beethovens siste strykekvartetter ble oppfattet som ikke annet enn et kaos av lyder og senilitet av hans samtidige.

Den dagen ville ha kommet da han føler at hans lykke var så stor og ufortjent, at han neppe ville kunnet sørge over dens logiske opphør mer enn den mette ergrer seg over den tomme tallerken. Forpostfektere som ham ville da ha sagt: «Ja, la oss få en ny åpenbaring! La oss bli barn igjen, så vi kan bli voksne på en NY MÅTE! Ikke håpløse og resignerte, men kjærlige og nysgjerrige, fulle av eventyrlyst!»

Publisert i Dagsaktuelle tema: Samfunn, Kultur | 5 Comments »

Imperienes kirkegård og bortenfor…

21/02/2009 av Magne Stolpnessæter

Ikke siden Timur Lenk for mer enn 600 år siden valset over Sentral-Asia og Midtøsten med sine vrede horder, har det lyktes fremmede makter å underlegge seg afghanerne. Og den eneste europeer som har temmet fjellfolkene i Hindu Kush, var Aleksander den Store 1700 år før det igjen. «Afghanerne» er imidlertid bare en samlebetegnelse for de folkene som utgjør landets etniske lappeteppe. Deres brorskapsfølelse har ofte vært betinget av imperialistenes invasjoner. Hver gang okkupantene har mistet appetitten og vendt hjem, har den afghanske enhet enten vært meget skjør eller blitt løst opp i blodbad og krig.

Historien gjentar seg, sier noen. Det gjør den ikke, sier andre. Hvem har rett? Begge, men de snakker forbi hverandre. Aktørene og plottets detaljer er unike og trer inn i forgjengelige konstellasjoner. Man kan aldri stå i den samme elva to ganger, sa Heraklit. For verden og historien er i drift. Men GRUNNHISTORIENE vender syklisk tilbake og nedfeller seg i symmetriske mønstre. Afghanistan har blitt kalt for «imperienes kirkegård». Her har mang en eventyrers hybris møtt sin Nemesis. Dette er kanskje Afghanistans fundamentale grunnhistorie.

På 1800-tallet var Afghanistan bufferen mellom det russiske tsarriket og det britiske imperium. Kongeriket var brikken i «the Great Game» i den anglo-russiske rivaliseringen som pågikk i nesten et helt århundre fram til tyskerne skremte britene og russerne inn i hverandres favntak i 1907. To kriger (1839-42 og 1878-80) og en konflikt i 1919 der britene søkte kontroll over det uregjerlige landet, endte hver gang med en smell. Noen vil kanskje innvende at den andre anglo-afghanske krigen 1878-80 endte med britisk triumf, men det viste seg å være en pyrrhosseier som kostet atskillig mer enn den smakte. Og den afghanske årelatingen av Sovjetunionen på 1980-tallet behøver vel ikke utdypes.

USA og følgesvennene så ut til å bryte dette mønsteret da de med Nordalliansens assistanse i 2001 drev ut Talibanregimet og jaget vekk Al-Qaida. Talibanerne hadde til da klart noe så usannsynlig som å kontrollere det ukontrollerbare. Og da selvfølgelig med de mest repressive metoder. Bare afghanere klarer det kunststykke å underkue andre afghanere. Imens braket det løs i Irak, som sank ned i en følelse av kataklysme. Og Afghanistan gled inn i glemselens dis som en kommende suksesshistorie. 70 000 vestlige styrker fra 37 land klarte tilsynelatende det som 40 000 flere soldater fra den røde armé ikke klarte: Å føre motstandsbevegelsen på defensiven. Alle var innforståtte med at det ville ta tid, men hvem som til slutt skulle heise seiersfanen var hinsides enhver tvil.

Siden den gang har kataklysmen gradvis forskjøvet seg fra Mesopotamia til Hindu Kush. Stormen har løyet i Irak, mens uværsskyene har tetnet til på den afghanske himmel. Åtte år etter Vestens innmarsj er fasiten delvis klar: 70 000 vestlige soldater er like gode garantister for et vellykket oppdrag som 110 000 sovjetiske. Flere russiske generaler har estimert at det trengs minst en million (!) mann for å pasifisere landet. Det sa de på 1980-tallet og i 2001. Og nå i 2009. NATO er neppe uenig. Men hvor skal man hente denne kanonføden fra? Er offerviljen tilstrekkelig i det hedonistiske Vesten, som i disse dager attpåtil er i en økonomisk resesjon? Mujaheddin fikk i det minste amerikanske Stinger-raketter i kampen mot russerne. Taliban i dag klarer seg uten.

Taliban kontrollerer nå 70% av landet ifølge ferske kilder, og man skal ikke langt utenfor Kabul før suvereniteten er de facto deres. Infrastrukturen i landet er like steinaldersk som tidligere, ruinene fra 30 års krigføring står der enda. Og eksportprofilen domineres av en stadig mer blomstrende opiumsøkonomi som dekker etterspørselen til nihilistiske forbrukere lenger vest. Europeiske narkomane er Talibans finansielle velgjørere. Og undergrunnshandelen lar seg visst ikke stoppe. Dette er og blir en utholdenhetskamp der den ene part har mer å tape enn den andre.

Spillet endrer gradvis karakter i mellomtiden. Stemningen innad i NATO er åpenbar dyster. Mellom linjene sier generalsekretæren at dersom de ikke lykkes, vil de ikke bare etterlate seg et land i fundamentalismens triumferende vold, men muligens også likvidere en militærallianse som har overlevd seg selv til nå. At Afghanistan kan bli NATOs kirkegård.

På NATO-toppmøtet i Krakow nylig har man gått inn for å kunne bruke spesialstyrken NATO Response Force. Obama har også varslet opptrapping. Kan de klare å snu tidevannet selv uten en million flere? Talibans sprenging av en 30 meter lang jernbru i det strategisk viktige Khyberpasset ved den fiktive grensen til Pakistan har tydeliggjort alvoret i situasjonen. Forsyningene går stort sett via Pakistan, og de rammes jevnlig av overfall, ran og bomber. Noe som har åpnet for en alternativ logistisk rute gjennom Russland. Men russerne selger seg neppe gratis. Noe polakkene, balterne, ukrainerne og georgierne frykter. At amerikanerne for realpolitikkens skyld gir russerne garantier på deres bekostning: Ingen rakettskjold og stengte NATO-dører for Ukraina og Georgia. Tiden vil vise.

Bortenfor porten til imperienes kirkegård foregår et langt større parallelldrama, som egentlig er vevd inn i det samme plottet. Fullbyrdes kataklysmen her, er en vestlig opptrapping virkelig fånyttes. Glem Gaza. Glem Vestbredden, Irak og Iran. Den løse kanonen heter Pakistan. En atommakt som rives opp innenfra i kampen mellom en korrupt elite og fremadstormende islamistiske motkrefter som har fratatt Zardaris regjering herredømmet over Nordvest-Pakistan. Taliban vokser i styrke på begge sider av den fiktive grensen.

Ifølge den pakistanske journalisten Ahmed Rashid – som nylig skrev en meget innsiktsfull bok ved navn Descent into Chaos – er drapet på Zardaris kone Benazir Bhutto og dagens krise bare begynnelsen på noe langt verre. Implikasjonene er globale, og ingen kan overskue konsekvensene. Samtidig med den økonomiske resesjonen opplever Vesten en mer dramatisk resesjon: Den demografiske. Om noen tiår er den type krigføringer som i Afghanistan ikke lenger gjennomførbare. Og visjonen om en bølge av humanitære intervensjoner er og blir en liberalistisk 90-tallsutopi. Konfigurasjonen av styrkeforholdene er allerede merkbare.

Publisert i Geopolitikk, Krig | 2 Comments »

Megabitenes geopolitiske betydning

11/02/2009 av Magne Stolpnessæter

Et år før finanskrisen slo ut med full kraft, gjorde Immanuel Wallerstein sitt publikum oppmerksom på relevansen av en relativt uskyldig og obskur businessartikkel i New York Times datert til 3. oktober 2007:

http://www.nytimes.com/2007/10/03/business/worldbusiness/03broadband.html?_r=1&scp=4&sq=average%20speed%20of%20broadband%20connections%20in%20megabits%20a%20second&st=cse

Artikkelen lister opp ti rike land som rangeres etter (1) bredbåndshastighet målt i antall megabits per sekund, og (2) den månedlige avgiften for bredbåndsabonnement. Japan var raskest og billigst (61,0 og $0,27). Sør-Korea fulgte «hakk i hæl» (45,6 og $0,45). Det interessante er sammenligningen USA kontra Japan: Bredbåndet var 4,8 ganger tregere og 12 ganger dyrere i drift. Og Frankrike – som ble latterliggjort av amerikanerne for landets «tilbakestående sosialistøkonomi» – hadde et bredbåndsnett som var 3 ganger raskere enn amerikanernes og halvparten så billig.

Forklaringen på spriket i hastighet og pris kan forklares ved ulike forretningskulturer: Langsiktighet vs. kortsiktighet. Der japanerne tenker tiår fram i tid, og pøser på med milliarder inn i infrastrukturprosjekter som er ment for den kommende generasjonen uten å forvente øyeblikkelig fortjeneste, har amerikanske investorer de siste 20-30 år skydd storstilte planer for den harde realøkonomien, en type investering som man ikke kan forvente økonomisk utbytte fra innen årets slutt.

Prioriteringskontrastene kan muligens også forklare den kvalitative forskjellen mellom de respektive lands jernbanenett. Det japanske Shinkansen og det franske TGV er blant de aller raskeste toglinjer i verden, til sammenligning med det mer teknologisk utdaterte Amtrak i USA, som sliter konstant med økonomien og altfor få passasjerer. En kronisk tilstand lenge før finanskrisen.

Ikke siden 1950-tallet har det vært storstilt modernisering av den amerikanske infrastrukturen. Obama krisemaksimerer neppe når han sier at dette kanskje er den siste sjansen til å redde USA fra et eventuelt fall ned i en mindre priviligert økonomisk divisjon. Om ikke en New Deal for dette århundret stables på beina, og en mer langsiktig horisont stakes ut, så er de geopolitiske implikasjonene ikke å kimse av. USA vil kunne opprettholde forspranget i den militær-industrielle kompleks en god stund til. Og Russland har beholdt andreplassen høyt over nr. 3, selv nesten 20 år etter Sovjetimperiets sammenbrudd.

Men det militær-industrielle forspranget er et av de siste store USA har. Her kan man i flere år til skumme fløten av det grunnlag som ble lagt under 2.verdenskrig, fordi det tar mange generasjoner å utvikle et produktivt og slagkraftig kompleks. Noe utfordrere som Kina har måttet ta til etterretning. Men kineserne tenker i geologisk tid, og har en uslåelig tålmodighet. Hvor lenge kan amerikanerne skumme fløten uten å samtidig ty til omvurdering av den etablerte praksis?

I de 8 år som har gått forut har militærutgiftene steget til himmels parallelt med en stadig økt utenlandsgjeld in tandem med stadig lavere skatter. Wallerstein spådde i oktober 2007 at boblen ville sprekke, noe den omsider gjorde. Japan sliter også like tungt, og landets mer avanserte infrastruktur har følgelig ikke gitt uttelling per dags dato.

Uavhengig av antall megabits per sekund, så vil både Japan, Frankrike og USA slite med solvensen i kommende tider. Tida vil vise hvem som prioriterte riktig av disse lands investorer. Dette er ikke bare et spørsmål om teknologisk forsprang, men også IDEOLOGI: Neoliberalismen har siden 1980 vært mer rotfestet i USA enn i de to andre land. Dette sammenfaller også med USAs unike maktposisjon fra 1990 til i dag: Som i tidligere tider har hegemonens tilbakegang fått næring fra sin egen tidligere suksess. Det som fungerte bra i en epoke, er akilleshælen i den neste. En ledende nasjon konsentrerer seg om kortsiktige mål i ly av sin overlegne posisjon, og overinvesterer i astronomisk kostbart militærutstyr som kanskje aldri blir brukt (heldigvis).

I USA ble innovasjon i den sivile sektor erstattet med spekulasjon som kilden til profitt. Resultatet ser vi i dag. Og Obama krisemaksimerer ikke: Frykten i Washington er velbegrunnet, og før man vet ordet av det, er andre lands forsprang i alt fra datateknologi til jernbaneteknologi umulig å ta igjen. Konturene av hva det kvalitative spriket i infrastruktur innebærer, synes ikke enda, annet enn at fordelingen av ulike lands relative kapabiliteter muligens vil forskyve seg merkbart. Men som med alt annet er framtiden egentlig umulig å spå. Dersom man ser bort fra andre scenarier, så vil forskjellene i disse lands økonomiske prioriteringer ha sterke føringer for det som venter oss.

Publisert i Økonomi, Geopolitikk | 11 Comments »

Åndskjempe

11/02/2009 av Magne Stolpnessæter

Da Arne Næss forlot oss i januar kalte NRKs journalist ham for en åndskjempe. Hvem som fant opp ordet “åndskjempe” er uvisst. Antakelig har mange tenkt ut kombinasjonen ånd+kjempe uavhengig av hverandre utallige ganger. Ikke slik at jeg følte at NRK-journalisten hadde stjålet ordet fra meg. Men la striden om “opphavsretten” ligge. Det mer interessante er: Hva er egentlig en åndskjempe? Min definisjon setter lista høyt: En åndskjempe er en person som rommer i seg sin epokes lys og mørke, og utfolder dens spektrum som et prisme. Her holder det ikke å være sertifisert fagidiot, man må også kunne unnfange NYE og STORE impulser.

Med utsikt fra den komfort og det behag som en nyter i den bestående status quo, ligner disse et kulturelt og sosialt intet, der de vokser taust og i mørke. Og i den spede begynnelse ville en historiker og sosiolog igjen muligens kun erkjenne intet.

Men hvem blir åndskjemper? De som er døde er lettere å oppdage enn de som lever i dag, og noen vil aldri bli oppdaget, fordi de som blir oppdaget har vunnet i Lotto med Fortunas samtykke. Brytningstid x en gunstig konstellasjon av strukturer x flaks x personlig intellekt x standhaftig vilje er formelens uutgrunnelige faktorer som til sammen munner ut i det produkt som skaper åndskjemper.

Publisert i Idéhistorie | Leave a Comment »

Something is rotten in the state of Denmark

09/02/2009 av Magne Stolpnessæter

Marcellus:
Something is rotten in the state of Denmark.
Horatio:
Heaven will direct it.

Shakespeare-sitatet om at noe er råttent i Danmark er igjen skriften på veggen i vårt broderland i sør, 400 år etter at Hamlet gjennomlevde sitt episke drama. Og jeg er ikke like optimistisk som Horatio. Dramaet i dag er ikke fullt så episk, det er kanskje ikke en gang drama, men en dårlig farse.

Selv setter jeg stor pris på mye av det Danmark har å by på (minus den kjedelige naturen): Mange vakre kvinner og ikke minst et lite panteon av (stort sett avdøde) åndskjemper i et antall som burde gi oss nordmenn prestasjonsangst. For å nevne noen: Olympisk gullmedaljevinner og attpåtil vinner av nobelprisen i fysikk Niels Bohr. Eksistensialisten Søren Kierkegaard og H.C Andersen. Dessuten var både Ibsen og Holberg av dansk avstamning, noe nordmenn ikke liker å tenke på. At vi har vært under dansk overformynderi i 500 år har ikke hindret oss i å ha et utmerket forhold til broderfolket ved Skagerraks sørlige bredd. Dansker er utrolig hyggelige og snille mot oss fjellaper. Vi kunne aldri ha følt oss mer velkomne! Men hva skjuler seg bak deres hjertelige smil?

Er det de voksne lutheranernes dømmesyke og fremmedfiendtlige selvtekt? Forvalter de et land uten etikk? Er danskheten en øllet danskhet som befinner seg i sumpen, den avskyelige hyggetilstand der intet humant lykkes, men alle fordommer trives? Er dette da Danmark uten innhold, men med masse vulgaritet, porno, ukvemsord, ydmykelser av de svake og beundring for de kongelige?

Ikke vet jeg. Men noen mener så. I svenske Aftonbladet (http://aftonbladet.se/debatt/article4354227.ab) og en annen svensk avis, Gringo (www.gringo.se) males det et brunt bilde av Danmark som ikke korresponderer med ferierende nordmenns idealisering av den liberale dansken. Som illustrert på maleriet «Hip hip hurra» fra 1888. Sammelign denne med vårt nasjonalsymbol «Skrik»:

http://no.wikipedia.org/wiki/Fil:PS_Kr%C3%B8yer_-_Hip_hip_hurra!_Kunstnerfest_p%C3%A5_Skagen_1888.jpg

Da Jörg Haider vant valget i Østerrike for 10 år siden ble det et europeisk ramaskrik. Men Anders Fogh Rasmussen ble tatt inn i det gode selskap. Og han har vært statsminister i åtte år allerede. Han er det danske høyres frontfigur (her under navnet Venstre), som er til høyre for det norske høyre. Forskjellen mellom hans parti og Pia Kjærsgaards Dansk Folkeparti er muligens høyst subtil.

At det i Danmark anno 2009 segregeres mellom innvandrerbarn og etnisk danske barn er interessant, og FrP burde ha interesse av å dra på studietur dit. Dette lar seg gjøre!

Mens noen danske tegnere setter livet på spill for å ha det moro med en 1400 år gammel arabisk profet, slikker unge og sinte menn i Kristiania sine sår etter at ordensmakten med effektiv brutalitet viste dem at en annen verden høyst sannsynlig ikke er mulig i Danmark. Her var det noen pengesterke kristenfundamentalisters kjøpekraft som trakk det lengste strået.

Imot all denne maktbrynden står intet annet enn en vissen og matt likegyldighet. Eller bifall. Motkreftene har blitt trampet ned. For denne gang. Den nålevende og formidable danske forfatter Erwin Neutzsky Wulff profeterte allerede i 1996 denne samfunnsutviklingen i sin roman «Døden», der landet umerkelig glir fra sosialdemokrati til den svarteste fascisme.

Hvor skal banen i Danmark krittes opp? Vold mot vold? Eller legalistisk vold mot lidenskap og forståelse? Tiden vil vise. Imens er det fortsatt dejlig at være norsk i Danmark!

Publisert i Dagsaktuelle tema: Politikk, Dagsaktuelle tema: Samfunn | 6 Comments »

« Newer Posts - Older Posts »